Selvmotsigelser i kø
Hykleriet er så massivt formidabelt at menigmann ikke makter å sortere ut den maktpolitiske propagandaindustriens løgnmaskineri. For det er åpenbart ikke lenger noen nedre grense for selvmotsigelsene. «Arbeiderledere» med hundretalls millioner på bok og villaer i de mest eksklusive byområder stikker sporadisk – mellom indrefileten og sjokoladepuddingen – innom «vanlige folk «og maner til nøysomhet» i kritiske tider». Mens de bevilger seg millionlønn, reiseregninger og pendlerboliger samt en jevn strøm av private flyreiser world wide «for å redde klimaet». At en eneste velger orker å ta i stemmesedlene deres med en rusten spiker på en ti meter lang fiskestang tør være et brukbart utgangspunkt for nobelprisen i medisin.
Tankeløse «tenketanker»
Under mitt siste besøk i en dyrepark her til lands grep jeg meg selv i å reflektere over hvilken side av gjerdet som egentlig representerte inn- og utsiden. «Tenketanker» popper opp i lemenårstempo, der kreative «influensere» klemmer de mest vanvittige påfunn ut mellom ørene. Folk sluker rått de mest bisarre ideer som egentlig burde medføre tvangsinnleggelse på dertil egnede institusjoner. Diagnose? «Pasienten er overbevist om at det beste for ham er snarest å gi alt han har arvet og alt han eier bort i sin helhet til totalt fremmede som avskyr ham. Familien er bekymret».
Kliss naken keiser
H.C. Andersens anekdotiske eventyr om den klesløse keiseren er med ett blitt en realitet. -Er det ikkje så du skulle tru du drøymer, repliserte forfatteren Arne Garborg. Og det var den gangen! Ikke å undres at Kina, India, Russland m.fl. ser en historisk mulighet til å hive den døende vestlige verdensmakten på dynga og gripe makten selv. Mens de ler hele veien til banken. Men sett fra deres side burde man vel snarere lene seg rolig tilbake og nyte synet av den suicidale, tidligere verdensherskerens selvutslettelse. Og sant nok – hva skal den vestlige verden med ytre fiender? Det fikser de fint på egen hånd. Eventuelle ytre fiender er derfor kun egnet for avsporende selvmedisinering.
Total anakronisme
Tiår på tiår etter andre verdenskrig er vi blitt vante med fremgang og velståenhet. Nå vil «noen» reversere dette for å muliggjøre en samordnet verdensledelse via et rekonstruert FN for å redde restene av en vestlig dominert gjeldsvaluta på rask vei inn i solnedgangen. Turbokapitalister er like fanatisk opptatte av å redde sitt eget skinn som hjernevaskede sosialister i full galopp ser en ny sjanse. Anakronismen i disse felles bestrebelsene skriker mot oss uten å se ut til å vøle det store flertallets selvoppholdende alarmbjeller.
Formidabel feighet
De få som tør bare å nevne at keiseren er naken, nagles sporenstreks til historiens verste forbrytere. Feigheten er derfor nå blitt så formidabel at selveste entropi-loven – som postulerer den absolutte nødvendigheten av kontinuerlig vedlikehold av alle komplekse systemer for å bevare enhver struktur – snarere får herje fritt på vei mot total ødeleggelse av nettopp samfunnsstrukturen. Til akkompagnement fra folkene som i tilsynelatende livstrett resignasjon gir blaffen i de etterkommerne de ikke allerede har skrapet ut av livmødrene. -La oss ete og drikke, for i morgen skal vi dø!
Revidert nasjonalsang
Hvem vil kjempe for noe de har fått gratis så lenge de husker? Derfor hviler vi i stedet på fortidens laurbær uten å ta inn over oss at vi da samtidig erklærer naturen krig. Tiden for å omskrive nasjonalsangen tør være åpenbar:
«Alt fedrene har kjempet
og mødrene har grett,
forsvarte vi ei mere
og mistet all vår rett»