Av Djiwee
Man må være blind for ikke å se at det som før het journalistikk nå i stort omfang er konvertert til global- og venstrevridd propaganda i MSM som kun har ett mål: Å velte hele det trygge og stabile, sosialkonservative samfunnet som skapte verdens beste land å bo i. Mange av skribentene ser ut til å drives av en revolusjonær motvilje til sitt eget opphavlige folks kultur og har nå kastet alle hemninger. Det kan virke som om det er nå eller aldri for dem, der et valg i et fremmed land brukes for å demontere siste rest av trauste, sindige elementer i vår til nå rolige, hjemlige andedam.
Infiltrering
Selv da elementer i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP m-l) fra 1970-tallet gikk inn for ”væpna revolusjon” i et av verdens gunstigste og fredeligste land for vanlige arbeidsfolk, våknet ikke de revolusjonære fra sin kulturelle oikofobi. Og når Vesten aldri tok et endelig oppgjør med den ideologiske kommunismen etter dens internasjonale fall på slutten av 1980-tallet, oppildnet dette bare de blodrøde til å fortsette sin endrede strategi. De satset derfor videre på infiltrering innenfra i vårt til da åpne og tillitsfulle samfunn.
Demokratiets største svakhet er nemlig at det er min demokratiske rett å ville avskaffe det. Derfor er demokratiets forutsetning for suksess avhengig av at befolkningen tilhører en relativt homogen kultur der det er rimelig konsensus om hva som er rett og galt. Straks man plasserer en økende gruppe antagonistiske elementer inn i den tidligere homogene samfunnsmekanikken, vil hele drivverket gradvis bryte sammen.
Ekstrem-venstre
1968-erne ga seg derfor ikke, men skrinla den voldelige revolusjonsplanen og igangsatte en mye mer upåaktet, stille og finurlig overtakelse av samfunnet ved å søke seg inn i alle viktige og grunnleggende styringsfunksjoner landet oppebar. Alt fra barnehager, skoleverk og universiteter ble langsomt men sikkert søkt vunnet av ekstrem-venstre som hadde lett spill innenfor studentorganisasjonene. Alt mens konservative studenter hadde mer enn nok med å konsentrere seg om studiene. Rød Ungdom (RU) var ungdomsorganisasjon både for AKP og for RV, og er nå ungdomsorganisasjonen til Rødt.
Langsomt men sikkert ble imidlertid en stadig større andel av studentene også preget av tankegodset og i dag finner vi mange av disse sentralt plasserte i viktige posisjoner innen skoleverk, rettspleie, byråkrati og medier. De har nå oppnådd en så stor makt at selv presumptivt balanserte mennesker kneler for de mest åpenbart samfunnsødeleggende, radikale utspill av frykt for å bli uthengt av presse og kringkasting. Med påfølgende tap av karriere, jobb og endog familie og venner som ikke tåler presset. Ja selv landets største bedrifter bøyer nå nakken for antikapitalistisk tankegods som bærer i seg kimen til bedriftenes egen ødeleggelse.
Dårlig tid
De opprinnelige 68-erne begynner imidlertid nå å skue inn i solnedgangen og er blitt utålmodige. De vil så gjerne se sine globalsosialistiske drømmer endelig gå i oppfyllelse før de må ”legge på røret”. Derfor kaster de hemningsløst på køl i et tempo uten historisk sidestykke. De vet også at et folk plutselig kan våkne uten forvarsel. Som ved Sovjetunionens fall. En apatisert vestlig flertallsbefolkning står imidlertid fortsatt som fjetret over de mest bisarre sosiopolitiske utspill, som i en ikke alt for fjern fortid hadde avstedkommet vennlige anmodninger om å ta en prat med dertil egnede fagfolk i hvite frakker.
Vi er nå straks ved en korsvei der det tidligere stabile velferdssamfunnet snart kneler under trykket fra ikke-konstruktive elementers vedvarende angrep. Kollapsen kan da komme mye raskere en man tenker seg rundt kaffebordene i det ganske og trauste land. Som i fysikken inntreffer også politisk omveltning the point of no return når kritisk masse oppnås. Det hele blir selvdrevet og selvforsterkende og kollaps er uunngåelig.
Nå eller aldri
Noen konservative kommentatorer mener vi allerede er for sent ute. Det ligger imidlertid fortsatt elementer i vår mentale håndbagasje som nekter å gå frivillig inn i den kulturelle undergangen selv om klokken tilsynelatende viser fem over tolv. Men i et demokrati må nødvendigvis over halvparten våkne før det er mulig å ane en redning. Det foreløpige mindretallet som i skrivende stund jobber aktivt med å riste remfasen ut av godtfolk, kan bare intensivere sin vekke-tjeneste. Historien viser oss med all tydelighet at flertallet ofte fremstår som gjeldsofre i våkenhet. Men min engelskspråklige venn sa det slik: «Freedom is not free». Frihet er ikke gratis.
Sover vi videre våkner vi kjapt i ”proletariatets” (les oligarkiets) diktatur, eller andre varianter av globalaspirerende, autoritære styreformer. Arnulf Øverland forfattet sin protest mot nasjonalsosialismen eminent i 1937 i sitt dikt ”Du må ikke sove”. Der heter det til sist:
” Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.-
Vår tid er forbi – Europa brenner!”
Og sannelig lukter det stramt av 1937 også 83 år senere…