I løpet av den siste tiden har jeg tenkt mye over én spesiell problemstilling. Nemlig hvilke insentiver jeg som person har for å varsle myndighetene, dersom jeg blir kjent med at noen planlegger alvorlig voldskriminalitet.
Jeg har etter mye spekulasjon kommet fram til at jeg ikke har noen slike insentiver. Med andre ord har jeg ingen logisk grunn til å varsle.
Dette til tross for at straffeloven § 196 pålegger meg en plikt til å varsle fra om slike forhold.
For meg vil det eneste logiske være å holde tett om det. Ikke nevne det til noen.
Fordi det ikke er min sak eller mitt problem.
Sympati for djevelen
I løpet av de siste årene har jeg, og flere andre, opplevd grove personforfølgelser fra kulturmarxister i Norge. Vi har blitt hetset og hengt ut på nett. Ondsinnede løgner har blitt spredd om oss, og vi har blitt grovt forskjellsbehandlet. Bare fordi noen antar (uten å vite) at vi har «feil» politiske meninger.
Naturlig nok er disse marxistiske miljøene og enkeltpersonene hatet av veldig mange. De er såpass hatet, at det i 2011 ble gjennomført et større attentat mot dem her i Norge.
Jeg er ikke den som går rundt og har sympati for djevelen. Når ondskapen rammes, så er det fullstendig uproblematisk for meg.
Noe det helt klart burde være for de aller fleste.
Derfor har jeg konkludert med at alt jeg skylder disse er min stillhet. Hvis jeg i fremtiden blir kjent med at noen planlegger, eller er på vei til å utføre grove voldshandlinger, så vil jeg ikke varsle noen om det.
Jeg vil bare la ting skje.
Så får det heller bare være at denne stillheten i seg selv kan være et straffbart forhold.
Jeg er trolig ikke alene når jeg går ut ifra at attentatet 22. juli 2011 kunne ha vært avverget, dersom noen kjente til saken og varslet. Mange vil sikkert også mene at det riktige alltid er å varsle når man får kjennskap til sånne ting på forhånd.
Det må de få lov til å mene.
Selv er jeg av en helt annen overbevisning.
Jeg mener at det eneste vi skylder de onde kulturmarxistene, er vår totale stillhet når det gjelder som mest.