DEBATT: Innvandringspolitikk og fremtiden som kommer

Frieord.no

7 år siden

Innvandringspolitikk er vår tids mest samfunnsomfattende og kompliserte politiske felt. Konsekvensene vil for all tid forandre vårt land dersom en fullstendig omstrukturering av innvandringspolitikken ikke finner sted innen kort tid. Denne teksten er ment for hele det norske folk, og jeg håper innholdet fremprovoserer debatt. Spesielt etterlyses kritikk fra personer som har fagkunnskap om temaene denne teksten inneholder. Dersom mine konklusjoner vedrørende de forskjellige temaene er feilaktige og ikke har rot i virkeligheten, vil store bekymringer kunne legges vekk.

Da innvandringspolitikk er omfattende, berører mange samfunnsområder og samtidig er tilknyttet en viss grad av kontrovers, er det vanskelig å skaffe oversikt over hvilke konsekvenser denne politikken medfører som helhet. Denne oversikten har naturligvis heller ikke jeg, men jeg ønsker likevel å legge frem de sidene av innvandringspolitikk jeg er blitt kjent med og mener er avgjørende for hvilke resultater som produseres i samfunnet. De fleste har erfaring med hvordan innvandringspolitikken påvirker samfunnet på overflaten i form av kultur og religion, men de færreste har tid og interesse for å dykke ned i statistikker og vitenskap som er tilknyttet denne politikken. Derfor har jeg i denne teksten gjort et forsøk på å skrive en oppsummering av de mest samfunnsrelevante temaene og de tilhørende konsekvensene.

Min kunnskap om disse temaene har nærmest utelukkende bakgrunn i personlig interesse. Av høyere utdanning har jeg fullført to år av en bachelorgrad i statsvitenskap, men temaene jeg trekker frem i denne teksten er i liten grad del av pensum. De siste fem årene har jeg brukt mye tid på lesning om innvandringspolitikk og en rekke tilknyttede temaer. Jeg mener disse temaene er svært viktige å ha kjennskap til for å kunne danne god og fornuftig politikk. Disse temaene er forholdsvis kontroversielle, og mange vil oppleve ubehag i kontakt med slike ideer. Følelsesmessige reaksjoner på ideer avgjør derimot ikke hvorvidt de er sanne eller ikke, så jeg vil fremføre alle relevante temaer og tilknyttede eksempler uavhengig av generelle oppfatninger om «hva som hører hjemme i et sivilisert samfunn». De relevante temaene er kort og godt disse:

Demografi
Biologi
Økonomi

Det foreligger naturligvis en rekke andre temaer som kan diskuteres i lys av innvandringspolitikk, spesielt kultur og religion, men disse er av en underordnet betydning i kontekst av mer dominerende og uforanderlige faktorer. Kultur og religion vil likevel kort berøres i den avsluttende delen av denne teksten. Det kan skrives store bøker tilknyttet de politiske utfordringene jeg nå tar opp, men for at budskapet skal kommuniseres mest effektivt vil jeg avgrense lengden til å kun berøre de viktigste konsekvensene av innvandringspolitikken.

Det er blitt skrevet en rekke gode innlegg som omhandler innvandringspolitikk. Mange personer har gitt uttrykk for bekymring med hensyn til hvilke konsekvenser denne politikken medfører, og inntil relativt nylig har disse personene ofte blitt møtt med usakligheter og personangrep. Konsekvensene av politikken er i stor grad blitt feiet under teppet og tiet ned. Dette skjer naturligvis fremdeles, men det er også blitt en merkbar forandring de siste årene.

Jeg frykter at budskapet i denne teksten risikerer å bli ignorert, men samtidig håper jeg oppsummeringen både er kontroversiell og god nok til å skape diskusjon blant de som leser teksten. Forhåpentligvis blir det samtidig bare et kort tidsspørsmål før budskapet om problemstillingene spres videre og inkluderes i den offentlige debatten. Sannsynligheten for en demokratisk og fredelig behandling av problemstillingene reduseres for hvert år som går med nåværende innvandringspolitikk, og må derfor tas stilling til umiddelbart.

Gjennom teksten vil jeg referere til diverse kilder for informasjon. Alle kildene er tilgjengelige digitalt og består av forskningsarbeid, statistikker, nyhetsartikler og lignende. Kildene blir referert til ved bruk av fotnoter, hvor internettadressen legges ved i kildelisten.

Avslutningsvis vil jeg legge ved perspektiver, spørsmål og forslag til endringer av innvandringspolitikken jeg mener bør besvares og tas stilling til av folkevalgte politikere, og spesielt de sentrale politikere som er ansvarlige for problemstillingene vi nå står ovenfor. Denne teksten ble noe lengre enn jeg først hadde planlagt, men det er umulig å skrive kort om disse temaene. Det mangler utvilsomt en rekke temaer og relevante eksempler, men samtidig håper jeg at det mest sentrale er blitt lagt frem på en god nok måte.

Demografi

Nasjoner er dannet av folk med fellestrekk i rase/etnisitet, historie, religion, språk, levesett, kultur, og så videre. Disse nasjonene danner samfunn som majoriteten av folket anser som ønskelig å leve og delta i, og dette er gjeldende for enhver nasjon og folk uansett hvilken opprinnelse man har. Det er naturlig å føle en tilhørighet til eget folk, og det er sunt og legitimt for et samlet folk og nasjon å ha selvråderett innenfor deres suverene nasjonalstat.

Inntil for mindre enn 60 år siden, var den demografiske sammensetningen av Norges befolkning svært homogen. Majoriteten av befolkningen var naturligvis norske, og de som hadde innvandrerbakgrunn, hadde sin opprinnelse fra nærliggende europeiske land. SSB opplyser at kun 1.4% av befolkningen var født utenlands i 1950. ¹ En europeisk person som lærer seg språket og deltar i samfunnet som nordmenn forøvrig, kan ofte være vanskelig å skille fra opprinnelige nordmenn. Andre minoriteter, slik som samer og jøder, utgjorde en svært lav prosentandel av befolkningen.

Da innvandringen begynte å øke kraftig fra og med 1970-tallet, var befolkningstallet i Norge ca. 3.8 millioner mennesker. ² Samtidig falt samlet fruktbarhetstall for norske kvinner under 2.1 barn per kvinne mellom 1974-1975, som er det fastsatte reproduksjonsnivået som er påkrevd for at befolkningstallet i utviklede land skal forholde seg stabilt uten reduksjon eller økning. ^{3, 4}

Samlet fruktbarhetstall har fortsatt å falle, og er per dags dato på ca. 1.7 barn per kvinne. Reproduksjonsnivået for et stabilt befolkningsantall reguleres naturligvis ved for eksempel endringer i gjennomsnittlig levealder og lignende, men er neppe avgjørende for utviklingen Norge har gjennomgått de siste tiårene. Nordmenn er med andre ord en befolkningsgruppe som opplever reduksjon i befolkningstallet, spesielt i kontekst av at nordmenn også utvandrer fra Norge.

Hvorvidt 1.7 barn per kvinne er det virkelige fruktbarhetstallet for norske kvinner, er vanskelig å avgjøre pga. metoder for statistisk kategorisering, som jeg vil berøre utover i denne teksten. Samtidig vet man at ikke-vestlige innvandrere, og da spesielt afrikanske innvandrere, har fruktbarhetstall på helt opptil 7-8 barn per kvinne. ⁵ Dette betyr at kombinasjonen av en innvandringspolitikk som bringer flere titalls tusen innvandrere hvert eneste år, samt det faktum at ikke-vestlige innvandrere får flere barn per kvinne enn det nordmenn gjør, resulterer i en stadig aksellererende befolkningsutvikling hvor nordmenn blir en minoritet i Norge.

Det er verdt å nevne at statistikker for fruktbarhetstallet blant innvandrere i Norge kun registrerer fødsler som er skjedd etter ankomst. ⁶ Eksempelvis vil innvandrerfamilier som har 5 barn ved ankomst til Norge, og som deretter får ytterligere 1 barn etter ankomst, bidra til fruktbarhetsstatistikken med kun 1 barn fremfor 6. Samtidig grupperes innvandrerbefolkninger på en særdeles misvisende måte, eksempelvis ved at afrikanske og asiatiske innvandrere ofte plasseres i samme innvandrergruppe. ⁷ Dette er kontinenter hvor man finner henholdsvis de høyeste og de laveste fruktbarhetstallene.

Samtidig som nordmenn opplever et stadig reduserende befolkningstall, har Norges totale befolkningsstørrelse fra 1975 vokst fra ca. 4 millioner, til omtrent 5.3 millioner mennesker per dags dato. Dersom man oppsøker SSB for informasjon om Norges demografiske sammensetning, vil man raskt legge merke til at de oppgir innvandrerandelen av befolkningen til å være 16.8%, hvorav 3% av disse er kategorisert som norskfødte med innvandrerforeldre. Aksepterer man SSBs metoder for kategorisering, utgjør personer med innvandrerbakgrunn totalt 883 751 personer per 1. januar 2017. ⁸ Dersom 2.1 barn per kvinne er fruktbarhetstallet som kreves for at en befolkning verken skal oppleve økning eller reduksjon, hvordan kan det ha seg at den totale innvandrerbefolkningen oppgis til å være kun 16.8%, når fruktbarhetstallet falt under reproduksjonsnivået for over 40 år siden, og har fortsatt å falle sakte, men sikkert siden den gang?

Tar man utgangspunkt i at den norske befolkningen på ca. 4 millioner mennesker fra 1975 ikke har opplevd en reduksjon i befolkningsstørrelse, burde befolkningsveksten på ca. 1.3 millioner mennesker som nærmest utelukkende har årsak i innvandringspolitikken, tilsi at den totale innvandrerbefolkningen i Norge utgjør opptil ca. 24-25% av befolkningen. Dette er opplysninger jeg ønsker gjennomgått av personer med fagkunnskap. Jeg oppfatter at SSBs kategorier for å danne et bilde av den demografiske sammensetningen i Norge er svært svake. Jeg har ingen faglig bakgrunn innenfor demografi, og dersom jeg tolker informasjonen om befolkningsutviklingen på en feilaktig måte, hadde jeg satt pris på korreksjoner med tilhørende forklaringer.

Dersom innvandringspolitikken blir liggende fast, vil nordmenn oppleve å bli en minoritet i sitt eget hjemland innen 1-2 generasjoner. Ettersom antall ankomne innvandrere per år kan variere sterkt, er det umulig å fastlå nøyaktig hvilket år dette vil skje. Dersom det ikke foreligger radikale endringer innenfor innvandringspolitikken, vil dette tidligst skje mellom 2040-2060. ⁹ Senest vil nordmenn være en minoritetsgruppe innen utgangen av dette århundret. Mange tenker at et fremtidig Norge hvor nordmenn er blitt en minoritetsgruppe, ikke er så farlig – eller til og med en ønskelig fremtid. Jeg har et langt mer dystert perspektiv på dette etter å ha studert temaer tilknyttet biologi og atferdsmønstre på samfunnsnivå, som jeg skal gjøre rede for senere.

Befolkningsutviklingen som er skjedd i Norge de siste tiårene, samt Vesten forøvrig, er ikke en naturlig utvikling. Det norske folk har meg bekjent aldri noensinne etterlyst et ønske om en innvandringspolitikk som engang fjernt ligner den vi har fått. Innvandringspolitikken har i svært liten, eller ingen grad blitt demokratisk behandlet, og er derfor påtvunget den opprinnelige befolkningen med alle sine konsekvenser på godt og vondt. Dessverre er disse konsekvensene mest vonde.

Innvandringspolitikken som er avgjort av representantene på Stortinget kan ikke sies å være begrunnet i folkets vilje. Velgere som er sterkt uenige med liberal innvandringspolitikk har kun hatt ett relevant parti å stemme på, og samtidig er det politiske klimaet for dette feltet vært ekstremt turbulent. Innvandringskritikere er blitt møtt med personangrep, hets og beskyldninger om rasisme, fremmedfiendtlighet og hatefulle holdninger. Dette reduserer det demokratiske elementet av denne politikken i betydelig grad.

Jeg oppfatter en innvandringspolitikk som er påtvunget, og som på lang sikt vil gjøre den opprinnelige befolkningen i et land til en minoritet, som et grovt overgrep mot befolkningen. Hvilke argumenter kan på noen som helst troverdig måte rettferdiggjøre konsekvensene som er blitt påtvunget nordmenn?

Dersom nordmenn blir en minoritet i sitt eget hjemland, og dermed risikerer å miste sin demokratiske råderett over egen stat og nasjon, vil nordmenn ikke lenger ha et hjemland som gjenspeiler det norske folk og kultur. Alle innvandrere som er ankommet Norge har et hjemland og nasjon som vil akseptere dem som en del av folket, sålenge hjemlandets språk og kultur bevares eller tillæres. Dette gjelder naturligvis også norskfødte personer med innvandrerbakgrunn. Denne muligheten for å vende hjem til eget land og folk, er en mulighet nordmenn aldri vil få tilbake dersom vi blir en minoritet i vårt eget land. Dette er svært alvorlige konsekvenser for et folk å bli påtvunget, og det er høyst nødvendig å bringe disse temaene inn i den offentlige debatten.

Befolkningssammensetning er svært viktig for hvordan et samfunn ser ut. Eksempler fra hele verden kan observeres av både homogene og heterogene samfunn. Heterogene samfunn, som er sammensatt av forskjellige etniske og/eller religiøse grupper, har en langt høyere frekvens av sosial uro og væpnet konflikt. Homogene samfunn har en langt høyere grad av sosial tillit, samarbeid og stabilitet enn heterogene samfunn. Det er en rekke negative samfunnseffekter tilknyttet samfunn som er preget av mangfold. Robert D. Putnam publiserte i 2007 sitt forskningsarbeid om mangfoldige samfunn i USA ved tittelen «E Pluribus Unum: Diversity and community in the twenty-first century». ¹⁰

Forskningsarbeidet konkluderte med at samfunn som var preget av mangfold, blant annet medførte konsekvenser som lavere tillit til myndigheter, politikere og media, lavere politisk deltakelse ved stemmeavgivning men høyere deltakelse i politiske grupperinger og aksjoner, lavere sannsynlighet for arbeid/dugnad i nærmiljøet, mindre villighet til veldedighet, mer tid brukt på å se på tv hjemme, færre venner, svakere oppfattelser av lykke og livskvalitet, og en rekke andre negative konsekvenser. Eksempler av slike negative konsekvenser kan observeres flere steder i Norge per dags dato, og disse er spesielt sterke der den opprinnelige befolkningen i mindre og mindre grad er tilstede.

Putnams forskning er forholdsvis ny og moderne, men stridigheter mellom grupper har vært et faktum både mellom menneskegrupper og andre grupper i naturen forøvrig siden tidenes morgen. Ressurser er begrensede, og der det eksisterer forskjellige grupper, vil de forskjellige gruppene kjempe om disse ressursene. Mennesker med motstridende oppfatninger om moral, religion, levesett og lignende, er i de aller fleste tilfeller ikke i stand til å leve fredelig med hverandre i større grupper. Dette har historien vist utallige ganger, og det er naivt, om ikke selvdestruktivt å tro at resultatene av det nåværende innvandringseksperimentet vil være positive.

Amerika og kontinentets opprinnelige befolkning er ett historisk eksempel som er relevant for å beskrive hvilke konsekvenser Norge og mesteparten av den vestlige verden står ovenfor. Amerika var et kontinent som en gang hovedsakelig var befolket av de forskjellige gruppene av det amerikanske urfolket, eller indianere som de populært kalles. Etter den europeiske koloniseringen og masseinnvandringen, samt fra resten av verden siden 1965, utgjør nå uramerikanere bare ca. 2% av USAs befolkning. ^{11, 12} Deres historie er preget av undertrykkelse og assimileringsforsøk, og deres nåværende situasjon er et fullstendig tap av råderett over eget land. Unntakene fra dette er noen få områder kalt indianerreservater. Kulturen og levesettet er nærmest helt usynlig i det amerikanske samfunnet, og de vil aldri kunne vende tilbake til en situasjon hvor de igjen utgjør majoriteten av befolkningen på det amerikanske kontinentet.

De fleste vil karakterisere uramerikanere og deres demografiske skjebne som særdeles tragisk. Samtidig oppfattes ofte ikke den demografiske utviklingen her i Norge og Vesten forøvrig som spesielt truende, enda utviklingen vil foregå i et langt høyere tempo for europeere, enn den gjorde for uramerikanerene. Det er ganske bemerkelsesverdig.

Det er utelukkende vestlige land som er blitt påført denne masseinnvandringspolitikken. Fremtiden som venter Europa og land som er hovedsakelig befolket av mennesker med europeisk bakgrunn, er en fremtid der disse befolkningene blir en minoritet. Det er ingen andre kontinenter og land som blir påført slike demografiske omveltninger. Afrika, Asia og Sør-Amerika vil beholde sine demografiske sammensetninger. Faktisk vil befolkningen i disse verdensdelene øke betraktelig i årene som kommer. Eksempelvis er befolkningen på det afrikanske kontinentet estimert å overstige 4.2 milliarder mennesker innen 2100. ¹³ Europeere er en befolkningsgruppe som vil oppleve reduserende befolkningsantall innen samme periode, samtidig som deres hjemland blir masseinnvandret av alle verdens befolkningsgrupper. At vestlige politikere har iverksatt slik politikk med de konsekvensene dette medfører, har jeg vanskelig for å oppfatte som noe annet enn rent psykotisk.

Gruppeforskjeller og stridighetene som oppstår mellom dem, er en av mange årsaker som gjør at jeg frykter for en fremtid der nordmenn blir en minoritet i eget hjemland. Den idealistiske oppfatningen om at menneskelige grupperinger og tilhørende gruppeatferd skal oppløses til fordel for en forent verden og menneskehet, er ikke noen realistisk tanke og er aldri blitt gjenspeilet i noen som helst relevant størrelse noen gang i historien. Det er på tide å forholde seg til både historiske og nåværende observerte virkeligheter.

Biologi

Biologi er kanskje det viktigste temaet som er tilknyttet innvandringspolitikk, og samtidig det mest kontroversielle. Derfor vil jeg kort legge frem noen perspektiver rundt dette temaet og den tilhørende kontroversen, før jeg trekker frem konkrete eksempler. Først og fremst vil jeg understreke det paradoksale ved at evolusjonsteorien i våre vestlige samfunn er en bredt akseptert forklaring for hvordan alt liv her på jorden er blitt til og utviklet seg, og at det samtidig oppfattes ett eneste unntak fra denne prosessen: mennesket.

Det observeres eksempelvis at det eksisterer en rekke forskjellige dyrearter, som videre er inndelt i forskjellige raser. Rasene er karakterisert ved forskjeller i utseende, atferd og evne/kapasitet, til tross for å tilhøre samme art. Forskjellige arter og deres raser er representert over hele verden, alle tilpasset sitt nærmiljø med egne metoder for overlevelse og tilhørende atferd. Raseinndeling med bakgrunn i disse faktorene oppfattes som logisk, forklarende og korrekt. Dessverre faller denne oppfattelsen bort når det kommer til menneskearten.

Det er blitt etablert en moralsk tilknytning til tankevirksomhet rundt disse temaene, og hensikten med moralske tilknytninger til tanker og ideer som i utgangspunktet bør være forankret i nøytral vitenskapelig behandling, er nettopp å undertrykke sannheten rundt disse temaene til fordel for en annen oppfatning. Den moralske tilknytningen til temaer om biologiske forskjeller mellom menneskerasene er til en viss grad forståelig etter historiske perspektiver, men leder oss på ingen måte nærmere sannheten om menneskerasene og deres forskjeller.

Gode eksempler på hvordan moralske tilknytninger til disse temaene forkludrer hvordan man oppfatter og behandler virkeligheten, er godt illustrert ved fraser som «alle mennesker er like mye verdt» og «alle mennesker er like uansett hudfarge», og lignende. Dette er i seg selv ideer med gode intensjoner. Når det gjelder den første frasen, «alle mennesker er like mye verdt», kan nok de fleste si seg enig i dette innenfor rammer av sentimental verdi, eller snarere potensial for sentimental verdi. «Alle mennesker er like mye verdt» er en frase som er fullstendig meningsløs og direkte usann utover det sentimentale perspektivet. Dette illustreres godt i vårt eget samfunn ved for eksempel juridisk forskjellsbehanding av menn og kvinner. ^{14, 15}

Når det kommer til fraser som omhandler at alle mennesker er like på tvers av raser, er også dette ideer med gode intensjoner. Dersom det ikke foreligger noen forskjeller mellom menneskerasene utover det utseendemessige, ville et slikt utsagn være helt korrekt. Men dessverre har det seg slik at det foreligger betydelige forskjeller mellom menneskerasene. De utseendemessige forskjellene mellom menneskerasene er fullstendig irrelevante i et samfunnsperspektiv, og betyr ingen ting for hvilke resultater man kan forvente i et samfunn.

Samfunnet aksepterer naturligvis de biologiske virkelighetene rundt en rekke andre faktorer, eksempelvis alder og kjønn. Man anerkjenner det faktum at det er en høyere andel menn enn kvinner som blir kriminelle, og man anerkjenner det faktum at visse aldersgrupperinger er mer tilbøyelige for kriminalitet enn andre. ¹⁶ Denne informasjonen er svært viktig for hvordan politiet arbeider.

Det ville gitt lite mening for politiet å tillegge like mye fokus på 70-80 år gamle damer, som de gjør med menn mellom 20-30 år, når de etterforsker potensielle mistenkte for f.eks. vold eller hærverk. Kriminalitetsforskjellene som foreligger mellom kjønn og de forskjellige aldersgruppene, er også tilstede når det gjelder forskjellige menneskeraser. Forskjeller i kriminalitetsrater mellom rasene, kan i tilfeller være langt større enn forskjeller i kriminalitetsrater mellom kjønn og aldersgrupper.

Jeg skal først og fremst gjøre rede for de samfunnsrelevante forskjellene mellom menneskerasene, men også nevne noen andre forskjeller for å understreke de biologiske virkelighetene rundt menneskeraser. Rasemessige forskjeller i atferd, og da spesielt kriminell atferd, er forskjeller som er ekstremt samfunnsrelevante. Informasjon som omhandler dette temaet, fremkommer både gjennom forskningsarbeid, samt offentlige kriminalstatistikker som er enkelt tilgjengelig for enhver person med tilgang til internett.

Kriminalstatistikker kan undersøkes for nær sagt hvert eneste land i hele verden, og når det gjelder den vestlige verden, har svært mange av landene betydelige størrelser av innvandrerbefolkninger som representerer mesteparten av de store gruppene av menneskeraser. Dermed får man et representativt utvalg av rasene for forskjeller i kriminell atferd, også der de sosioøkonomiske forholdene er av en helt annen karakter enn opprinnelseslandene, slik som de generelle forskjellene mellom f.eks. Europa og Afrika.

Landenes statistikker kategoriserer befolkningsgrupper på forskjellige måter, men det er likevel mulig å resonnere seg frem til gruppenes opprinnelsesland/kontinent, eller i klartekst: rase. Kategoriseringene varierer mellom rase/etnisitet, nasjonalitet, land-/kontinentalbakgrunn og lignende. Norske kriminalstatistikker benytter som oftest land/kontinentalbakgrunn. Noen land forbyr også datainnsamling på slike grunnlag, spesielt rase/etnisitet, og dette bør gi en pekepinn på hvordan situasjonen egentlig er. Dersom det ikke hadde vært store forskjeller i rasenes kriminelle atferd, ville dette utvilsomt blitt opplyst om.

Kategoriseringene SSB benytter for å definere størrelsen på innvandrerbefolkningen er noe uklar. Mennesker som er født og oppvokst i Norge, og som har to norskfødte foreldre uten genetisk tilhørighet til Norge, kan bli definert som tilhørende til befolkningsgruppen forøvrig som ikke har noen innvandrerbakgrunn. Dette er problematisk når man skal undersøke hvilke data som reelt sett foreligger for hver enkelt befolkningsgruppe. Jeg skal likevel trekke inn statistikker for Norge som belyser utviklingen vi har gjennomgått og vil se en betydelig forverring av, dersom drastiske tiltak ikke blir iverksatt.

Den første rapporten er publisert med navnet «Vold i Oslo 2009» (Oslo politidistrikt, februar 2011). ¹⁷Først redegjør rapporten for gjerningspersonenes statsborgerskap, hvor det opplyses at 69.3% av gjerningspersonene var norske statsborgere. Når det avgrenses for landbakgrunn, viser det seg at kun 42.3% hadde norsk landbakgrunn. Asia (16.5%), Afrika (14.3%) og Midt-Østen (12.6%) var de største gruppene av gjerningspersoner for vold, etter gjerningspersoner med norsk landbakgrunn, som oppgis til å utgjøre ca. 68% av Oslos befolkning (SSB 2015). Rapporten forklarer også at dette er en økende trend, da det vises til en tidligere utgave av rapporten med tall fra 2006 som viste at gjerningspersoner med norsk landbakgrunn da utgjorde 49.1%. En endring på hele 6.8% på bare tre år.

Oslo Politidistrikt har meg bekjent ikke publisert en rapport om voldskriminalitet i Oslo som differensierer mellom gjerningspersoners land-/kontinentalbakgrunn siden denne rapporten, og det hadde vært veldig interessant å se hvilken utvikling vi har hatt fra 2009 og frem til i dag. En rask kommentar når det gjelder slik differensiering, fremfor differensiering basert på rase/etnisitet: dersom man for eksempel undersøker rapporten om internasjonale kriminalitetsrater for bl. a. mord fra FN (UNODC – International Statistics on Crime and Justice 2010), vil man legge merke til at det er forholdsvis store forskjeller mellom de forskjellige delene av hvert enkelt kontinent/verdensdel. Øst-Asia har betydelig lavere mordrater enn de andre delene av Asia, og Øst-Europa har betydelig høyere mordrater enn de andre delene av Europa – og så videre. ¹⁸ Dermed blir slik kategorisering, fremfor kategorisering etter rase/etnisitet, ganske misvisende for de forskjellige innvandrergruppenes kriminalitetsrater.

Den andre rapporten omhandler statistikk for voldtektskriminalitet utført av menn (NKVTS – Menn som har begått voldtekt, 2013), og viser til at 61.9% av identifiserte gjerningspersoner for slik kriminalitet i Oslo var norske statsborgere. Etter avgrensning for land-/kontinentalbakgrunn, viste det seg at kun 34.8% av identifiserte gjerningspersoner hadde norsk landbakgrunn. ¹⁹ Dette er tall fra 2012, og da disse tallene er noe lignende de tallene man finner for voldskriminalitet i Oslo, hadde det vært interessant å sett en rapport som beskriver de siste års utvikling, spesielt i kontekst av den nylige flyktningkrisen. Alle tilgjengelige statistikker som gjør et skille mellom opprinnelige innbyggere og innvandrere, og spesielt undergrupper av innvandrere, viser at jo høyere prosentandel ikke-vestlige innvandrere, jo høyere frekvens av alvorlig kriminalitet som vold, drap og voldtekt. Dette er konsekvenser av innvandringspolitikken som fører til store skader og traumer, og i verste fall tap av liv.

Noen mener avgrensning av gjerningspersoners rase er unødvendig, umoralsk og kontraproduktiv, men jeg skal forklare videre hvorfor denne avgrensningen både er svært viktig og riktig. Det er blitt identifisert et gen (MAO-A), populært kalt «the warrior gene», som er forbundet med voldelig og antisosial atferd. Dette genet er representert i forskjellig grad mellom rasene, hvor henholdsvis ca. 0.00067% av asiatiske, 0.1% av europeiske og 5.5% av afrikanske menn var bærere av 2R-allelet av dette genet. ^{20, 21} Det ligger ingen automatikk i at personer som bærer dette genet skal bli antisosiale voldspersoner, men tilbøyeligheten for slik atferd er langt høyere blant disse enn for personer som ikke bærer dette genet. Når det foreligger så store rasemessige forskjeller i representasjonen av dette genet, sier det seg selv at dette på det samfunnsmessige plan vil gi svært merkbare og synlige utslag. Det er også funnet en sammenheng mellom lav IQ og høyere rater av kriminell atferd. ²² Dette leder videre til en annen del av det biologiske aspekt: intelligens.

Intelligens, eller i en mer konkret og målbar form – IQ, er svært avgjørende for hvordan et menneske vil fungere og klare seg i samfunnet. Vestlige samfunn er skreddersydd for å være tilpasset den opprinnelige befolkningen og deres gjennomsnittlige karakteristikker. Europeere har en gjennomsnitts-IQ på ca. 100, og dersom man undersøker statistikker som omhandler innvandreres sysselsettingsgrad, både her i Norge og Vesten forøvrig, vil man raskt legge merke til at europeiske innvandrere ofte har tilsvarende sysselsettingsnivåer som den opprinnelige befolkningen.

Det forekommer naturligvis variasjoner, men disse er ikke sammenlignbare med variasjonene man finner blant befolkningsgrupper fra andre kontinenter, med unntak av èn befolkningsgruppe: øst-asiatere. Øst-asiatere har ca. 105-109 i gjennomsnitts-IQ, og denne innvandrergruppen har i mange tilfeller høyere sysselsettingsgrad og høyere gjennomsnittsinntekt enn opprinnelige befolkninger i vestlige land. Det skal samtidig nevnes at øst-asiatiske innvandreres kriminalitetsrater for alvorlig kriminalitet ofte varierer mellom en tredjedel til halvparten av kriminalitetsratene for europeiske innvandrere/lokale. Øst-asiatiske land og samfunn, som f.eks. Japan, Sør-Korea og Taiwan, er høyt utviklede land med lignende levestandarderer for befolkningen som vestlige land.

En annen virkelighet fremtoner seg når man undersøker innvandrergruppene fra Afrika (ca. 60-85 i gj.sn.-IQ, store variasjoner mellom nord og sør), Sør-Amerika (ca. 80-90), Midtøsten (ca. 80-90) og Sør- og Vest-Asia (ca. 80-90). ^{23, 24} Gjennomsnittene stemmer svært godt med forskjellene i utviklingsnivåene som foreligger for verdensdelene. Disse befolkningsgruppene er i varierende grad ikke konkurransedyktige i et vestlig arbeidsmarked, og man ser dette gjenspeilet i statistikker for sysselsettingsnivå. Det finnes unntak og variasjoner, slik som med innvandrergrupper som ankommer landene utenfor rammeverket av generell masseinnvandring, men man vil raskt oppfatte repeterende mønstre som er i tråd med rasenes gjennomsnitts-IQ.

Dersom man aksepterer gyldigheten og betydningen av IQ for konkurransedyktigheten i et høyteknologisk og spesialisert arbeidsmarked, forstår man raskt hvilke konsekvenser en generell innvandringspolitikk vil medføre i form av sysselsetting, spesielt i kombinasjon med velferdsstaten som sørger for livsoppholdet til de som ikke er konkurransedyktige.

Når det gjelder kriminalitetsratene til disse befolkningsgruppene, og da spesielt når det gjelder vold- og seksualkriminalitet, vil man blant annet oppdage at afrikanske, arabiske og søramerikanske befolkningsgrupper har kriminalitetsrater som er opptil flere titalls ganger så høye som de europeiske kriminalitetsratene. ^{25, 26} De andre nevnte innvandrergruppene har også svært høye kriminalitetsrater sammenlignet med europeere og øst-asiatere, dog ikke like høye som de man finner blant de tidligere nevnte gruppene.

Eksempler som illustrerer forskjeller i kriminell atferd mellom rasene finner man i kriminalstatistikkene for alle verdens land. Jeg oppfordrer de som er interessert i å diskutere disse temaene å oppsøke statistikkene på egen hånd. Det finnes derimot visse eksempler som er verdt å belyse, og blant annet kan forskjellene mellom Storbritannia og Sør-Afrika nevnes. Storbritannia har en samlet befolkning på ca. 65 millioner mennesker, og hadde totalt 602 drap i 2013. Sør-Afrika har en befolkning på ca. 55 millioner mennesker, og hadde totalt 17 805 drap i 2014. Sør-Afrika har en befolkning som er ca. 10 millioner mennesker færre enn Storbritannia, men har likevel 17 203 flere drap – nesten 30 ganger så mange som Storbritannia.

Et annet eksempel er afroamerikanere i USA. De siste tiårene har afroamerikanere i USA utgjort ca. 12-14% av den amerikanske befolkningen, men i den samme perioden har denne befolkningsgruppen vært ansvarlig for over halvparten av alle drapene i USA. ²⁷ Det er langt flere grupper enn afroamerikanere og hvite amerikanere i USA. Dersom man tar i betraktning det faktum at unge menn langt oftere er ansvarlig for slik kriminalitet enn kvinner og eldre/barn, forstår man etterhvert hvor alvorlig overrepresentert denne demografiske gruppen er i drapskriminalitet.

Det foreligger også store forskjeller i hvor ofte rasene utsetter hverandre for voldskriminalitet. En rapport som bygger på datamateriale fra over 6.000 politimyndigheter i USA, som dekker ca. 29% av befolkningen, fant at svarte amerikanere utsatte hvite amerikanere for vold ca. 27 ganger så ofte, som hvite amerikanere utsatte svarte amerikanere for vold. ²⁸ Dette er forskjeller som mildt sagt er ekstreme. En dobbel eller trippel så høy voldsfrekvens ville vært ille nok, men 27 ganger så høy?

Mange vil hevde at sosioøkonomiske vilkår er den mest sentrale faktoren for slik kriminalitet, men dersom dette faktisk var tilfellet, ville man sett en virkelighet som stemte med dette innenfor multietniske vestlige samfunn med høy levestandard som er likt tilgjengelig for alle. USA er et multietnisk land, med et utarbeidet lovverk som forbyr all form for rasediskriminering. Unntaket er naturligvis positiv diskriminering, bedre kjent som «affirmative action» i USA.

Likevel presterer afroamerikanere svært mye dårligere enn andre befolkningsgrupper både i skolesystemet og i arbeidslivet, som videre leder til lavere gjennomsnittsinntekt for denne gruppen. ^{29, 30} Det som er interessant med hensyn til dette i kontekst av sosioøkonomiske vilkår, er at det finnes afroamerikanske byer og bydeler, hvor gjennomsnittsinntektene er betydelig høyere enn blant den generelle befolkningen, og enda mer interessant: mange ganger høyere enn de fattigste hvite byer og bydeler.

Et svært illustrerende eksempel på dette er forskjellene mellom den fattigste, hvite majoritetsbyen (Beattyville, Kentucky) og den rikeste, svarte majoritetsbyen (View Park-Windsor Hills, California) i USA. Gjennomsnittsinntekten for husholdninger i Beattyville er på 12.336 dollar, og det ble i 2015 kun rapportert 13 tilfeller av kriminalitet i byen, hvorav ingen av de var voldskriminalitet. Beattyville har ca. 1.300 innbyggere. ^{31, 32} Gjennomsnittsinntekten for husholdninger i View Park-Windsor Hills er på 90.876 dollar, og det ble i 2015 rapportert 1.665 tilfeller av kriminalitet, hvorav 233 av disse var voldskriminalitet. View Park-Windsor Hills har ca. 11.000 innbyggere. ^{33, 34}

Dersom sosioøkonomiske forhold var den viktigste årsaksforklaringen for hvorfor kriminalitet forekommer, skulle View Park-Windsor Hills hatt et betydelig lavere kriminalitetsnivå og Beattyville betydelig mye høyere. Det foreligger en forskjell i befolkningsstørrelse, men likevel har den rikeste befolkningsgruppen hundrevis av voldstilfeller, samtidig som den fattigste har null. Det samme blir gjeldende i en større skala, hvor afroamerikanere/afrikanere i vestlige land nyter en levestandard og gjennomsnittsinntekt som er opptil flere titalls ganger så høy som den afrikanere i Afrika har tilgang til, og likevel er tendensene til kriminell atferd slående lignende, uavhengig av geografisk plassering og sosioøkonomiske vilkår.

De samfunnsmessige betydningene av raseforskjeller i intelligens/IQ, konkurransedyktighet og kriminell atferd er de viktigste når det gjelder spørsmål vedrørende innvandringspolitikk. Jeg skal likevel kort belyse noen andre biologiske forskjeller mellom rasene som understreker hvor viktig det er å anerkjenne at det eksisterer menneskeraser med betydningsfulle forskjeller, fremfor å fornekte at dette er en virkelighet. Forskjeller mellom raser er differensiert i alt fra utseende til skjelettstruktur ^{35, 36}, fordøyelse ³⁷, vekst og utviklingstempo ³⁸ og en rekke andre forskjeller, men mest viktige i denne kontekst er forskjeller mellom rasenes reaksjoner på legemidler, samt anlegg for diverse sykdommer.

Det er påvist forskjeller mellom rasenes reaksjon på legemidler under medisinsk behandling, og dette betyr naturligvis at visse type legemidler vil ha en lavere ønsket effekt på noen raser, enn andre. ^{39, 40} Dersom man ignorerer at slike rasemessige forskjeller eksisterer til fordel for ideologiske eller moralske overbevisninger, står man i fare for å feilbehandle pasienter. Rasene er også utsatt for sykdommer i forskjellig grad. Et eksempel på dette er sigdcelleanemi, hvor majoriteten av de som får sykdommen er afrikanere. ⁴¹

Dersom disse biologiske forskjellene ignoreres, kan resultatet i verste fall bli dødelig. Hvis det er viktig å anerkjenne og forstå de biologiske forskjellene mellom rasene innenfor det medisinske faget, burde ikke de biologiske forskjellene som resulterer i svært forskjellig atferd og konkurranseevne i samfunnet være minst like viktige å anerkjenne?

Økonomi

Velferdsstaten karakteriseres ofte ironisk nok som en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Den sørger for at mennesker som midlertidig eller permanent ikke er i stand til å forsørge seg selv, ikke skal måtte lide tragiske skjebner av årsaker som er utenfor deres kontroll. Velferdsstaten medfører omfattende kostnader, og dessverre er ikke ressurser ubegrensede. Som tidligere nevnt, er visse befolkningsgrupper som majoritet ikke konkurransedyktige i et vestlig arbeidsmarked.

Resultatet er at livsoppholdet til betydelige andeler av befolkningen ender opp som statens oppgave, og naturligvis skatteyteres stadig økende byrde. Velferdsutgifter som omfatter alt fra trygdeytelser, til helse- og sosialtjenester, utdanningstjenester, etc., inkludert kostnader for utviding av infrastruktur, rettsvesen og andre institusjoner, resulterer i totalbeløp per ikke-konkurransedyktige innvandrere som mildt sagt ikke er bærekraftig.

Innvandrere er i større grad enn befolkningen forøvrig engasjert i lav- og middelkompetanseyrker. ⁴² Automatisering er en stadig økende utvikling, og i tiden som kommer vil denne automatiseringen også være gjeldende for høykompetanseyrker. ⁴³ Men først og fremst vil det være yrkene som betydelige andeler av konkurransedyktige innvandrere er ansatt i, som står i stor fare for automatisering de neste tiårene.

Dette vil medføre tap av arbeidsplasser, skatteinntekter og videre føre til at de som mister jobbene blir nødt til å forsørges av velferdsstaten i påvente av nye arbeidsforhold. Automatiseringen vil i kombinasjon med gjeldende innvandringspolitikk, øke hastigheten for nedbyggingen av velferdsstaten.

SSB måler sysselsettingsgrad slik: «Personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuka/-dagen, samt personer som har et slikt arbeid, men som var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon e.l. Personer som er inne til førstegangs militærtjeneste regnes som sysselsatte. Sysselsatte er summen av lønnstakere og selvstendig næringsdrivende (eiere). Ufrivillig helt permitterte, med en sammenhengende varighet på inntil 3 måneder, blir regnet som sysselsatte, midlertidig fraværende.» ⁴⁴

SSB oppgir samtidig at sysselsettingsgraden for innvandrere med bakgrunn fra Afrika er 42.3%. Dette betyr at 57.7% av afrikanske innvandrere i Norge utelukkende er forsørget av velferdsstaten. Spørsmålet som gjenstår, er hvor mange av de 42.3% som er sysselsatte, også har behov for velferdsytelser pga. lav arbeidsdeltakelse eller andre årsaker. Sysselsettingsgraden for andre innvandrergrupper, samt befolkningen forøvrig, er heller ikke betryggende ettersom velferdsutgiftene for hvert fremtidige år vil øke i tråd med politikken som føres. ⁴⁵

Resultatet blir i økende grad som allerede er blitt varslet, at velferdstilbudet må reduseres betydelig og/eller skatter økes. ⁴⁶ Hva var hensikten med å bygge opp en omfattende velferdsstat for det norske folk, når man samtidig åpnet for at innvandrere skulle få nyte grovt av godene nordmenn har produsert til det punktet hvor hele velferdsstaten enten må fullstendig avvikles eller i beste fall reduseres til en ugjenkjennelig skygge av det den en gang var?

Når kollapsen av velferdsstaten er et faktum, og betydelige andeler av innvandrerbefolkningen som ikke kjenner til annet livsopphold enn det som staten sørget for dem ikke lenger mottar sine utbetalinger, kan man bare forestille seg de samfunnsmessige konsekvensene i form av kriminalitet og sosial uro. Dette er en kommende katastrofe som vil bli forsterket gjennom flere kanaler.

Avsluttende perspektiver, spørsmål og forslag til endring

Etter man er gjort seg kjent med de mest relevante omstendighetene tilknyttet innvandringspolitikken og dens konsekvenser, spesielt de langsiktige demografiske endringene, er det sterkt bekymringsvekkende å se hvilken utvikling vi har hatt til og med i dag. Utviklingen som venter oss vil vise seg svært alvorlig i stadig eskalerende grad. Konsekvensene av innvandringspolitikken som er blitt ført kan oppsummeres på forskjellige måter, og vil naturligvis variere etter perspektiv.

Mitt perspektiv begrenser seg til trekk som gjør seg synlig i samfunnet gjennom målbare data som statistikker og forskningsarbeid, da jeg mener private og personlige erfaringer av enkeltpersoner er fullstendig irrelevante i et samfunnsperspektiv. Noen vil derfor kanskje si at jeg svartmaler situasjonen uten å ta i betraktning at det finnes mange vanlige, oppegående mennesker innenfor alle innvandrergrupper.

Jeg mener at det bare skulle mangle at innvandrere som kommer til Norge, forsørger seg selv og holder seg unna kriminalitet. Når det da viser seg at store deler av innvandrerbefolkningen, i tilfeller majoriteten av visse innvandrergrupper, ikke er i stand til å forsørge seg selv og samtidig er sterkt overrepresenterte innen alvorlig kriminalitet, forsvinner betydningen og det positive ved at mange innvandrere er vanlige, samfunnsdeltakende innbyggere.

Kostnaden av innvandringspolitikken ble i mine øyne for stor allerede da den første nordmannen ble drept av en innvandrer, og siden den gang har det vært flere titalls nordmenn som har betalt prisen av denne innvandringspolitikken ved å miste livet på brutalt vis. Snakker man om kostnadene ved alle ofrene for annen kriminalitet som vold uten døden til følge, seksualforbrytelser, ran, annen vinningskriminalitet, og så videre, blir denne virkeligheten ytterligere dystrere.

Hvilke konsekvenser ser vi da på det samfunnsmessige plan? Vi har tilført landet en massiv og kunstig befolkningsvekst av befolkningsgrupper som oftest har lavere sysselsettingsnivåer, og vi har samtidig tilført et høyere nivå av kriminalitet enn som ellers er naturlig for den opprinnelige, norske befolkningen. Samtidig er store andeler av innvandrerbefolkningen av ikke-vestlig opphav, og har dermed kultur og verdisyn som ofte går i motsatt retning av hva vi anser som ønskelig i det norske samfunnet.

Pew Research Center har utført en rekke undersøkelser om holdninger blant muslimske befolkninger, både i vestlige land og muslimske land i verden forøvrig. Blant annet fant en undersøkelse fra 2013 at sharia-lovverk støttes av majoriteten av de undersøkte befolkningene i Afrika, Midt-Østen, Sør- og Sør-Øst Asia. Positive holdninger til sharia var lavere blant de muslimske befolkningene i sør-østlig europeiske land, samt de sentral-asiatiske, men befolkningsandelene som er positive til sharia i disse delene av verden er likevel bekymringsverdig høye. ⁴⁷

Sharialovgivning medfører groteske avstraffelser for frafall av islam, blasfemi, homofili og annen bagatellmessig atferd. Sharialovgivning begrenser både kvinners og ikke-muslimers rettigheter og juridiske verdi. Eksempelvis blir kvinners juridiske verdi redusert ved at arverettigheter ofte kun er halvparten av deres mannlige familiemedlemmer, samt at verdien av kvinners vitnemål foran en sharia-domstol anses for å være halvparten av den menn har. ⁴⁸ Ikke-muslimske grupperinger under sharialovgivning, blir blant annet avkrevd å betale en skatt – jizya. ⁴⁹ Sharialovgivning bryter sterkt med vestlige verdier, prinsipper og friheter, men har likevel stor støtte blant de muslimske befolkningene.

Disse tallene er også urovekkende høye blant såkalte «vestlige muslimer». En undersøkelse fra ICM Research (2016) fant at ca. 40% av britiske muslimer støttet sharialovgivning. ^{50, 51} En undersøkelse fra Policy Exchange (2007) fant at 31% av unge britiske muslimer mente at terrorangrepene i London 2005 kunne rettferdiggjøres. ⁵² 36% av britiske muslimer i aldersgruppen 16-24 mener at frafall fra islam skal straffes med døden, mot 19% innen aldersgruppen over 55 år. ⁵³ Disse holdningene vil neppe forsvinne med tiden.

Videre har Norge, og naturligvis den vestlige verden forøvrig, mottatt en helt ny utfordring utelukkende bragt frem ved innvandringspolitikken som er blitt ført. Global muslimsk terrorisme er en trussel som ikke eksisterte i Vesten for noen titalls år siden, men som nå preger samfunnet i betydelig grad. Den stadig økende terrortrusselen har medført en bevissthet om at visse områder og arrangementer løper en reell risiko for massedrap med religiøs forankring. Nasjonaldagen var dette året preget av ekstraordinære sikkerhetstiltak, med tunge kjøretøy som veiblokkeringer og utplassering av snikskyttere. Noen innbyggere valgte nok også å holde seg borte fra folkemassene denne dagen.

Andre konsekvenser av denne kunstig tilførte virkeligheten, er at vestlige befolkninger i økende grad må akseptere reduksjon av både friheter og samfunnsflyt ved at sterke sikkerhetstiltak innføres, for ikke nevne de omfattende og generelle overvåkningssystemene. Til tross for stadig økende allokering av ressurser til politi- og rettsvesen, virker evnene og kapasiteten til å håndtere utfordringene til å fungere i en altfor lite tilstrekkelig grad. Vestlige land har siden begynnelsen av 2000-tallet opplevd utallige terrorangrep i varierende omfang, med tusenvis av drepte. Disse terrorangrepene ser ut til å øke i frekvens hvert eneste år, og det er bare et spørsmål om tid før vi opplever lignende terrorangrep her i Norge, som andre vestlige land har gjort så altfor mange ganger allerede.

Konsekvensene av innvandringspolitikken som er blitt ført, begynner å bli så alarmerende grove at de nå er umulig å ignorere. Bekymringsverdig nok, er vi på et veldig tidlig stadie sammenlignet med fremtiden som venter Norge og Vesten om 50 år, for ikke snakke om 100-200 år. Heldigvis er det fortsatt ikke for sent å behandle denne problemstillingen med gode og akseptable utfall for alle parter, men dette krever at både politikere og folket som helhet inntar en seriøs og informasjonsbasert stilling til denne debatten.

Oppfatninger om moral og følelser tilknyttet disse temaene, kommer ikke til å påvirke de samfunnsmessige konsekvensene av politikken som føres. Debattklimaet for disse temaene har løsnet noe de siste årene, men fortsatt er de viktigste problemstillingene ikke dukket opp i det offentlige ordskiftet. Dette viser tegn til svært selektive og tilbakeholdne virkelighetsoppfatninger som ikke vil tjene noen gode resultater i samfunnet.

De langsiktige konsekvensene av innvandringspolitikken har lenge vært kjent for de som har vært oppriktig interessert i å undersøke statistikker og forskning for å danne seg en oppfatning av hva som foregår i vårt land og verden forøvrig. Bekymringer for fremtiden basert på informasjonen jeg har lagt frem i denne teksten, er sjelden noe som kommer frem i etablerte medier. Et nylig eksempel på selektive og tilbakeholdne tilnærminger til temaer relatert til innvandringspolitikk, var at NRK for kort tid siden meldte at «ungdomsvolden» både økte og ble råere. ⁵⁴ Sannheten er vel heller egentlig at volden blant ikke-vestlig innvandrerungdom øker og blir råere?

Det hadde vært interessant å sett en statistikk som kategoriserer vold- og voldtektsskriminaliteten etter rase, kjønn og alder for både gjerningsperson og offer her i Norge. Hvilke grupper som utfører hvor mye av kriminaliteten og mot hvem, er svært viktige spørsmål å besvare i bekjempelse av kriminalitet. Når slike statistikker ikke er tilgjengelige, og de etablerte medier velger å utelukke relevante deler av virkeligheten i sin formidling, blir det vanskelig å vite hva det er som foregår i samfunnet. Hvordan skal man behandle disse problemene, dersom man ikke beskriver problemet slik det faktisk er?

Hvordan forholder våre folkevalgte seg til innvandringspolitikken som føres? Nåværende statsminister Erna Solberg sa under flyktningkrisen at Norge helt fint kunne håndtere 30 000 flyktninger per år. ⁵⁵ Dette er fullstendig hodeløst, og viser manglende forståelse for konsekvensene av slik politikk. Arbeiderpartiet, som har frontet «Ja-til-et-fargerikt-fellesskap»-politikken, mottar ca. 60% av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningens stemmer og ca. 80% av muslimske innvandreres stemmer. ⁵⁶

Sannsynligheten for at noen av Norges største partier er villige til å innføre den nødvendige politikken som kreves for å sørge for at nordmenn ikke blir en minoritet i sitt eget hjemland, er nærmest ikke-eksisterende. Det er snarere tvert imot mer sannsynlig at disse partiene ønsker å øke intensiteten på innvandringspolitikken som blir ført. De resterende Stortingspartiene, delvis med unntak av ett parti, støtter i varierende grad den liberale masseinnvandringspolitikken som Norge er blitt utsatt for.

Det finnes ingen partier på Stortinget som har levert konkrete politiske forslag som helhetlig tar i betraktning de demografiske omveltningene av vårt lands befolkningssammensetning, ei heller de tilhørende samfunnsmessige konsekvensene. Fremskrittspartiet anses av mange for å være innvandringskritisk og fronte restriktiv politikk. Man må definitivt si seg enig at innvandringspolitikken Fremskrittspartiet ønsker å føre er langt mer restriktiv enn de andre partiene, men dessverre er ikke denne politikken restriktiv nok til å gjøre nevneverdige endringer på hvilken utvikling som venter oss.

Det nåværende politiske klimaet i Norge skaper liten tillit for at det vil finne sted en utforming og gjennomføring av nødvendige politiske endringer som vil sikre at nordmenn ikke blir en minoritet i Norge. Likevel har jeg stor tro på at dette klimaet gradvis kan endres gjennom informering om nåværende og fremtidige konsekvenser av innvandringspolitikken, da jeg mistenker at mange ikke er oppmerksomme på den helhetlige utviklingen og tilknyttede omstendigheter.

Hvilke politiske endringer kreves for at utfordringene og utviklingstrekkene jeg har tatt opp i denne teksten blir behandlet, stanset og reversert? Ettersom konsekvensene av innvandringspolitikken som er blitt ført er meget alvorlige, vil drastiske politiske endringer i mine øyne være påkrevd. Mine egne forslag er forholdsvis radikale, men i lys av virkeligheten vi står ovenfor, mener jeg disse forslagene både er fornuftige og nødvendige. Det enkle er ofte det beste, og forslagene kan oppsummeres i to, korte punkter:

Fullstendig stans i all form for innvandring. Ett eneste unntak gjelder for denne endringen, og det vil være innvandrere som kan tilby Norge spesielle kvalifikasjoner og kompetanse som er høyt ettertraktet, og som ikke allerede kan oppdrives blant den opprinnelige befolkningen.
Opprettelse av returavtaler med alle verdens land. Deretter vil innvandrere gradvis bli returnert til sine opprinnelsesland frem til det foreligger 100% sikkerhet at nordmenn aldri vil bli en minoritet i Norge. Grupper som vil bli returnert i første omgang, vil være innvandrere som er dømt for alvorlig kriminalitet. Dette gjelder for domfellelser i både Norge og utland uten tidsbegrensing. Innvandrere som ikke er konkurransedyktige i det norske arbeidsmarkedet og følgelig ikke i stand til å forsørge seg selv, må også returneres til sitt opprinnelsesland. Innvandrere som returneres i påfølgende omganger, vil bli utvalgt etter grad av negativ samfunnspåvirkning og kompatibilitet med det norske samfunn. Innvandrere utvalgt for returnering blir internert frem til retur, for å forhindre eventuelle hevnreaksjoner på utvisningsvedtak.

Disse endringene vil først og fremst sørge for at nordmenn aldri blir en minoritet i Norge. Dette er det viktigste denne politikken vil oppnå, og samtidig vil det være tilknyttet en rekke positive samfunnseffekter. Denne politikken vil blant annet sørge for en betydelig reduksjon av kriminalitet, samt reduksjon av offentlige utgifter i form av velferd, institusjoner, infrastruktur og tilknyttet ressursbruk. Det økte presset på eksempelvis utdanningssystem og helsevesen vil reduseres betraktelig. Videre vil de såkalte multikulturelle elementene som går stikk i strid med norske verdier og kultur, reduseres til en nærmest usynlig grad.

Noen vil kanskje kritisere disse forslagene for å bryte med menneskerettigheter. Dette er jeg fullt klar over, men jeg mener likevel at slike brudd vil være nødvendige i denne påtvungne situasjonen vi nå befinner oss i. Menneskerettigheter er ikke bare passive rettigheter, slik som retten til liv. Menneskerettigheter omfatter også hva man kan kalle «aggressive» rettigheter, hvor rettighetene gir grunnlag for å avkreve andre menneskers ressurser. Eksempler på slike aggressive rettigheter, er retten til utdanning og helsehjelp. Slike rettigheter krever at andres ressurser må legges beslag i og overføres til personen som hevder sine rettigheter.

Menneskerettigheter som legger beslag på andre menneskers ressurser, kan til en viss grad fungere godt innenfor et lukket og homogent samfunn. Problemer oppstår derimot når disse menneskerettighetene universaliseres, og mennesker som verken kan eller vil bidra til disse ressursene, likevel skal kunne få nyte grovt av dem.

Et svært nylig eksempel på nettopp dette, var et innslag på programmet «Trygdekontoret» på NRK. Episoden som inneholdt innslaget, omhandlet somaliere i Norge, og i innslaget ble en somalisk mann intervjuet. Mannen har oppholdt seg ca. 30 år i Norge, og forklarte at han ikke hadde noen som helst interesse av å jobbe eller delta i samfunnet overhodet. Han oppfattet Norge som et paradis, og nordmenn som naive forvaltere av dette paradiset. ⁵⁷ Til tross for sin frekkhet, snakket han hvertfall ikke usant. Denne mannen befinner seg med all sannsynlighet fortsatt i Norge, hvor han fortsetter å motta sitt livsopphold fra staten.

Hvordan i all verden er dette en mulighet i det hele tatt? Hva slags politikere er det som har utarbeidet slike rammer? En person som ankommer Norge og som ikke har noen som helst tilhørighet til landet, burde aldri kunne få motta velferdsytelser. Det er noe alvorlig galt med politikken som føres når innvandrere som har oppholdt seg her i årevis, og samtidig aldri har bidratt i ett eneste sekund til det norske samfunn, ikke blir umiddelbart returnert. På hvilken måte er det forsvarlig at norske skattebetalere skal måtte bære den finansielle byrden av at fremmede mennesker kommer til landet uten et snev av motiv for å jobbe, bidra og delta i samfunnet?

Apropos menneskerettigheter – FNs Folkemordkonvensjon definerer folkemord slik: ⁵⁸

«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

a) å drepe medlemmer av gruppen;
b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»

Det kan argumenteres for at en masseinnvandringspolitikk som er påtvunget befolkningen, og som på sikt vil føre til at befolkningen blir en minoritet i eget land, oppfyller vilkårene i punkt C. Dersom den opprinnelige befolkningen i et land blir påtvunget en minoritetsstatus, er det liten til ingen sannsynlighet for at den opprinnelige befolkningen vil gjenoppnå majoritetsstatus i fremtiden. Dersom man tar i betraktning den utviklingen vi har hatt frem til nå, og at denne ikke vil endres spesielt de neste flere hundre årene, løper nordmenn en risiko for å bli nærmest fullstendig utryddet fra dette landet. Hvordan nordmenn vil bli behandlet som minoritet av de andre befolkningsgruppene i samfunnet, er et spørsmål som ikke kan la seg besvares før det er et faktum.

Man kan likevel trekke noen erfaringer fra den nåværende situasjonen her i Norge, og vestlige land forøvrig, og det viser seg oftere enn ikke at forskjellsbehandling i favør for minoritetsgrupper og disfavør for den opprinnelige befolkningen, i stadig økende grad blir normen. Positiv diskriminering har til hensikt å løfte opp «utsatte» minoritetsgrupper, men er like fullt diskriminering og skader gruppene som ikke blir positivt berørt av diskrimineringen. Her i Norge finnes det forskjellig praksis for dette, men generelt foreligger det en oppfordring om «inkludering» og «mangfold» ⁵⁹. Det finnes også tilfeller der arbeidsgivere fokuserer på å ansette innvandrere. ⁶⁰ Dette er ikke sunn konkurranse i arbeidslivet, men heller favorisering av visse grupper over andre.

Dette er samfunnsendringer vestlige land i varierende grad har innført i tråd med masseinnvandringspolitikken som er blitt ført, og kan i verste fall føre til splittelse i samfunnet. Det er ingen etniske europeere som oppfatter det som rettferdig at de skal fratas muligheter og diskrimineres i sitt eget land, utelukkende fordi mennesker som er av fremmed opphav selv ønsket å komme til landet.

Politikere har et ansvar for å undersøke hvilke konsekvenser og effekter den politikken de argumenterer for, utformer og gjennomfører har. Dette ansvaret er slik jeg ser det, fullstendig forsømt i lys av innvandringspolitikken som er blitt ført og dens konsekvenser. Dersom politikere har kjent til konsekvensene av denne politikken, er det uhyggelig å tenke på hvilke motiver disse politikerene har hatt. Uavhengig om dette er ansvarsforsømmelse eller noe langt mer alvorlig, er konsekvensene like fullt tilstede og må behandles umiddelbart før det blir for sent. Fremtiden som venter nordmenn, er en fremtid av minoritetsstatus og potensialet for å bli undertrykket av andre grupper. Sosial uro, økt kriminalitet, forverring av økonomiske rammer og generell levestandard er fremtiden som venter norske barn som blir født i dag. Sannsynligheten for borgerkrig er også tilstede. Hva slags fremtid er dette å etterlate for det norske folk?

Etter mitt perspektiv, er hensikten med dette livet å skape bedre levevilkår, både for seg selv og menneskene rundt seg. Mest viktig er å skape bedre levevilkår for sine barn. Dersom man etterlater seg fremtiden med dårligere levevilkår for sine barn enn de man selv var gitt, har man feilet fullstendig som intelligente mennesker. Dessverre er dette virkeligheten masseinnvandringspolitikken produserer for det norske folk.

Noen mennesker lever med en illusjon om at samfunnet går på skinner og at alt er så mye mer fortreffelig nå, enn det var før. Dette er en illusjon som kun er tilstede om man har penger til å kjøpe seg den. Mange har derimot ikke muligheten til å kjøpe seg bort fra konsekvensene av masseinnvandringspolitikken, og selv for de som har det, vil nok de samfunnsmessige effekter av etnisk mangfold en dag gjøre seg synlig selv i mer isolerte områder.

Helt til slutt vil jeg stille et spørsmål jeg har stilt mange ganger, men aldri fått noe godt svar på: hvilke fordeler har nordmenn høstet av innvandringspolitikken, og da spesielt den stadig økende ikke-vestlige innvandringen?

Kildeliste