Den 28. juli 2016 ble en historisk dag i amerikansk politikk. Hillary Clinton aksepterte som første kvinne nominasjonen som presidenkandidat for det demokratiske partiet i det kommende amerikanske presidentvalget.
På scenen fremførte hun en kopi av tidligere taler fra demokratiske og tildels republikanske valgkamper de siste tiårene. Middelklassen, fattige, arbeidsplasser, eksport, utflagging av selskaper, støtte til Israel, global oppvarming, terrorisme og bekreftelse på at USA er best, var temaer som ikke overraskende ble tatt opp av det amerikanske regimets tidligere utenriksminister.
Mange har vært overrasket over at hun har kommet så langt, ikke minst med tanke på lekkasjene av sensitiv informasjon, og ikke minst tvilen over hvor populær hun egentlig er sammenlignet med hennes tidligere rival, sosialisten Bernie Sanders. Dette ble avslørt i en rekke nye e-poster lekket av Wikileaks, like før demokratenes nominasjonskongress skulle begynne.
Hillary Clinton skal ikke beskyldes for å være en stor taler og 57 minutter på podiet var mer enn nok til å bli forsikret om det. De ofte uttrykte slagordene som kom på rim de ti første minuttene av talen virket krampaktige og etter manus.
Hillary Clinton er kjent for å være ganske følelsesladet, hvilket bør være en interessant analyse for hva slags tilhengere hun trekker med seg og hva slags president hun eventuelt blir. Hun insisterer imidlertid under talen sin på at hun skal bringe såkalt «cool resolve» til sin politikk. Hvordan dette skal kombineres med tårer og følelser gjenstår å se, hvis hun får sjansen til å bli president.
På tross av gjentagelser av resirkulert amerikansk venstre-propaganda og Clintons middelmådige evner til å fremføre den, var ikke talen direkte kjedelig. I alle fall ikke for de som er opptatt av verdens kanskje mest mektige regimes påvirkning på resten av verden.
I internasjonal politikk, gjennom handel og målt i militær styrke, er USA uten tvil den mest dominerende brikken på verdens sjakkbrett, noe det norske regimet også er enig i.
Etter 70 minutter kom det imidlertid litt humor fra fru Clinton, da hun kommenterte Trumps nominasjonstale, gitt noen dager tidligere i Cleveland. Hun sa «He spoke for 70-odd minutes – and I do mean odd.»
Dette er nok mest humor for de som ikke liker Trump eller for de av oss som gjerne hadde sett helt andre kandidater i presidentvalget.
Følelser og identitetspolitikk
Hillary Clinton valgte å fremstå med følelser i et forsøk på å nå frem til amerikanske velgere, også de som ikke befant seg på det demokratiske partiets kongress.
Skal man nå frem med følelser til en større gruppe velgere må man ha talegavene i orden, slik for eksempel den britiske sosialdemokraten Tony Blair, eller den tidligere amerikanske presidenten Ronald Reagan hadde. (Uten å ta opp den til dels katastrofale politikken begge sto for).
Hillary Clintons forhold til den islamske terrogruppen IS
Tidlig i talen sier Hillary Clinton at «powerful forces are threatening to tear us apart», med referanse til terroristgrupperinger som truer USA. Hennes tilhengere kan umulig ha fulgt med i timen, med tanke på den applausen og jubelen som fulgte i den resterende delen av talen.
At IS oppsto som en faktor i verdenspolitikken under nettopp Hillary Clinton, er ubestridt. At USA under hennes ledelse som utenriksminister har finansiert IS, er tilgjengelig informasjon, men mindre kjent.
Da virker også uttalelser som «we will work with our allies to fight terrorism», og hennes eksplisitte ytringer om at hun bryr seg om fattige og svake, lite troverdige. Hvor mange barn og fattige som har lidd under IS sine tokter er det ingen statistikk på, men at de er brutale er det ingen som helst tvil om.
New York Times har laget en statistikk over hvor den muslimske terrorgruppen IS og deres tilhengere har slått til i verden. Hvis vi ser på USA alene har deres analyse funnet frem til hendelser i delstater som Florida, Pennsylvania, California, Texas og New York. Alle innenfor de siste to årene.
Omar Mateen, født i USA av afghanske foreldre, gikk den 12. juni i år inn på den homofile nattklubben «Pulse» i Orlando, Florida og drepte 49 mennesker. Terrorhandlingen beskrives som et av USA-historiens verste massesdrap. I tillegg til de drepte ble også 53 såret, flere svært hardt. Omar Mateen skal ha sverget troskap til IS i tiden før drapene.
Å presentere en konkret retning i sin egen politikk anses som kritisk for å komme til i den politiske arenaen. Sett i lys av Orlando-massakren er det vanskelig å se noe annet enn at Hillary spriker mer enn en seriøs politiker har råd til når hun under talen proklamerer, til stormende jubel fra sine tilhengere, at «We will defend all our rights […] LGBT rights and the rights of people with disabilities!»
Samtidig ønsker Clinton altså å slippe inn titusenvis av muslimske migranter og flyktninger fra Midtøsten til USA – de fleste uten verken identifikasjonspapirer eller mulighet for bakgrunnssjekk.
Nærmere slutten av talen forsøker hun å latterligjøre Trumps uttalelser om at han vet mer om IS enn generalene gjør. Litt talegave viste hun ved å svare med «No, Donald, you don’t».
Men når man vet om Clintons medvirkning til opprettelsen av IS virker hun usannsynlig useriøs og frekk når hun sier «A president should respect the men and women who risk their lives to serve our country.»
Viste svakhet forkledd som mot
For de med noen års erfaring i å holde taler og formidle et budskap virker Hillary Clinton lite trent på dette. Seierstalen i Philadelphia oppnådde aldri noen som helst form for flyt eller ekstase.
De korte setningene ble gjerne avsluttet med en floskel for å oppildne et merkbart mer lunkent publikum enn vi så under Trumps nominasjonstale.
Men det skulle bli enda verre der hun jamret seg gjennom talen for å dekke over falske følelser, ikke fordi hun til vanlig nødvendigvis ikke føler det hun sier, men fordi hun rett og slett ikke klarer å komme i stemning selv.
Man kjenner til denne utflatingen av følelser blant mennesker som har brukt mye kokain og andre stimulerende midler over tid.
Tildels kom hun med minst en innrømmelse av egen utilstrekkelighet ved å si at «The truth is, through all these years of public service, the ‘service’ part has always come easier to me than the ‘public’ part».
Det krever stort mot å innrømme at man ikke er spesielt god til akkurat det, mens man holder sin karrieres viktigste tale. Og det var altså først 25 minutter ut i talen at så mye som en eneste antydning til seriøsitet kom over henne.
«I’m with her»
Noe annet som krever stort mot, eller dumhet, spesielt når man av mange anses som moderat feminist, er å trekke frem sitt kjønn som en kvalifikasjon i seg selv.
En forklaring på dette har vi ennå til gode å få fra de feministene som støtter henne. Minst tre ganger under talen ble kvinnekortet dratt frem, hvilket ikke kan være annet enn pinlig, spesielt når man vet at flere feminister har tatt avstand fra akkurat denne retorikken.
Identitetspolitikken tok av for alvor i USA med valget av Obama, men kan sies å ha tatt et steg lenger denne gangen.
Massemorderen og tidligere utenriksminister for USA i Bill Clintons presidentperioder, Madeline Albright, har uttalt at det er avsatt en spesiell plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre – underforstått at man må stemme på Clinton fordi hun er kvinne.
Det må sies å være å gå for langt, men Clinton synes kommentaren selv var intet mindre enn fantastisk positivt, skal man dømme etter hennes reaksjon.
Ordlyden «I’m with her» forteller oss at hennes kjønnsorganer og hormoner er blant de primære kvalifikasjonene hennes. Derfor er det ikke merkelig at Bernie Sanders er mer populær blant kvinner i alderen 18-54 (59%) enn fru Clinton i den perioden (33%) og at han inntil nylig fortsatt hadde et håp om å bli nominert som presidentkandidat.
Det er derfor heller ikke merkelig at en undersøkelse viste at kvinner synes at Trump «forstår dem bedre». Men for norske mediafolk er den manglende populariteten til Clinton blant kvinner så uforståelig at de har gått i dyp fornektelse over sannheten.
Norske mediers fremstilling av Trumps holdninger til kvinner og vice versa er mørkere enn Albrights beskrivelse av hvor kvinner som ikke stemmer på Clinton havner.
Undersøkelsen ble foretatt i april 2016. Dagbladets dronning Marie Simonsen, VGs stjerne Anders Giæver og Aftenpostens USA-korrespondent, Kristoffer Rønneberg, feilanalyserte hele konklusjonen i sine utsagn om det amerikanske valget og kvinners forhold til Trump og Hillary.
De tre nevnte norske journalistene kan neppe sies å være etterrettelige når man tenker på at New York Times i tiden like før skrev at Clintons kampanje ble sjokkert over at unge kvinner i det store og det hele ikke støtter henne, men faktisk rett og slett avviser henne.
I denne omgangen virker det som om norsk presse har en intern konkurranse med hverandre om hvem som kan skrive flest feil om den nåværende amerikanske presidentvalgkampen.
Clintons argumentasjonen om hvor viktig det var at hun blir valgt – som kvinne – kom frem i nominasjonstalen ved «for boys and men, too – because when any barrier falls in America, for anyone, it clears the way for everyone.»
Det er vanskelig å se logikken i dette. I denne delen av talen utbasunerer hun hvordan hun, slik hun selv ville ha uttrykt det, skal jobbe for like muligheter ved å si «So let’s keep going, until every one of the 161 million women and girls across America has the opportunity she deserves.».
I og med at Clinton aldri tidligere – og heller ikke i denne talen – har snakket om manglende muligheter for hvite menn i USA, kan det umulig være mer vei å bane for akkurat denne gruppen.
Ikke bare det, men enhver som har lest litt feministisk propaganda kan se at promoteringen av seg selv som kvinne ikke kan anses som annet enn kontraproduktivt for feminismen. Dette da mange feminister mener at man nettopp ikke skal trekke frem eller tråkke ned mennesker på grunn av kjønn, hverken den ene eller andre veien.
Ett av de mange spenningsmomentene før talen var nettopp hvordan hun ville fremlegge det man må betegne som kvinneperspektivet.
Det er åpenbart at Clinton-kampanjen har fått med seg Sanders og Trumps sterkere støtte blant kvinnene, da det hittil velkjente slagordet for Clinton-kampanjen, «I’m with her», ikke ble brukt en eneste gang under talen.
Da Clintons svake talegaver ikke måtte belyses ytterligere unngikk taleskriverne å vri på det til «I’m with you», så det ble i stedet «This is your campaign». Utsagnet gir et godt bilde på hvor flat og lite inspirerende denne talen var.
Anti-amerikanisme og valgflesk
Den amerikanske drømmen – et velkjent fenomen og slagord gjennom mange århundrer – består i å ta den muligheten som ligger foran alle friske mennesker, i å bygge sitt eget liv, bygge sin egen forretning og inntektsgrunnlag og dermed forme sin egen skjebne.
Det ligger i ordene at dette skal gjøres helt selv, for egne hender, med minst mulig hjelp og innblanding fra staten, da mange amerikanere er klar over at hjelp fra staten betyr innblanding fra staten.
«If you want something done, do it yourself»
Ordene er ikke fra Hillary Clintons tale, men kommer fra undertegnedes lærer den tiden jeg bodde i USA. Beskjeden er klar og overlater til ethvert menneske å realisere seg selv.
Ordene er ett av mange uttrykk som korresponderer med den amerikanske drømmen. Talen til Hillary Clinton var krydret med uttalelser som peker i motsatt retning av den amerikanske drømmen, nemlig rettigheter, i form av krav, både til staten og enkeltindividet.
Tidligere i kronikken belyses den delen av talen til Clinton hvor hun sier «hva [kvinner] fortjener».
Gjennom USAs historie har man hyllet suksess, og derfor like fullt sett ned på og avvist klaging og kravmentalitet. Gjennom amerikansk historie har holdningen vært at ingen fortjener noe før de faktisk oppnår noe og de viser seg som fortjent.
Det norske journalister ikke forstår er hvor mye respekt mennesker som Donald Trump har, nettopp fordi han har jobbet seg oppover, med eller uten korrupsjon.
Lønnsforhøyelse
I likhet med Obama predikerte Clinton at hun skulle få til lønnsforhøyelse over hele USA. I et land hvor det strengt tatt er arbeidsgivere som bestemmer lønnen, med noen få reguleringer fra myndighetene, er dette et valgløfte som er umulig å holde.
Dette må hun vite og det er derfor ingen unnskyldninger i å late som at hennes regime ville kunne gjøre noe med det. Når hun i tillegg mener at «minimum wage should be a living wage» må det kanskje en forklaring til om hvordan amerikansk forretningsliv fungerer.
California har nylig hevet minstelønnen til 10 USD i timen, og er på vei mot 15. Resultatet av denne økningen i samband med automatisering, er at tusenvis av arbeidere som normalt er lite i stand til å gjøre noe annet enn å vende hamburgere, blir sagt opp.
Uten at en av Clintons helter, Obama, har vært i stand til å gjøre noe som helst med det. Eierne vil alltid finne på grunner til å gjøre det beste for aksjeeierne.
Sikkerhetsnettet og lik lønn
Det amerikanske regimet kan uten tvil inndrive flere skatter og på den måten «expand Social Security», som hun lovet cirka to tredjedeler ut i talen.
Hva dette vil koste er det vanskelig å vite, men hun kommer med løsningen på disse utgiftsrelaterte sakene i talen også: tyngre beskatning av den rikeste prosenten av den amerikanske befolkningen.
Mer om dette senere i kronikken.
Andre ting den amerikanske staten ikke kan gjøre noe med er den fiktive ideen om at kvinner tjener mindre enn menn bare fordi de er kvinner.
Men Hillary lover å gjøre noe med dette også da hun sa at «And yes, if you believe that your working mother, wife, sister, or daughter deserves equal pay… join us…».
Selv enkelte feminister har bedt sine meningsfeller om å kutte ut dette i retorikken og mange økonomer har vist frem statistikk som fullstendig river denne tanken i filler.
Det er tydelig at Clinton med dette ønsker å selge seg til den mindre begavede delen av befolkningen, som ofte kan være utdannet, men som kanskje hører mer hjemme i en norsk avisredaksjon da man finner meningsfeller som har bestemt seg for en retning og tror på alt så lenge det kommer ut av en professors munn.
Gratis college med tilbakevirkende kraft
Enda en utgiftspost for det kommende Clinton-regimet ble lovet da hun sa «Bernie Sanders and I will work together to make college tuition-free for the middle class and debt-free for all! We will also liberate millions of people who already have student debt.»
Bernie Sanders er åpenbart tiltenkt en stilling under hennes styre og som sosialist er han sikkert villig til å sørge for at mange mennesker som ikke har råd til å sende sine egne barn på skole må betale mer skatt for å finansiere andres utdannelse, en modell vi kjenner godt til fra andre land.
Hvor pengene skal komme fra ble nevnt, men de reelle kostnadene kan umulig å ha vært tema for de mange oppmøtte som ville hylle sin leder.
Det har nemlig vært diskutert tidligere hvordan man skal finansiere gratis utdannelse på høyskoler og universiteter, ved å skattelegge de rikeste 1% av befolkningen, uten at disse flagger ut.
Det urealistiske når nye høyder når hun samtidig sier hun skal samarbeide med republikanerne som en løsning på utflagging da hun sa «And if companies take tax breaks and then ship jobs overseas, we’ll make them pay us back. And we’ll put that money to work where it belongs … creating jobs here at home!»
Republikanere er neppe de rette til å få til et slikt samarbeid, men hun presenterte det som svaret på det nødvendige spørsmålet «But how [am I] going to get it done?»
Mer anti-amerikanisme
«In America, if you can dream it, you should be able to build it.»
Med utgangspunkt i den velgergruppen hun allerede har samlet sammen oversettes dette nok til «hvis jeg vil (ha) noe, skal jeg få det». Den amerikanske drømmen ville snarere lyde noe slikt som «ta muligheten hvis den er der, det er ingenting som hindrer deg, men det er ditt ansvar å oppnå dine egne mål, ingen andres».
Men Hillarys ordspill gjør at man kan tolke det den veien man vil. En tanke som den amerikanske grunnloven er nokså tydelig på er nettopp at staten skal være så liten som den kan være og at borgerne har en moralsk plikt til å blande seg i den amerikanske regjeringens gjøren og laden.
«Systemic racism»
Men talen ble om mulig enda mer virkelighetsfjern i de siste tre minuttene. Da påstod nemlig fru Clinton at president Obamas USA utsetter latinamerikanere og sorte, både kvinner og menn, for rasisme.
Når man snakker om denne formen for rasisme inkluderer man nemlig også loven – den dømmende delen – som jo er nedfelt i den amerikanske grunnloven som å tilhøre staten. Hvorfor Obama ikke har gjort noe med dette burde Clinton ha tatt opp, men i de vestlige demokratiene er valgflesk viktig, og fettprosenten var høy i talen hennes.
Med tanke på hvor mange sorte som dreper hverandre og hatbevegelsen «Black Lives Matter» sin aggressive retorikk og skyting av politifolk i USA, vites det ikke om Clinton tok disse i betraktning da hun til stor applaus uttalte at «We have the most tolerant and generous young people we’ve ever had.»
Som USA-entusiast over flere tiår må jeg si meg uenig i denne uttalelsen på det sterkeste og si at det heller har gått motsatt vei. Selv Obama har vært bekymret for de voldelige elementene ved Black Lives Matter-bevegelsen.
Konklusjon
Denne talen var på mange måter lik nominasjonstalen til Obama for åtte år siden, men med den forskjellen at Obama har talegavene i orden, så lenge han har et manus gjort klart.
Det er ingenting nytt i Clintons tale. Det eneste nye hun kunne presentere var det faktum at hun er kvinne, men siden dette har vist seg å være upopulært nettopp blant kvinner, må nok det tones enda litt mer ned i de kommende månedene før presidentvalget som finner sted den 8. november.
Vi vil nok derfor se mye av den samme politikken vi har sett de siste 16 årene, for ikke å glemme årene før med det igjen, med hennes ektemann Bill Clinton som øverste leder.
For oss som heller til Ron Pauls humoristiske ønske om at «none of the above» hadde vært den beste kandidaten – uten å se Ron Pauls politikk som løsningen på USAs mange utfordringer heller – er det bare å lene seg tilbake og høre de vanvittige uttalelsene fra Fru Clinton som garantert kommer i de kommende månedene. Og kanskje årene.
Det hadde vært god underholdning om ikke konsekvensene hadde vært så store.
Relatert: