Med mindre du har en overfylt bankkonto eller har en høy stilling, som gjør at du kan flytte opp og vekk fra gatene, så må du forholde deg til realiteten i hverdagen. Du må må sitte i bilen din i kø til jobben. Du må sitte på overfylte tog. Du må stå i kø på matbutikken. Du må sitte på venterommet hos legen din. Du må gå på rundt gatene i din egen by for å gjøre ærender. Barna dine må gå i den offentlige barnehagen og skolen. På lørdag drar dere på kjøpesenteret og leter etter parkeringsplass. Foreldrene dine må være på det offentlige omsorgshjemmet. Din hverdag er dypt forankret i nærområdet ditt.
Og så en dag merker du noe. En ikke ubetydelig andel av de du deler denne offentligheten med ligner ikke på deg lenger. De snakker ikke ditt språk. De går ikke i dine klær. De hører ikke på din musikk. De ser ikke på dine TV-program. De spiser ikke din mat. Og de oppfører seg heller ikke som deg.
Ikke bare det. Disse menneskene er ofte sosialt uegnet til å dele denne offentligheten med. De har en ekstra aggressivitet du ikke er vant med. De ser ned på dyr og barn. Selv kvinner. De har en annen moral og etikk. For dem er fellesskapet deres egen familie og klan. Søppel kan kastes på gaten. Ting blir stjålet. Hærverk er akseptert og blir stående i lang tid fordi kommunen har dårlig råd.
Du føler at du har mistet nærheten og samholdet til ditt eget nabolag, din bydel, til og med til din egen by. Der du vokste opp og koste deg. Følte deg trygg. Følte deg hjemme.
Du står ved inngangen på Oslo S og ser 100 ulike nasjonaliteter og etnisiteter strømme forbi deg. Hvem er de? Hvor vokste de opp? Er de som deg? Deler du noe menneskelig med dem? Kultur? Oppvekst? Barndomsminner? Dessverre er svarene nedslående. Veldig lite. Kanskje en matrett. Kanskje en artist. Et TV-program. Men selv der må du strekke deg for å møte dem. For de opplevde det annerledes en deg. Deres opplevelse og følelser var en helt annen. Kartet stemmer ikke overens med terrenget.
Dette er svært viktig for at et samfunn skal fungere. At folket har en felles forståelse og hukommelse av sine egne liv. At det i det store og hele har en felles oppdragelse og markører for viktige hendelser. Dåp, bursdager, konfirmasjon, første skoledag, myndighetsalder, giftemål, graviditet, boligkjøp, julaften, påskeferie, stortingsvalg, 17. mai og selv dødsfall. Vi rangerer dem, lagrer dem og minnes dem. De blir en del av oss, både psykisk og fysisk. Når vi møter andre som har opplevd det samme så føler vi et medmenneskelig bånd. Vi føler oss tryggere.
Alle kulturer og folk i verden har sine egne måter å registrere og prosessere alt dette på. Når man på svært kort tid blander 100 ulike nasjoner og etnisiteter på et avgrenset geografisk område – i massiv skala – nærmeste befolkningserstatningsnivå – så vil det innlysende skape friksjon og føre til en splittelse i det nasjonale samholdet. Opprinnelsesbefolkningen vil føle at deres hverdag og sosiale trygghet er under angrep. At deres identitetsmarkører ikke er der lenger. Erstatningsbefolkningen vil føle at de må rive i stykker sin egen hverdag og sosiale trygghet og tilpasse seg noe helt fremmed. Mange ganger nekter de dette. Det vil i alle andre tilfeller, om det er vitenskap, biologi, matematikk, dyreverden eller selv idrett føre til katastrofe. Du kan innføre nye impulser og stoffer i det allerede etablerte, men det må gjøres med svært stor presisjon og omsorg. Når man gjør det med finessen av en løpsk elefant i en glassbutikk, så blir også resultatet deretter.
Og resultatet ser vi i Vesten i dag. Og Norge. Samfunn knust i tusen biter. Utenforskap. Mangel på sosialt lim. Mistillit. Kriminalitet. Rasisme. Mistenksomhet. Selv opprinnelsesbefolkningen begynner å slåss imellom seg. De som vil kjempe for det vi hadde og de som vil ha det nye. Politiet og rettsvesenet involveres. Mennesker sensureres. Utestenges. Man ser ikke lenger en felles fremtid. Man står ikke lenger på det samme utkikkspunktet og drømmer om morgendagen.
Det eneste som vil tilbakestille klokken og redde oss er remigrasjon. I omfattende skala. En human og rolig regmirasjon. En medmenneskelig og inkluderende remigrasjon. Alternativet er en nasjon revet i filler og på randen av borgerkrig.