Vi vet fra før at ekte flyktninger og ofre for terror og forfølgelse ikke er de som kommer til Vesten. De som er rikest og har mest ressurser er de som kommer seg på båter og fly nordover. Det koster i mange tilfeller tusenvis av dollar å kjøpe seg plasser hos menneskesmuglerne. Ikke sjelden ser vi bilder av såkalte flyktninger med merkeklær og smarttelefoner. Noen av dem er sågar overvektige.
De som allerede ved ankomst klager over at det de har fått ikke er nok. At de behøver mer. At maten ikke er bra nok. At huset ikke er stort nok. At de må tilpasse seg på bekostning av sin egen komfort. Dette er ikke de ekte flyktningene. De som trenger vår hjelp mest.
Det samme gjelder i det norske samfunnet. Norge har utviklet en offer-kultur der en rekke godt bemidlede og velstående mennesker påstår seg å være forfulgt og undertrykket. Og i ryggen har de såkalte NGO’er (ikke statlige pressorganisasjoner), som representerer og snakker for dem. Disse NGO’ene lever av å samle penger og ressurser for de påståtte undertrykte. Faktisk går de aktivt ut og søker etter offergrupper, men de har visse krav for hvem de vil representere. Det må være basert på marxistisk identitetspolitikk og politisk korrekthet. Visse grupper i samfunnet skårer høyere poeng enn andre. Du kan for eksempel vær en rik lesbisk sort kvinne, men fremdeles være et «offer», satt opp mot en fattig, heterofil hvit mann.
Det hele er et omfattende pyramidespill i milliardklassen og har erstattet de omreisende svindlerne og tiggerne fra forne dager.
I dag sitter lederne for disse NGO’ene i dyre kontorlokaler med høye lønninger og med mikrofonstativ hos massemedia et tastetrykk unna. Samtidig sitter de faktiske ofrene og de undertrykte i vårt samfunn tilbake uten verken hjelp eller noen å snakke for dem. De har for få «Identitetspoeng» for å nå opp i offer-totempælen.
Tenk på det neste gang du ser et «offer» eller «undertrykt» person på TV snakke om hvor hardt det er å eksistere i vårt land. Se på personen. Velfødd. Veltalende. Med merkeklær. Smarttelefonen i lomma. Med gratis utdannelse. Gratis helsevesen. Gratis velferd. Men samtidig klager man over oppkonstruerte problemer og utfordringer de opplever i hverdagen.
Ta heller en tur rundt på gatene i byene våre. På hospitsene. De kommunale leilighetene. De nedslitte boligene i bygd og by. Der folk holder seg for seg selv.
De som er nederst i samfunnet, de fattige, syke og forfulgte er ofte skamfulle for sin skjebne og situasjon. Og de ønsker ikke verken oppmerksomhet eller søkelys. De ville aldri akseptert å bli dyttet foran på en scene for å hyle ut om urett og krevd gull og grønne skoger fra resten av samfunnet.
Vi kan begynne der.