Frieord.no er en åpen og ærlig nettside som strever etter å dele kunnskap og informasjon med våre lesere. Vi tar imot og publiserer leserinnlegg og kronikker og har høy takhøyde i våre debattfelt (litt for høy ifølge enkelte).
Journaliststudenten Johan Slåttavik er en av de som har sendt inn bidrag til vår nettside og som vi har valgt å publisere. Han er ikke endel av redaksjonen og har ingen direkte kontakt med noen på vår nettside utenom e-poster vedrørende hans bidrag.
Frieord.no oppstod i juni 2014. Dette er over tre måneder etter at hans artikkel ble publisert på Rights.no. Slåttavik har fått to leserinnlegg publisert på Frieord.no, ett den 11. september 2014 og ett den 26. januar, 2015. Med andre ord, hans «kobling» til vår nettside er ikke betydelig, slik man kan få inntrykk av fra Rights.no sin artikkel.
Frieord.no er heller ikke en «høyreekstrem» nettside slik Nina Hjerpset-Østlie skriver på Rights.no. Hadde hun tatt seg bryet med å lese litt på «om oss» og satt av fem minutter til å lese litt på vår nettside, istedenfor å ty til utslitte fraser, kunne hun spart seg den uriktige klistrelappen og påfølgende kanonade hun og nettsiden hennes mottok på kommentarfeltet sitt fra Rights.no sine lesere.
Vi legger ut tre leserkommentarer fra artikkelen på Rights.no der Hjerpseth-Østlie beklaget at de hadde trykket artikkelen til Slåttavik:
Nok om alt dette. Vi har imidlertid fått tillatelse av Johan Slåttavik til å publisere den slettede teksten, som ironisk nok er titulert «Politisk korrekt og moralsk fordervet«.
Av Johan Slåttavik, journaliststudent
Hva er politisk korrekthet?
Instrumentell betinging, læringsform hvor en person lærer å reagere (handle, respondere) nærmest automatisk på en bestemt måte, ved hjelp av konsekvensene denne reaksjonen (handlingen, responsen) har. Man lærer med andre ord å assosiere egen adferd til hendelser i (reaksjoner fra) omgivelsene.
Den reaksjonen eller adferden man dermed har ervervet blir således «instrumentell» i betydningen at den vil frembringe en ønsket effekt (eventuelt respons fra andre). (Kilde: Store medisinske leksikon)
Politisk korrekthet oppstod som uttrykk i USA i begynnelsen av 1990-årene. Det uttrykker en form for tabuisering av ord, bilder eller handlinger som kunne komme til å støte enkeltpersoner eller grupper. Ved å uttrykke seg politisk korrekt skulle man forhindre diskriminering av bl.a. kvinner, etniske eller religiøse minoriteter, homofile og utviklingshemmede.
I Norge er uttrykket også brukt (litt nedsettende) om personer som programmatisk fremmer lite kontroversielle eller kritiske standpunkter. Kritikerne av den politiske korrektheten ser fenomenet som en trussel mot ytringsfriheten og til dels som et maniert uttrykk for en falsk eller misforstått radikalisme. Enkelte kritikere har også gjort et poeng av å være «politisk ukorrekte» i sin måte å uttrykke seg på. (Kilde: Store norske leksikon)
Instrumentelt betinget politisk korrekthet, eller blind konsensus som det også kalles, er et svært kritikkverdig fenomen. Som skeptiker og ateist anser jeg politisk korrekthet som den frie tankes aller verste fiende. Det er fordi politisk korrekthet er nerven i en hver sekterisk og ideologisk virksomhet, og dermed en direkte motpol til individuelle og kritiske holdninger.
Walter Lippmann (1889-1974) var en inflytelsesrik journalist, forfatter og politisk kommentator i USA. Han er en av de som har gjort seg mest bemerket i sin kritikk av politisk korrekthet. I 1922 utga han boken «Public Opinion». En bok hvor han nøye forklarer mekanismene bak hvordan media skaper bilder i hodet til folk, og dermed kan både villede og skape konsensus basert på disse bildene. Uansett om de er riktige eller ikke.
Teoriene til Walter Lippmann ble sterkt beundret og ivrig tatt i bruk av Joseph Goebbels som var Adolf Hitlers propagandaminister i Tyskland fra 1933-1945. Goebbels arbeidet etter prinsippene om politisk korrekthet og konsensus i massene, samt prinsippet om at en løgn til slutt blir en sannhet dersom den gjentas ofte nok.
Noam Chomsky (1928-) er en av de mest fremtredende samfunnskritikerne i amerikansk politikk siden Vietnamkrigen, og en av hans mest kjente verker er boken «Manufacturing Consent». Chomsky presenterer her hvordan media påvirker opinionen i folkemassene ut i fra hva makteliten i et gitt samfunn definerer som politisk korrekt. Noe som i og for seg er tydelig når man sammenligner medier fra ulike verdensdeler.
Amerikanske medier demoniserer sine erklærte fiender, samtidig som europeiske og asiatiske medier gjør det samme for sine egne interesser. Samtidig skapes det idealer gjennom media. Gjerne gjennom film og TV.
George Orwell (1903-1950) er også en av de som er mest kjent for å kritisere mekanismene bak politisk korrekthet. I 1948 skrev Orwell en
dystopisk fremtidsroman han kalte «1984». Boken er en slags dyster spådom av fremtiden slik den kunne bli i 1984, hvor handlingen er lagt til et samfunn hvor det nær sagt ikke finnes individuelle rettigheter.
Et samfunn hvor politisk korrekthet fullstendig har vunnet over individets tankefrihet. Orwell selv uttalte at «1984» retter kritikk mot totalitære ideologier som man på den tiden så i Tyskland og Sovjetunionen.
I kjølvannet av tragedier som massakren på Valdresekspressen ser vi hvordan den politisk korrekte «åndseliten» i dagens meningstrange Norge nærmest står i kø for å mene noe i det offentlige rom. TV, radio, aviser og blogger blir brukt som talerør for journalister, synsere og politikere som ivrig fremsetter sine retoriske oppkastbøtter.
Begrep som «rasisme», «generalisering» og «fremmedfrykt» blir så misbrukt at det går fullstendig inflasjon i det. Slik politisk korrekthet bidrar ikke til konstruktive løsninger på noen måte, og den eneste måten vi kan unngå at flere slike tragedier finner sted er selvfølgelig å innse at vi har et høyst reelt samfunnsproblem.
Skal vi ha et fungerende demokrati er det av og til nødvendig å drite litt i hva som er politisk korrekt, og heller bare gjennomføre de nødvendige forholdsregler som kreves.
Noe mer enn det vil jeg ikke gå inn på her.
Hva tror du om saken?