Av ung kvinne.
Jeg er en ung kvinne som har slitt psykisk fra jeg var barn. Dette har stått til hinder for både utdanning og jobb. Har vært i en jobb i noen år, men maktet ikke lenger da arbeidsforholdene endret seg betraktelig og både psyke og kroppen sviktet. Nå er jeg arbeidsledig, sykmeldt og skal igjen til psykolog. Går på medisiner som jeg har gått på i flere år, men sliter fortsatt med psyken.
Det å ta utdanning for meg er helt uaktuelt med tanke på min psyke, så det er jo å få jobb igjen jeg håper på. Men med dagens arbeidsmarked som bare ser ut som blir verre og verre, mine begrensninger og alle disse utlendingene som strømmer på så ser jeg lite lyst på fremtiden. Vil det være nok jobber til oss alle?
Jeg går utifra at mange av disse flyktningene heller ikke har utdanning, noe som vil si at det vil bli enda flere om beinet når det gjelder de jobbene jeg kan ta. I tillegg tenker jeg på velferdsstaten, som jeg dessverre er avhengig av. Hva om denne kollapser? Har i tillegg flere venner som sliter med å få seg jobb, til og med dem med utdanning.
I tillegg blir psyken min verre av alt som skjer med tanke på denne innvandringen. Jeg ser for meg det verste, at muslimene tar over, vi kvinner mister våre rettigheter, må dekke oss til osv. Jeg føler meg ikke lenger trygg ute og går konstant med forsvarsspray.
Når venninner er ute på byen så ligger jeg engstelig i sengen og håper at ingenting skjer dem. Før jul brukte jeg forsvarssprayen min på en utlending da han kalte venninna mi ei norsk hore og gikk fysisk til angrep på henne. I romjulen opplevde ei venninne og bli slått av to utlendinger som deretter stjal mobilen hennes.
Jeg føler meg ikke trygg lenger og ser for meg at jeg vil oppleve krig. Ser for meg at det en dag smeller. I tillegg har jeg blitt tante til ei jente og jeg er så redd for hvordan livet hennes vil bli, hva slags Norge vil hun vokse opp i?