Torsdag ruslet jeg en tur innom Vinmonopolet for å se litt på vin. Nærmere bestemt rødvin i forskjellige prisklasser. Hensikten var å bli bedre kjent med hva babyboomerne, og wannabe babyboomere, finner så fascinerende. Det kan umulig være kulturelt betinget fascinasjon, siden hvite mennesker i Europa har fremstilt vin siden tidenes morgen.
Polet der jeg bor har en egen vinavdeling bak en automatisk skyvedør inne i lokalet. Der inne bak skyvedøren er et kjølerom hvor temperaturen er betydelig lavere enn i resten av utsalgsstedet. Her har Vinmonopolet de dyre sakene. Hovedsakelig kostbare rødviner som begynner å dra litt på årene. Men også noe sjampis og ting jeg ikke helt vet hva er. Her inne kan en vinflaske koste mange hundre eller flere tusen kroner.
For omtrent et års tid siden, våren 2017, kjøpte jeg en sånn dyr flaske vin. Vinen kostet meg rundt 700 kroner den gangen. Jeg trodde kanskje at vinen skulle være syv ganger så god som en vinflaske til en hundrelapp. Men jeg endte bare opp med å føle meg snytt for seks hundrelapper. Vinen smakte det samme som en billig vin. Ikke ble jeg fullere heller. Kort sagt følte jeg meg bare lurt.
Likevel kan jeg være enig i at enkelte billige og relativt gode viner som Falling Feather innebærer så mye miksing og triksing med sukker og annet at de knapt kan kalles en vin. Selv om de strengt tatt er gode på smak og heter rødvin. Det samme gjelder kjempebillige rødviner som Ken Creek. Drikkbare, billige, og smaker sur gammel druesaft. I likhet med dyr vin. Men ikke fullt så surt og fullt så gammelt.
Når såkalte vinkjennere hevder at de kan kjenne all verdens underlige smaker som «litt eik på nesen» så tror jeg ikke de lyver. Men jeg tror opplevelsen stort sett bare er suggesjon. At de tror de opplever noe konkret, fordi de forventer å oppleve noe. Hvis det gir mening.
Videre har det blitt utført undersøkelser blant såkalte vinkjennere, blant annet i Frankrike, hvor det viste seg at vinkjennere ga den samme vinen ulik score når de smakte på den ved forskjellige anledninger. Undersøkelsen ble gjennomført av Frédéric Broche ved universitetet i Bourdeaux, Frankrike. Noe som underbygger min overbevisning om at vinsnobberi stort sett bare er tull og tøys. Les gjerne saken om dette i den britiske avisen The Guardian.
Likevel, når jeg først kjøper meg en flaske vin — noe som ikke er ofte – så foretrekker jeg viner til rundt 150 kroner. Da får man som regel en god kvalitetsvin. En vin som faktisk kan kalles en vin; i motsetning til en del moderne produkter. Produkter jeg ikke vil omtale som ekte vin. Videre mener jeg at det ikke er noen grunn til å gå høyere i pris enn rundt 150 kroner heller. Trolig betaler man da bare for at en vin som i utgangspunktet er helt ok kan ha stått i flasken et år eller fler lenger. Noe jeg ikke kan tro påvirker smak eller opplevelse til noe bedre.
Les også: Organisk fransk rødvin
Kanskje i noen særlige tilfeller med viner som er vederstyggelige på smak når de er ferske, at disse kan bli bedre med årene – etter hvert som langsomme kjemiske prosesser gjør at noe av den stygge smaken faller til bunnen av flasken. Noe jeg kan tro er tilfellet med primitive viner som ble laget før i verden, når teknologien ikke var slik den er i dag. For fem hundre år siden tror jeg det kunne være lurt å la vinen stå litt på flasken og konstruere litt bunnfall. Men jeg tror ikke det er like nødvendig nå i dag.
Jeg tror at prisen på de virkelig dyre vinene bare er en sosial konstruksjon, basert på en slags vandrehistorier om at eldgammel og syr vin liksom er så mye bedre. Kanskje det bare er noe som en sleip vinmaker fant på en gang for å tjene ekstra penger. Lureri som folk har falt for i generasjoner siden.
Litt på samme måte er det med kunst. Når folk betaler enorme pengesummer for elendige kunstverk og groteske malerier. Et eksempel på nettopp dette er såkalt moderne og abstrakt kunst; hvor «kunstneren» bare kaster litt maleri på et lerret, og hvor såkalte kunstkritikere hevder sølet er et mesterverk.
