Kort tid etter angrepet ble det hyppig delt videoopptak av hendelsen. Gjerningsmannen hadde montert et actionkamera på hjelmen sin, og live-streamet hele massakren.
Da jeg så videoen selv, tok det flere minutter før jeg klarte å reagere på det jeg nettopp hadde sett. Jeg ble så uvel at jeg måtte ut og gå en tur, for å få frisk luft.
Jeg trenger vel neppe å fortelle at videoen er svært kraftig kost.
I etterkant har jeg reflektert en del rundt hendelsen jeg ble vitne til. Hvorfor den skjedde, hvordan den kunne skje, og hva vestlige land trolig kan forvente av slike hendelser i tiden som kommer.
Jeg skal innrømme en viss mangel på optimisme.
Videre er jeg på én måte vel så bekymret for den kunnskapsløsheten og mangelen på innsikt som preger forskning og diskurs på dette området, som jeg er for selve terroren.
Skranglete forskning
UiOs senter for ekstremismeforskning, C-REX, ble opprettet etter terrorangrepet i Norge 22. juli 2011. Per i dag samarbeider de tett med aktører som Politiets sikkerhetstjeneste i Nydalen. Senteret har egne kontaktpersoner i PST, og de leverer etter sigende forskning på forespørsel.
Strukturen i dette samarbeidet med C-REX og PST kan på overflaten virke fornuftig. Men ser man nærmere på «den svarte boksen», som Bruno Latour kaller det i boken Science in Action, så fremstår det hele som veldig provisorisk og tentativt.
Litt som en slags midlertidig og til dels kaotisk anordning, som er satt opp for å oppfylle politiske krav. Men som ikke har forutsetninger for å kunne yte optimalt.
Forskningen bærer tydelig preg av en slags rådvillhet, kombinert med en mangel på empiri. Samtidig fremstår medarbeiderne og forskerne som tungt personlig investerte i å bekjempe menneskene, og strømningene, som de selv forsker på. Mange har bakgrunn i sosialistiske, antirasistiske og feministiske organisasjoner i Norge. Blant annet finnes det gamle avisartikler som nevner dette.
At disse forskerne har en slik ideologisk og politisk bakgrunn byr i utgangspunktet ikke nødvendigvis på problemer. Men når disse utgjør hele «produksjonslinja», så kan det innebære en del utfordringer. Både av etisk og faglig art.
For å sette det hele på spissen, så er det en grunn til at forskningen til det tredje rikets leger og forskere i dag stort sett anses for å være historiske kuriositeter. Figurer som Carl Værnet, Gerhard Rose og Josef Mengele var så personlig og ideologisk investerte i forskningen de selv drev med, at resultatene i beste fall må tas med en klype salt i dag.
Enkelt forklart kan jeg ikke tillate meg å ta forskningsresultatene fra C-REX så alvorlig som jeg ønsker. Fordi forskerne som produserer resultatene kan være så ideologisk styrte at de opptrer i overkant ukritiske.
I verste fall kan resultatene bli helt feil, eller verdiløse. Og når PST deretter bruker gitte resultater som en sovepute for sitt arbeide, så kan uønskede hendelser plutselig skje – uten at noen er i stand til å verken forutse eller hindre det.
Ganske enkelt fordi de ikke har den oversikten som de bør ha.
Hvis da en slik uønsket hendelse skulle inntreffe, og ramme noen som jeg bryr meg om, så blir det umiddelbart også mitt problem.
Derfor er jeg bekymret over disse forskningsmiljøene, og fagmiljøene, som håndterer denne type problematikk i Norge.
De snakkende hodene
I kjølvannet av slike tragiske hendelser som terrorangrepet på New Zealand, dukker det alltid opp synsere og forståsegpåere i norsk offentlighet. Opportunister som elsker å uttale seg med myndighet – om hendelser, årsak og virkning.
Et eksempel på dette er sensasjonshungrige Minerva-skribenter, og det som kalles snakkende hoder (talking heads på engelsk). Som Jan Arild Snoen og Nils August Andresen. Figurer som til det fulle lever opp til Øystein Sundes vise Smi mens liket er varmt.
Under den plumpe tittelen Breiviks etterfølgere, prøver døgenikten Jan Arild Snoen å beskylde norske publikasjoner som Document og Resett for å fremprovosere slike terrorangrep. Hvorpå han viser til noen sinte gamle tanter og onkler i kommentarfeltene til nevnte publikasjoner.
Ikke nok med at Snoen her utnytter en tragedie til å posisjonere seg selv som moralsk overlegen, men han utnytter tragedien til å forurense hele diskursen. En diskurs som åpenbart er av betydelig viktighet.
Jeg mener at norsk offentlighet er et uverdig skue i denne saken. Og når det kommer fra meg, så er det virkelig noe som lukter fisk.
Det vi trenger er opplysning
Ideelt sett burde forskningsmiljøer som håndterer slike temaer optimaliseres. Slik at de ikke utelukkende består av en gruppe idealister og aktivister, som tilsynelatende sitter bak et skrivebord og starter forskningen sin med å skrive konklusjonene.
Videre burde PST selv innse de reelle manglene som disse forskningsmiljøene er preget av. Vi som samfunn kan ikke ha en situasjon hvor slike temaer overlates til folk som kløner rundt.
Videre bør aktører som Document og Resett komme på banen, og tydelig oppfordre synsere som Andresen og Snoen til å ikke forurense såpass viktige temaer i offentligheten.
I stedet for å moral- og godhetsposere, bør det drøftes årsaker som medfører slike tragedier. Det bør belyses hvordan mekanismene bak hendelsene utspiller seg.
Kun slik kan disse hendelsene forklares på en hensiktsmessig måte, samtidig som det kanskje lar seg gjøre å avverge det i fremtiden.
Og det er det viktige. Ikke hvem som har de beste intensjonene og høyest moral i etterkant.
Hvis fenomener som feminisme og sosiale problemer er årsaken, så bør vi kunne være ærlige om dette. Vi bør kunne innrømme at samfunnet har gjort noen uheldige valg.
Vi bør også finne brukbare og holdbare løsninger. Selv om det kan være både politisk ukorrekt og ubehagelig.
Temaet er for viktig til å bare ende opp som en populærvitenskapelig og trendy snakkis. Det handler tross alt om tryggheten i samfunnet vi lever i.