Alle kjenner til assosiasjonene knyttet til en statsdrevet presse. Propaganda fra redselsregimer dukker opp i tankene med en gang. Dette er ikke noe nytt. Det er mange eksempler fra historien, og man kan lett finne kontemporære eksempler også.
I Norge, og i Vesten forøvrig, har vi ikke en presse drevet av staten, men heller en stat drevet av pressen. Selv om redaksjonene til Dagbladet, Aftenposten og VG ikke har noen formell autoritet over Stortinget, Regjeringen eller departementene så er det tydelig å se hvor mye uformell makt og innflytelse pressen har over våre folkevalgte organer og representanter. Denne uformelle makten er like reell som den formelle makten vi tilskriver Regjeringen og Stortinget. Det er ikke uten grunn at pressen stolt kaller seg selv for «den fjerde statsmakt». Den eneste forskjellen er at pressens uformelle makt ikke kan ansvarliggjøres, og makt uten ansvar er et søtt og avhengighetsskapende narkotikum ingen slipper frivillig. Dette er en vesentlig forskjell, og en forskjell vi sjeldent tenker over.
Noen vil kanskje si at dette er et demokratisk problem. Jeg vil heller snu på flisa og si at det er et problem med demokratiet. Det er ikke «mer demokrati» som må til for å løse opp i denne floken. Det blir som å drikke mer alkohol for å fikse fyllesyken. Det ligger i selve demokratiets natur at pressen strukturelt vil innta den posisjonen som de nå har. Alle vet at det er den som har mest og best «markedsføring» i pressen som havner i posisjon. Politikere i et demokratisk system er helt avhengige av pressen. Selv ikke Trump er et unntak. Til tross for at han er en outlier, så var det nettopp fordi han lurte pressen til å gå på limpinnen som ga han den nødvendige pressedekningen. Men de fleste er ikke Trump, og selv hans tid vil komme.
Dette gir pressen en funksjon som «portvokter». Det er journalistene og redaksjonene som avgjør hvem og hva som slipper igjennom. De bestemmer hvem som tilhører «inngruppen» og «utgruppen». Og hvis du tilhører utgruppen så har du selvfølgelig ikke noe i det offentlige ordskiftet å gjøre, uansett hvor gode argumenter eller fakta du kan stille opp med. Denne gruppetilhørigheten har ikke noe med sannhet eller fakta å gjøre, men med interesser og identitet. Det er slik samfunnet i det moderne liberale demokratiet fungerer.
Skaden som pressen kan påføre en bedrift eller en enkeltperson er enorm. Som en bedrift kan man risikere å gå konkurs fordi man taper kunder og omsetning på grunn av negativ pressedekning. Som en enkeltperson så risikerer man både å miste jobb og venner hvis pressen bestemmer seg for å ta deg. En tendensiøs artikkel eller nyhetsreportasje er alt som skal til for å garantere deg arbeidsnekt.
Hvis noen utsettes for et justismord eller en feilaktig dom i rettsvesenet så har man muligheter til å både anke dommen og å kreve erstatning og gjenopprettelse. Rettsvesenet er kanskje ikke perfekt, det har sine egne problemer, men det er heller ikke helt urimelig. Det samme kan du ikke hevde ovenfor pressen. Hvis man først blir uthengt av pressen så er skaden gjort, og som en enkeltperson er det veldig lite man kan gjøre for å rette opp i dette.
Pressen kan til og med presse en sittende minister til å trekke seg. Som et eksempel kan vi trekke frem justisministerposten som inntil nylig ble holdt av FrP. Syv justisminister fra FrP gikk igjennom kvernen på seks år. Dette er selvfølgelig ikke normalt.
Selv Forsvaret frykter pressen. Da jeg var inne til tjeneste så var konseptet «VG-testen» et utbredt begrep. Vi fikk instruks i å stille oss selv spørsmålet «hvordan ser det vi gjør nå ut på forsiden av VG? består dette VG-testen?» før vi skulle si eller gjøre noe. Dette er noe som det er verd å tenke over. Jeg vet ikke hvordan det er innad i andre etater i staten, som for eksempel hos Politiet eller UDI, men statens tyngst bevæpnede arm skjelver i buksene bare på tanken av «VG-testen».
For å ytterligere illustrere pressens makt kan du stille deg spørsmålet hvem er det du går til for å få rettferdighet for din sak, hvis du opplever deg urettferdig behandlet av det offentlige? Jo, da klager du din nød til pressen, akkurat slik som Mr. Bonasera klager sin nød til Don Corleone i starten av «The Godfather».
Pressen er politisk selvbevisst, og anser det som sin oppgave å forme folkeopinionen. Dette er jo selvfølgelig deres ansvar som ansvarlige og redaktørstyrte medier. Dette selvpålagte ansvaret tar de meget seriøst. Helt frem til noen faktisk prøver å ansvarliggjøre de.
Dette er radikalt annerledes enn idealet om å være en objektiv og nøytral tilbyder av informasjon og nyheter. Dette idealet er et røykteppe pressen ofte gjemmer seg bak ved behov, når de ikke vil ha oppmerksomhet på sin egen institusjonelle makt. Fordi denne typen oppmerksomhet er farlig for de som vil beholde privilegiene makt uten ansvar gir. Dette er noe alle journalister og redaktører vet alt for godt, siden det er dette de selv gjør når de kommer med «avsløringer» eller retter et «kritisk søkelys» mot noe, eller noen, de selv ikke liker.
Dette leder jo selvfølgelig til et kunststykke i «dobbelttenking». Som en ansvarlig og uavhengig presse så skal de både forme opinionen og «ansvarliggjøre makta». Dette er en av flere paroler vi alle er godt kjent med. Men hvem ansvarliggjør pressen? Ihvertfall ikke en statlig institusjon eller en «folkedomstol», noe slikt hadde jo selvfølgelig vært uhørt og smakløst. For ikke å si en direkte trussel mot demokratiet. Dette ansvaret har de selv tatt igjennom institusjoner som Pressens Faglige Utvalg (PFU). En egen domstol der de kan dømme seg selv. Alt er i den skjønneste orden. Alle som er noe vet at en dom i PFU kun er proforma og egentlig ikke betyr noe, og fyllefesten kan fortsette som før.
Ikke kan du ansvarliggjøre pressen ved å velge den vekk heller. De kan ikke gå konkurs slik som vanlige bedrifter. Til dette har de pressestøtten. Pressestøtten er i praksis beskyttelsespenger som politikerklassen betaler til pressen.
Den direkte pressestøtten i 2020 kommer på 358 millioner kroner, det er en økning på 50 millioner kroner fra 2019. Men dette er ikke det eneste privilegiet pressen har. Den indirekte pressestøtten består av fritak for merverdiavgift på sin virksomhet. Dette setter pressen som en bransje i en særstilling. I praksis så tilsvarer dette omlag 1,7 milliarder kroner per år. Tilsammen er dette over 2 milliarder kroner i direkte og indirekte støtte. NRK kommer utenom dette, som alene drar inn 6,5 milliarder kroner i 2020, dette er en økning på 1,5 milliarder kroner fra 2019, ettersom den gamle lisensordningen blir byttet ut med en personskatt som ingen kan unngå. NRK har nå med andre ord fått privilegiet til garanterte skatteinntekter fra hver enkelt borger, rett over skatteseddelen. Tenk litt over hva dette impliserer.
Du kan forestille deg det mediesirkuset som hadde oppstått hvis regjeringen plutselig hadde kuttet pressestøtten. En slik regjering hadde ikke blitt gammel. Pressestøtten er ikke et middel for hvordan staten kontrollerer pressen, men heller et mål på hvor mye makt pressen har over våre politikere til å presse de ut for penger.
Norge er et land som er stolt over å ha et mangfold i pressen med hundrevis av aviser og publikasjoner. Men realiteten er at norsk presse er samlet på noen få hender. Et søk på proff.no og mediatilsynet sine hjemmesider gir deg en grei oversikt på eierskapet av norsk presse.
De største og tyngste private eierne av media i Norge er Schibsted, Nwt, NHST og Sparebankstiftelsen DNB. Andre store medieeiere i Norge som det er verd å merke seg er Bonnier AB, Modern Times Group, Egmont og Aller Holding.
Er det rimelig å tro at styreledere og eiere av slike svære mediekonsern er helt uten innflytelse på vinklingen av nyhetsbildet? De fleste er kjent med media mogulen Rupert Murdoch som har aksjemajoritet i selskapet News Corporation der han også er styreleder og administrerende direktør.
Schibsted er det tyngste enkeltselskapet innen norsk media. De eier VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Schibsted eier også Svenska Dagbladet og Aftonbladet. De er også største eier i Polaris Media, som eier mange lokalaviser i Norge. Slik som for eksempel Adresseavisen, Sunnmørsposten og Altaposten. Så hvem eier Schibsted? Det er Schibsted-familien via Blommenholm Industrier. Dette setter styreleder Ole Jacob Sunde i en nøkkelposisjon og regnes som en av landets mektigste mediestrateger.
Nhst Media Group eier 90,8% av avisa Morgenbladet og Dagens Næringsliv. Hvem eier Nhst Media Group? Hovedaksjonær er Bonheur med 54% av aksjene. Bonheur er i sin tur eid av Fred Olsen-familien. Nest største eier i Nhst er Erik Must med 21,8%.
Dette er personer som selv ikke stikker seg unødig frem i rampelyset. Fordi de ikke har behov for det. Deres forretningsmodell er å selge rampelys til de som er desperate nok til å trenge det.
Men eierskap medfører ikke nødvendigvis kontroll. Det vet alle som eier aksjer i et selskap. Den daglige driften av de fleste store selskaper er overlatt til et profesjonelt management. Men det er en kjensgjerning at bedriftsledere som går imot eierinteresser ikke sitter lenge i sin stilling.
Men hvis det sitter slike sterke kapitalinteresser bak norsk presse, hvorfor opplever da veldig mange pressen som «venstrevridd»? Dette er noe vi hører fra folk på høyresiden stadig klage over. Dette er fordi venstrevridningen i pressen stort sett ikke er av en økonomisk karrakter. Det dreier seg heller om en kulturell venstrevridning. Det er faktisk mer treffende å si at pressen er «nyliberal» enn rent venstrevridd.
Saken er litt annerledes når det kommer til NRK siden staten er den juridiske eieren. Men i praksis så har ikke dette så veldig mye å si. NRK skal være en uavhengig entitet og er immun mot ansvarliggjøring utenfra, akkurat slik som resten av pressen. Dette gjør NRK til en av de mektigste statlige entitetene, om ikke den mektigste. Anklager om at NRK skal jobbe for noen andre enn sin egen selvinteresse er bare tull. Av og til så hører man NRK omtalt som ARK; «Arbeiderpartiets rikskringkasting». Denne anklagen kommer som regel fra FrP’ere og dissidenthøyre. Men dette stemmer selvfølgelig ikke. NRK som institusjon er mye mektigere enn Arbeiderpartiet.
Det som derimot er riktig i denne sammenhengen, som mange fra dissidenthøyre henger seg opp i, er at et overveldene flertall av journalister i pressen stemmer på partier orientert til venstre i norsk politikk. Dette er ingen hemmelighet, og heller ingen overraskelse. Dette er kun et spørsmål om selvinteresse og selvidentifisering blant journalistklassen, ikke en konspirasjon. Det er mer nyttig å se dette i lys av institusjonell makt og selvinteresser enn igjennom en linse av politisk ideologi og skjulte agendaer.
Det som derimot er mer spennende i denne sammenhengen er å observere hvor usmakelig og udannet det oppfattes hvis noen fra «utgruppen» påpeker det faktum at 70% av norske journalister stemmer på venstreorienterte partier. Denne politiske orienteringen er et sterkt uttrykk for journalistklassens kollektive selvinteresse. Det er nettopp denne kollektive selvinteressen journalistklassen ikke ønsker oppmerksomhet på, fordi den slår i stykker den nyttige illusjonen om «nøytralitet».
Det viktigste for pressen er i uansett tilfelle å sikre sitt monopol på den «offisielle sannheten». De noble redaktørene i de respektable mediehusene har etablert et kartell for seg selv som de kaller for Redaktørforeningen. Dette er en eksklusiv klubb for de med «riktige og fasjonable meninger». Medlemskap i denne klubben viser tydelig hvem som er med i «inngruppen». Er du ikke med i denne klubben kan du være sikker på at du tilhører «utgruppen».
Internett og sosiale medieplattformer har satt folk i stand til å snakke direkte med hverandre på stor skala, uten et filter imellom. Dette har utfordret monopolet på den «offisielle sannheten». Vi har blant annet hørt Gro Harlem Brundtland lamentere til Dagsavisen at «– Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.» Brundtland er ikke journalist selv, men hun tilhører definitivt «inngruppen».
Dette er en uholdbar situasjon for pressen. Kjetteri mot etablerte paradigmer kan ikke tolereres, siden dette undergraver hele maktbasen som pressen hviler på. For å imøtekomme denne trusselen har pressen blant annet opprettet Faktisk.no som sin egen selvutnevnte kommisjon for sannhet. Stadige tiltak som «no platforming» og boikott innføres for å få bukt med kjetterne som sprer vranglære og falske nyheter.
Men hvordan stiller pressen og staten seg til hverandre? Først må vi få en klar forståelse for hva staten er. Staten er et nettverk av offentlige tjenestemenn og byråkrater som sitter i konkrete organisasjoner. Disse personene og organisasjonene utfører konkrete oppgaver og har konkrete interesser for seg selv og sin organisasjon. Pressen er på ingen måte i opposisjon til staten. Pressen er på mange måter en uformell forlengelse av staten. Den delen av staten ingen andre kan ansvarliggjøre.
Det er nyttig å tenke på pressen som nok en institusjon i dette nettverket av personer og institusjoner med interesser som stadig søker mer makt, innflytelse og ressurser til seg selv og sine. Veldig ofte så sammenfaller pressens interesser med den offisielle statens interesser. Den liberale staten og politikere på sin side anser pressen som et nødvendig onde og har lært seg å sameksistere med den. Dette leder til en symbiose der den offisielle staten og pressen prøver å gjensidig utnytte hverandre.
Pressen er selvfølgelig ikke alene i kampen om den uformelle makten, men inngår som en vesentlig komponent i en større uformell maktstruktur i det liberale samfunnet. Tett knyttet til pressen er NGO’er og utdanningsinstitusjonene, og da spesielt universitetene og høyskolene. Det er i disse institusjonene journalister og fremtidens byråkrater formes og mottar sine sannheter.
Disse utdanningsinstitusjonene, sammen med pressen, ønsker å reprodusere seg selv og danner dermed en «katedral» av rettroende som alle har gjensidig nytte av å følge den offisielle dogmen. Det er viktig å påpeke i denne sammenhengen at «katedralen» ikke er et resultat av en konspirasjon, men en naturlig konsekvens av dynamikken i det liberale demokratiet. Det er et resultat av hva man på engelsk kaller for «emerging properties». Denne «katedralen» har ikke et sentralt maktsenter, men er et distribuert nettverk som strekker seg langt utover våre nasjonale landegrenser. Nyhetsbildet og den offisielle sannheten i Norge er sterkt påvirket av internasjonale trender og ledende institusjoner i utlandet.
Makt i seg selv leder ikke til korrumpering eller ondskap. Men makt uten ansvar er et onde. Det er dette som er kjernen av problematikken rundt pressen. Journalister mangler stort sett det vi kaller for «skin in the game». Det er høy signal faktor og lav substans som gjelder. Fordi det er dette som gir størst uttelling på kortest mulig tid med minst mulig ytelse. Å appellere til etablerte dogmer er lettere enn å søke etter hva som er sant. Journalister og redaktører må sjeldent stå til ansvar for hva de skriver, og den nedsiden de eventuelt møter er svært begrenset. Selv når de påfører samfunnet og enkeltmennesker høye kostnader med spredning av misvisende informasjon. Slik misvisende informasjon blir ikke først og fremst spredd på grunn av ondsinnethet, men på grunn av slurv, inkompetanse eller fordi man er forblindet av egen dogme. Ta eksemplet med den nyutdannede journalisten, rett ut av universitetet. Med hodet fullt av idealer, klar til å redde verden. Dette er ikke en ondskapsfull person.
Det finnes svært få mekanismer for å ansvarliggjøre pressen, og de mekanismene som finnes er svake. Det hender av og til at en journalist kan få en smekk på fingrene, eller en avskjedigelse, hvis det er snakk om svært graverende forhold. Men institusjonen journalisten tilhører, eller pressen som helhet, blir aldri straffet. Ofte får journalister som har gjort et overtramp en ny jobb straks saken er glemt. Derfor kan man heller ikke forvente noen korrigering av antisosial adferd på et strukturelt nivå. Struktur og insentiver er veldig viktig i denne sammenheng, fordi det er dette som genererer adferd over tid.
Pressen kommer ikke til å korrigere eller reformere seg frivillig. Det er den ikke istand til. Den er alt for oppslukt i sin egen fortreffelighet og maktrus. For å ansvarliggjøre og å korrigere pressen så må det komme en kraft fra utsiden. Enten ved en eksternalitet som ingen av oss har kontroll over, eller ved en herkulisk politisk vilje vi ikke har sett siden oldtidens konger. Men det er heller tvilsomt at noe slikt vil skje i nærmeste fremtid. Vår beste strategi er å gjøre pressen mest mulig irrelevant for våre liv og heller danne våre egne nettverk og informasjonskanaler.
Denne artikkelen ble først publisert på Bjørn Christian Rødal sin blogg.