Av Lektor Phil.
Som art tilhører mennesket de samfunnsdannende vesener. Ut fra sine instinkter vil individene holde sammen med sine slektninger i familie, stamme og folkeslag, og der finne sin trygghet og sin mening i eksistensen. Man trygger sin overlevelse ved å innordne seg i et organisert fellesskap som sikrer de naturtilganger, ressurser, man skal leve på, og også de produksjonsinnretninger som kan utnytte naturressursene på beste måte. Man forsvarer følgelig et territorium og et eget kulturmønster. Til dette hører et system for bytte av varer og tjenester som ikke skaper noen gjeld.
Ivaretagelsen av det egne folk er samfunnsledelsens eksistensberettigelse og politikken er de tiltak som gavner egen folkestamme.
I vår tid er menneskene mer og mer kommet inn under en mekanisme for landsplyndring og samfunnsoppløsing som gjør alle folkestammer og individer eiendomsløse og hjemløse. Dette er gjeldspengesystemet, også kalt bankpengesystemet eller lånepengesystemet. Pengene, byttesymbolene, må lånes av noen før de finnes i bruk for utveksling av varer og tjenester.
Pengene blir til når vi bærer pantebrev til bankene. Vi stiller vårt livsgrunnlag som garanti for at vi skal kunne betale tilbake mer enn vi får låne, for vi må også efterkomme rentekravene. Det er våre verdier som gir grunnlaget for bankenes utlån, og følgelig låner vi våre egne penger. Som samfunn er vi da alltid konkurs, og dette viser seg i de stadige bedriftsnedleggelser, bortsalg, fusjoner, konkurser og i arbeidsløsheten.
I utgangspunktet er det rentekravene som skaper ubalansen. Men dette gjeldsoverhenget vet vi selv å bygge opp til katastrofale høyder. Det skjer gjennom alle våre fondsaktiviteter. Fondene skal selv ha inntekter, og derfor blir mye av pengene lånt ut for andre gang for inntjening av renter. Vi overfører forsikringvirksomhet og pensjonsordninger til fondsbaserte ordninger, vi lager fond for de arbeidsløse, de fattige, de matløse, de syke, de husløse, de klesløse og de gamle. Man kaller det «humanitet».
Vi tillater at pengene blir internasjonalisert gjennom den frie omvekslingsrett. Våre penger blir derfor bare en forlengelse av pengene til de internasjonale storbanker og FN’s Internasjonale pengefond – IMF. Slike fremmedpenger kan da kjøpe opp våre konkursboer og konkurranseutsatte bedrifter som mangler vern mot fremmed konkurranse. Vi lar livsgrunnlaget forsvinne under oss.
Når det finnes mange nye panter, og når mye av livsgrunnlaget blir kjøpt opp samtidig, blir det mye penger i omløp i landet. Da kan vi kjøpe fremmedvarer, og da føler vi oss velstående. Når det så er lite panter igjen å stille, minker pengemassen som stadig er i sug tilbake til bankvesenet. Da blir vi fattige og arbeidsløse igjen. Da får også bedriftene større vansker i salgskonkurransen, og også deres skatteevne minker. Da må det søkes nye panter i utlandet, og dette fører til imperialisme og kriger. De hardt pressede bedrifter kan ikke ta noen hensyn til naturvern.
Spenninger , konflikter og kriger gir oss ideer til nye fond. Det er fond for de sårede, for enker og faderløse og for flyktninger. Da får vi også samle inn til fond for fredspriser og for fredsarbeide. Spenningene sprer seg, og det gjør også nedleggelsene, fusjonene og konkursene. Verdiene samler seg hos de internasjonale storkonserner og hos finansfyrstene bak dem igjen. Gjeldsoverhenget vokser.
Selv må vi være med på å fremskaffe nye panter. Vi må grunnlegge, skaffe egenkapital og bygge opp transportnett og bedrifter i utlandet. Dette kalles u-hjelp, bistand og investeringer. Slik fører vi andre land inn i den samme prosess som har rammet vårt eget. Samfunnet forsvinner. Penger sendes vekk, og etterspørselen minker i hjemlandet. Samtidig hjelper vi inn sivilkledde erobrere i landet og lar dem overta arbeidsplasser og markedsandeler i vårt hjemmemarked som lider under fallende efterspørsel. Kjøp av fremmedvarer, lange utenlandsopphold og religionssamfunn som vil misjonere i det fremmede bidrar til dette. Vi stemmer på partier som alle støtter opp om systemet og nedlegger grenseforsvaret mens soldatene sendes til utlandet for å utbre systemet der.
Man betrakter seg som glimrende forbilder for alle jordens folk.