Studentene som leverte en underskriftskampanje mot førsteamanuensis Øivind Eikrem ved NTNU i Trondheim, føler seg nå latterliggjorte. De er krenket over å bli omtalt som krenket, når de klager over å være krenket (!).
Forstå det den som kan.
Her rotter disse studentene seg sammen, og angriper en førsteamanuensis uten grunn. Bare fordi vedkommende har uttalt seg på generelt grunnlag til nettavisen Resett, om omstendigheter rundt et dobbeltdrap i Trondheim.
Deretter blir disse studentene sinte og sure når angrepet deres får omtale.
Tydeligvis er disse studentene noen spesielle små snøflak, som liker å jage uskyldige mennesker i flokk. Og som ikke godtar annet enn ros og lovord når de oppfører seg som empatiløse hyener.
Uansett. Lot jeg meg overraske?
Ikke veldig.
Slik har venstrevridde små snøflak alltid vært.
De tror de har rett til å angripe folk, uten at folk reagerer. Når noen påklager adferden deres, skal angriperne rutinemessig fremstilles som «ofre». Slik er det også når voldsvenstre angriper folk på gaten. Den som eventuelt slår tilbake, blir fremstilt som den slemme angriperen.
Barnehage for voksne
Selv er jeg masterstudent ved NTNU i Trondheim. Jeg opplever universitetet som en barnehage for voksne. Ved kaféen oppe på Dragvoll campus er det et eget rom med leker til de små snøflakene av noen studenter.
Universitetet minner mer om en slags anstalt enn om et universitet.
Og det er kanskje nettopp hva det er. En anstalt for en bortskjemt generasjon, som gjennomlevde en barndom med hjelm og spesiell godkjent sand i sandkassen.
Små bortskjemte monstre, som har vokst opp med hundre TV-kanaler, og som har lært at de får viljen sin med å sutre og grine.
Vel, de er bare produkter av sin samtid.
Ingen har noen gang bedt dem om å holde kjeft. Og kanskje enda verre, ingen har noen gang bedt mødrene deres om å holde kjeft.
Jeg tror de har blitt som de er i mangel på maskuline rollemodeller i livene sine.
Raser av ideologiske årsaker
Senest nå mandag publiserte Adresseavisen et leserinnlegg av en rasende sosialøkonom, Peder Martin Lysestøl, som hevder at Eikrems uttalelser er «rasistiske». Uten å grunnlegge dette med mer enn sine egne ideologiske mantraer.
For det første er det all grunn til å lure på hva en sosialøkonom vet om menneskelig psykologi.
For det andre utbroderer Lysestøl at han har vært på sightseeing på Filippinene, i Midtøsten og i Kairo. Hvor han har møtt snille og gjestfrie mennesker. Derfor kan det etter sigende ikke være slik at mennesker som vokser opp i en voldelig kultur tar til seg andre verdier, enn hva mer siviliserte verdensdeler er preget av.
Det gir ingen logisk mening. Naturlig nok. Lysestøl argumenterer ut ifra følelser og ideologi.
I kronikken som Adresseavisen publiserte mandag, står det følgende:
Min egen erfaring fra møte med stammefolk på Filippinene, eller fattige palestinere i Midtøsten, egyptiske familier i Kairo eller møte med flyktninger i Norge, er det motsatte av det Eikrem påstår: Jeg har møtt folk som viser stor gjestfrihet, vennlighet og omsorg for andre.
Her har Lysestøl etter alt å dømme møtt de representative og mykere sidene av fremmede kulturer. Noe som viser et sminket bilde av en langt større, og mer kompleks, kulturell helhet.
Jeg har selv bodd i Venezuela, og vet at folk der kan være både gjestfrie og snille. Men under overflaten er saken en langt annen. Vold og fattigdom preger samfunnet der nede, i langt større grad enn hva som er tilfelle her i Norge. Akkurat dette er ikke til å dytte under teppet.
Likevel prøver Lysestøl på naivistisk vis å overbevise om at det polerte, representative bildet som turister får av andre kulturer, er representativt.
At dette kommer fra en person, som ifølge kronikken i Adresseavisen underviser i sosialt arbeide, er direkte sjokkerende. Det vitner om et urealistisk verdensbilde.
Hysterikernes vrede
Også flere ansatte ved NTNU har gått hardt ut mot Eikrem. På grunn av helt ukontroversielle uttalelser. Bare fordi uttalelsene har vært i strid med ideologiske direktiver.
Blant annet greide en person i ledelsen ved instituttet for sosialt arbeid å trakassere Eikrem med reprimander og advarsler. Før det viste seg at vedkommende lederskikkelse selv har bakgrunn fra Rød Front.
Det er til å le på seg lyskebrokk av. Hadde det ikke samtidig vært så tragisk.
Noen burde gi disse hysterikerne en papirpose å puste i. Ikke publisere de retoriske oppkastbøttene deres på redaksjonell spalteplass.
Norsk akademia er med Eikrem-saken tydeliggjort som et oppsamlingssted for mennesker med en virkelighetsoppfatning som best kan beskrives som en sosial boble.
De lever i en slags konstruert, alternativ virkelighet.
En virkelighet som først og fremst er diktert og formet av ideologiske grunnprinsipper. Snarere enn observasjon, empiri og faktiske kunnskaper.
Jeg mener selvfølgelig at disse figurene bør ha lov til å oppfatte verden slik de gjør. Videre mener jeg at de skal ha ytringsfrihet til å formidle sine svaksynte visjoner av omverdenen offentlig. Men jeg mener det er dypt kritikkverdig at slike naive verdenssyn skal ligge til grunn for undervisning i sosialt arbeid.
Det blir litt som når kristne kreasjonister insisterer på at dinosaurene aldri eksisterte. Fordi det ikke står noe om dinosaurer i bibelen. Samt at disse kreasjonistene deretter skal undervise i naturfag og biologi.
Galskapen er til å ta og føle på. Jeg for min del ønsker ikke å ta særlig på den, men jeg kan føle den som en klam og dårlig ånde midt i fjeset.