I går tok jeg mot til meg, og så et omtalt videoklipp av drapet på norske Maren Ueland og danske Louisa Vesterager Jespersen i Marokko. Videoen viser en hensynsløs brutalitet som i økende grad blir en del av hverdagen, også her i Europa.
Kanskje aller verst var det å høre lyden i videoen. Hvor den ene kvinnen prøver å si «neiii… auu…», før hodet hennes skilles fra kroppen med en machete-lignende kniv.
En del av meg angrer bittert for at jeg valgte å se videoen. Samtidig vet jeg at det var riktig av meg å se virkeligheten for hva den er.
I likhet med de fleste andre mennesker, liker nemlig jeg også å eksistere i en trygg mental boble. Aller helst liker jeg å bare være hjemme og lese en bok, eller spille nettsjakk, mens jeg drikker te. Gjerne med noe avslappende ambient musikk i bakgrunnen. Når jeg er ute, liker jeg å stirre på mobilen min, mens jeg fanger Pokémon.
Jeg er på alle måter en sart sjel når det kommer til stykket. Når jeg ser blod blir jeg uvel. Det er såpass ille at jeg kan oppleve kraftig svimmelhet når jeg eksempelvis leser rettsavgjørelser med groteske beskrivelser, eller når jeg på andre måter leser om voldsomheter. For noen år siden måtte jeg slutte å gå natteravn, etter å ha vært vitne til en halvt ihjelslått mann liggende på gata i Trondhem.
Å for meg se denne brutale og umenneskelige videoen, har på alle måter vært svært kraftig kost.
Selv har jeg studert med, og bodd med, typiske norske kvinner i den samme alderen som de avdøde. Noe som gjør at jeg kjenner litt på hvor grusom og meningsløs denne hendelsen faktisk er.
En ubehagelig bekreftelse
Ikke bare har videoen som viser grusomhetene åpenbart for meg hvilken brutalitet som lurer bak sivilisasjonens kulisser. Reaksjonene fra norsk offentlighet i etterkant av hendelsen har også gjort inntrykk. Politikerne våre gir åpenbart faen i hele saken, samtidig som at norsk politi arbeider med å fjerne videoen fra internett.
Åpenbart er videoen såpass skadelig for etablissementets interesser at folk ikke bør kunne se den.
For meg er dette en ubehagelig bekreftelse på at ting ikke er helt som det bør være her i Norge.
Jeg mener at den som ønsker skal kunne se videoen. Om ikke annet så til skrekk og advarsel. Kanskje kan videoen hindre flere nordmenn fra å legge ut på dristige fjellturer i fremmede land. Land som er kjent for å huse grupperinger som ikke ser på nordmenn med blide øyne.
Her er det åpenbart at både Kripos og PST har gjort en feilvurdering i saken. Med å ville sensurere vekk videoen fra internett. Trolig i den tro at «terroristene vinner» hvis folk får se den. Noe som bare fører til at folk ikke får se den brutale virkeligheten for hva den er.
Videre har ikke brutal virkelighet vært et problem tidligere for politiet. Kanskje særlig husker jeg videoer om trafikkulykker som ble vist oss på grunnskolen, hvor politiet deltok. Det var skremmende bilder fra en grusom virkelighet med trafikkulykker og dødsfall. Jeg kan ikke se at den omtalte videoen fra Marokko skal fungere noe annerledes. Om noe kan det å vise frem videoen til det norske folk bidra til å redde liv. Litt som advarsler på røykpakker.
Også norsk presse har gjort en feilaktig vurdering i saken med videoen. I stedet for å publisere videoen offentlig, slik de burde ha gjort, støtter de seg på uttalelsene fra Kripos om at videoen må fjernes fra internett. Riktig nok har norsk presse en del etiske retningslinjer å forholde seg til, som er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Men disse etiske retningslinjene står til all kritikk, og er ofte mer skadelige enn hva de er til hjelp. Redaksjoner burde bli flinkere til å bevisst bryte presseetikken i visse tilfeller. Hvorpå de heller bare risikerer en fellelse i PFU.
Tross alt er informasjon noe av det viktigste når det gjelder å avverge farlige situasjoner og risikabel adferd. Nordmenn bør forstå at de ikke kan ferdes trygt i visse deler av verden. Noe vi dessverre har sett eksempler på tidligere. Blant annet med nordmannen Ole Johan Grimsgaard-Ofstad, som i 2016 ble kidnappet, torturert og henrettet av IS.
Hensyn til pårørende
Naturlig nok har norske medier unnlatt å vise videoen, samt bilder fra den, på grunn av hensynet til pårørende. Noe som i grunnleggende forstand er en forståelig vurdering. Men som likevel er lite hensiktsmessig.
I denne saken ble de pårørende likevel fremvist filmen når terrorister postet lenker til den på de avdøde kvinnenes kontoer i sosiale medier. For å tyrannisere. For å skremme.
Jeg mener dette er fullstendig forkastelig. Men med å unnlate å offentliggjøre, åpner man samtidig for slike muligheter. Terroristene ville neppe syntes det var hensiktsmessig å gjøre noe sånt dersom videoen allerede var gjort offentlig tilgjengelig via massemediene.
Pårørende er selvfølgelig viktige i en sak som denne. De må ivaretas og støttes gjennom sjokket og sorgen som de har blitt påført. Det samme gjelder medstudenter, kjente og andre som kjente de to avdøde. For å best kunne ivareta de pårørende og berørte, tror jeg åpenhet og innsikt i saken er avgjørende for deres prosessering av hendelsen.