Av Tormod L.
Hva gjør man når man i 1990 var en «happy go lucky»-fyr som syntes det beste om alle og at det meste skulle være så fritt og åpent som mulig, men som i 2021 opplever – uten å ha forandret mening – at man plutselig befinner seg på høyresiden? Ja, kan få klistrelappen «høyreekstrem»! Jeg som stemte AUF på skolevalget på ungdomsskolen og hadde grønn frakk med «Nei til Atomvåpen»-button på. Nå som man har vært gift et par tiår og fått voksne unger så tenker man kanskje litt mer nøkternt og konservativt, uten at man har forandret sitt politiske syn fra den tiden nevneverdig.
Det er flott med toleranse og inkludering, og at man skal ha et samfunn der ingen havner utenfor, men jeg opplever at den norske venstresiden har flyttet seg mange plasser til venstre for meg på bare noen få tiår. Det som ble ansett som ganske radikalt for 30 år siden er nærmest «normalt» hvis vi ser på hva det offentlige Norge mener i dag. (Ikke det folk flest mener under fire øyne, men hva samfunnet har bestemt skal være normalen).
Masseinnvandring med påfølgende etniske enklaver og utenforskap i stadig flere norske bydeler, tvangsintegrering i arbeidslivet på bakgrunn av hudfarge og religion, homofile ekteskap og adopsjoner, homoparader (Med politiet og Forsvaret marsjerende med regnbueflagg), kvinnelige og homofile prester, kristendommen er tatt vekk som statsreligion, moskeer med enorme minareter, imamer i fengslene og militæret, aksept for transseksualitet og kjønnsskifte for barn og unge, seksualisering av barn i skolen. Og ikke glem alle krigene og bombene Norge har sluppet i andre land som «fredsbevarende» nasjon siden 1990-tallet. Anti-Nato Jens er nå Nato-sjef. Jeg har sikkert glemt mye.
Alt dette har blitt akseptert uten spesielt mye motstand fra sentrum og høyresiden i Norge slik jeg har sett det. Massemedia har hyllet det, inkludert NRK. Men hvor langt kan vi fortsette å dytte samfunnet til venstre før det tipper over? Hvis du skulle motsi noe av det som er ramset opp her så vil man raskt kunne få stempel i panna og risikere både arbeide og sosialt liv. En gammel arbeiderpartipolitiker fra 1970-tallet ville fått bakoversveis hvis han så hva partiet og deres støttespillere står for i dag.
Hvordan skal man ha en normal debatt og bygge videre på et samfunn som er trukket så langt til venstre at et parti som Høyre kunne puttet Arbeiderpartilogoen på plakaten sin og få ville sett forskjellen? Selv FrP har blitt et innvandringsparti som Carl I. Hagen sikkert har mareritt over.
Det virker som om kløftene begynner å bli dypere i befolkningen og den felles debattarenaen har blitt mindre. Og det er undertegnedes mening at det i stor grad er Ap og de til venstre for dem som har presset på for dette. De har presset og dyttet så lenge at vi som var i sentrum før plutselig kan få klistrelapper som høyreekstrem, bare for å mene noe som var helt normalt for noen få tiår siden.
Jeg ser vanskelig hvordan vi skal kunne balansere ut denne utviklingen uten en større politisk og nasjonal konflikt de neste tiårene. Jo lenger denne kløften får utvikle seg, jo verre vil det bli for de som må oppleve den. Som mine barn og mulige barnebarn. Her må venstresiden ta sitt ansvar og starte en forsoning og normalisering med høyresiden. Å sensurere og utestenge de som står på motsatt side virker som venstresidens neste trekk. Det er en meget stor feil.
Et par tips til venstresiden på slutten her:
1. Ikke kall alle som er uenige med deg for rasist, fascist og nazist.
2. Ikke hev deg moralsk over andre mennesker og snakk om dårlig menneskesyn.
3. Ikke masseanmeld folk på sosiale medier du er uenig med, slik at de mister kontoene sine.
4. Ikke kontakt arbeidsgivere, skoler og familie/venner til folk du er uenig med deg for å ødelegge livet deres.
5. Ikke bruk trusler eller vold i politisk øyemed.
6. Ikke lyv eller unnlat å informere om sannheten for å vinne dine argumenter.
7. Ikke juks eller bruk ulovlige midler for å vinne et valg.
8. Ikke press/tving dine overbevisninger og politikk på andre mennesker – det er lov å være uenig. Det kan faktisk være sunt.
9. Se om du ikke kan være venn, arbeidskollega eller ha omgang med mennesker som mener noe annet enn deg. Selv på de mest fundamentale prinsippene dine.
10. Se om du kan være like tolerant overfor andres meninger, som de har vært for dine.