Hvordan har venstresiden klart å snu opp ned på så mange viktige begreper og forståelsen av hverdagen rundt oss? Ord som rasisme, rase, kjønn, identitet, kultur har blitt kidnappet og gitt andre betydninger av 68-generasjonen og dagens sosialdemokrater. De brukes oftere for å slå ned tradisjonelle verdier og konservative verdisyn enn å forklare den realiteten vi lever i.
Doktor og professor Jordan Peterson fra Toronto, Canada, har dekonstruert den postmoderne og marxistiske tankegangen og avslører hvordan mennesker som identifiserer seg som blant annet sosialdemokrater, marxister og miljøforkjempere ofte har helt andre motiver enn å hjelpe sine medmennesker eller å bidra til en bedre verden.
Vi advarer folk som anser seg å tilhøre venstresiden å høre på forelesningen, da informasjonen som finnes her kan føre til at hele verdensbildet deres faller sammen.
Ordliste fra Wikipedia:
Postmodernisme er en bevegelse sent på 1900-tallet innen kunst, litteratur, arkitektur, og litterære kritikk som var et oppbrudd for modernismen.[1][2] Postmodernisme artikulerte at verden er i en tilstand av vedvarende ufullstendighet og konstant uløselig. Postmodernisme fremmet oppfatningen om radikal pluralisme; at det er mange veier for kunnskap, og mange sannheter i et faktum. Fra et postmodernistisk perspektiv er kunnskap artikulert fra ulike perspektiver, med alle dets usikkerheter, kompleksiteter og paradokser. Postmodernisme var også en bevegelse innenfor arkitektur som avviste modernismen og avantgarden, og her forstått som et prosjekt, i henhold til James Morley, for å avvise tradisjon til fordel for å gå «hvor ingen har gått tidligere», eller: å skape former for ingen annen hensikt enn at det er nytt.[3] Postmodernisme inkluderer skeptiske tolkninger av kultur, litteratur, kunst, filosofi, historie, økonomi, arkitektur, fiksjon, og litterær kritikk. Den er ofte assosiert med dekonstruksjon og poststrukturalisme ettersom dets behandling som et begrep fikk betydelig popularitet på samme tid som 1900-tallets poststrukturelle tanker.
Identitetspolitikk er politisk mobilisering til fordel for grupper som deler felles identitet, og som tar utgangspunkt i opplevelsen av at gruppen har blitt utsatt for urettferdighet eller marginalisering.[1] Den felles identiteten som identitetspolitikk bygger på kan være basert på etnisitet, kultur, religion, funksjonshemning, seksuell legning, kjønnsidentitet eller lignende.
Politisk mobilisering for en gruppe med nasjonal identitet eller for å skape en felles nasjonal identitet kalles nasjonalisme. Mobilisering for å bedre kvinners stilling feminisme og kan i noen former regnes som identitetspolitikk. Et kjennetegn med identitetspolitikk er en holdning til at demokrati, universelle rettigheter og fritt marked ikke er tilstrekkelig til å sikre minoritetsgruppers rettigheter, respekt og egenart. «Identitetspolitikk er ideer om at vår verdens minoriteter – etniske, seksuelle, religiøse (selv kvinner betraktes i dette perspektivet som en minoritet) – har spesielle behov og bør ha både særrettigheter og kompensasjon for all urett de har lidd.»[2]
Identitetspolitiske aktivister beskyldes ofte for å innsnevre ytringsfriheten. Dette fordi de anser meningsmotstanderes syn som krenkende overfor minoritetsgrupper og er illegitime. Dette kan gi utslag i at aktivister nekter politiske motstandere muligheten til å tale (såkalt «avplattforming» engelsk deplatforming). En annen vanlig kritikk av identitetspolitikk er at den paradoksalt kan fremme rasisme fordi gruppetilhørighet avgjør hvem som kan ytre seg på vegne av en gruppe «I identitetspolitikken (…) avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»[3]
Marxisme er en betegnelse for en rekke politiske og filosofiske teorier utarbeidet av de tyske filosofene Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels (1820-1895), og senere tolkninger og videreføringer av disse teoriene.
Grunnsteinen i marxismen slik den er formulert i Det kommunistiske manifest fra 1848, er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser med motstridende interesser, mens bare én klasse dominerer samfunnet. I Marx’ og Engels’ tid sto klasseskillet mellom arbeiderklassen og det dominerende borgerskapet. Gjennom industrialiseringen har borgerskapet tilegnet seg produksjonsmidlene, som sentraliseres i de store fabrikkene. Som resultat av denne utviklingen tvinges arbeiderne til evigvarende lønnsarbeid.
(Hvitt) Privilegium (fra latin Privus, en gruppe med særegne rettigheter). På norsk særlov eller særrett. Et privilegium vil si at en person eller gruppe utstyres med flere rettigheter enn det som gjelder folk forøvrig. Ordet brukes i dag oftest i overført betydning.
Relatert: