Er dagens europeiske ledere noe bedre enn Saddam Hussein, Muammar al-Gaddafi eller Bashar al-Assad?
Statslederne i Midtøsten var tyranner, de undertrykte sin befolkning, mennesker døde under brutale omstendigheter og friheten til å ytre seg var begrenset. Ikke sjelden mistet man både hus, hjem og familie – kanskje livet – hvis man gikk for langt i kampen mot regimet og myndighetene.
Samtidig var samfunnene merkelig nok velordnede i mange land i Midtøsten. Veier, hoteller, restauranter, skoler og universiteter. Turistvennlige attraksjoner og byer fulle av kjøpesentre, villaer og boligblokker. Diktatorene gjorde nemlig noe annet også. De holdt de rabiate jihadistene og mullaene unna makten. Du kunne på 1970-80- og 90-tallet reise til disse landene og oppleve både kultur og attraksjoner, samt gå trygt på gatene og oppleve arabisk kultur, mat og historie.
Undertegnede mener dette ikke er ulikt det vi ser i Europa og europeiske land i dag. La meg forklare, hvis du nå river deg i håret.
Statsministre, presidenter og forbundskanslere i Europa har i et halvt århundre åpnet grensene til vårt kontinent, slik at vi i dag har ca. 60 millioner muslimer og ytterligere millioner ikke-vestlige mennesker blant vår urbefolkning. Jihadistene og mullaene har fått fotfeste gjennom moskeer og ghettofisering i mange av de store byene i land som England, Tyskland og Frankrike. Selv i Norge opplever man nå at hovedstadens bydeler ikke lenger har en norsk majoritetsbefolkning. Denne masseinnvandringen til Europa har ført til etnisk uro, skyhøy kriminalitet og terrorangrep med tilsammen tusenvis av ofre. Titusenvis har blitt skadet for livet. Familier har blitt knust og barn har blitt foreldreløse. Foreldre har mistet sine barn.
Der diktatorer i Midtøsten blir bombet og invadert av USA og Europa for å undertrykke sin sivilbefolkning, så blir ikke våre ledere stilt til ansvar av noen da deres politikk direkte har ført til at tusenvis av mennesker har blitt drept i terrorangrep og utsatt for rasisme, kriminalitet, overfall og voldtekter i Europa.
Igjen snakker vi i tusentall. Hundretusentallet. Milliontallet.
Tilhører du ikke den politisk korrekte delen/eliten i Europa? Da risikerer du at de venstreorienterte myndighetenes stormtropper (les: Blitz, AFA, Antirasistisk Senter i Norge) hetser, truer, angriper, ringer arbeidsgivere, skoler, utleiere, knuser vinduer i butikken din, sprayer ned eller setter fyr på huset eller bilen din.
Ja, det er faktisk så ille. Men du må lese alternative og nye medier for å finne dette ut. Der finner du også bildene og videoene, som gjør at venstresiden ikke kan nekte for det. Leser du kun Dagbladet, VG og ser på NRK, vil du ikke få vite eller se dette. Faktisk lyver de på direkten om hvordan det står til i samfunnet.
Akkurat som de samme mediene løy om Saddam Husseins masseødeleggelsvåpen. Og om Gadaffi. Og Assad. Løgner som førte til at millioner av mennesker mistet livet og ble drevet på flukt. Hele nasjoner kollapset og etnisk rensing ble utført av jihadister og mullaenes styrker.
Men tilbake til Norge.
I tillegg kan man som politisk dissident få besøk av både PST, kommunen og barnevernsmyndigheter. Man kan risikere å miste stillinger innen stat og med sikkerhetsklarering. Man kan møte stengte dører til offentlige stillinger innen politiet, Forsvaret, Heimevernet og kommunen/statens ulike organer, dersom man ikke føyer seg inn. Man er ført opp på en liste.
Man mister tilgang til sosiale medier som Facebook, Twitter og Youtube, der innhold blir blokkert, sensurert og slettet. Man kan risikere å bli angrepet på politiske møter eller debatter, inkludert å få kastet steiner, flasker (med urin), mynter, syre eller molotovcocktailer etter seg, av «demonstranter» (som riksmedia kaller dem). Du får klistrelapper på deg av media og disse «demonstrantene». Nazist. Rasist. Fascist. Bevis trenger man ikke. Faktum er at INGEN av dagens nasjonalister og konservative fortjener noen av disse skjellsordene, men det betyr ikke noe for media og myndighetene. For det viktigste er å få deg hatet og stilnet av samfunnet.
Hvis man ytrer meninger som dagens myndigheter har forbudt ved nye reguleringer og lover, så risikerer man, gammel som ung, å få politiet på døren med husransakelse, siktelse, rettssak, bøter og fengsel. Og legg gjerne på bilde og navn i avisen, sånn at man virkelig har blitt persona non grata.
Man risikerer – hvis man offentlig kritiserer islam – som følge av masseinnvandringen fra muslimske nasjoner – at muslimer dreper og/eller forsøker å drepe de som ytrer seg i sitt eget land. For når muslimer kan telles i hundretusentallet i et land, så har islams innflytelse gravd seg dypt inn i samfunnet. Da må man bytte navn, leve på hemmelig adresse og gjerne få livvakt om man skal bevege seg utendørs.
Så. Hva er egentlig forskjellen mellom en Brundtland, Stoltenberg, Löfven, Merkel og Macron, og en Saddam, Gaddafi og Assad? De har alle forårsaket at tusenvis av mennesker har mistet livet sitt i sine respektive land under nettopp disse ledernes ledelse. De har forfulgt politiske motstandere, skapt drakoniske tilstander med terror og utrygghet, samt puttet mennesker i fengsel for politisk aktivisme.
Om du blir drept på gaten av statspolitiet i Irak eller av en migrant uten lovlig opphold i Norge, så spiller det ingen rolle for offeret eller utfallet. Du er død i begge tilfeller. Begge statene har sanksjonert hendelsen ved å tillate den gjennom sine politiske avgjørelser. Saddam i Irak og Brundtland i Norge.
Kan vi avsette Merkel? Macron? Löfven? Kan vi invadere Tyskland, Frankrike og Sverige, og kreve frie valg, fjerne de statsfinansierte TV-stasjonene, avisene og utdanningsinstitusjonene? Kanskje starte en fargerik revolusjon? Vesten elsker jo disse.
Kan vi fjerne Arbeiderpartiets makt over landsorganisasjoner for arbeidere som LO i Norge? Kan vi fjerne deres makt over NRK, Forsvaret og politimyndighetene, som er gjennomsyret av politisk ansatte ledere?
Ofre for terror og brutale myndigheter dør uansett om det er som et resultat av Saddams gassangrep eller Merkels, Löfvens eller Macrons åpne grenser. Der ofrene trekker sin siste pust som følge av et gassangrep i en kurdisk by, eller etter å ha blitt overkjørt av en 10 tonns lastebil på en paradegate i en europeisk storby som Berlin, Stockholm eller Nice, så betyr ikke statslederens bakgrunn, etnisitet eller religion noe for ofrene.
De er døde og kommer aldri tilbake igjen. Der Vesten uten problemer sender bilder av døde kvinner og barn i Midtøsten over TV-skjermene for å skape aksept for en invasjon eller militær aksjon mot et lands ledere, sensurerer de og velger å ikke vise bilder av døde kvinner og barn etter terrorangrep i Europa. Hvorfor? Er det fordi at det kan hisse opp befolkningen og kreve at våre statsledere skal stilles til ansvar også her?
Etter Arbeiderparti-sønnen Breiviks terrorangrep og massedrap i Oslo i 2011, så fikk det ingen konsekvenser for Arbeiderpartiet eller noen av partiets ledelse som hadde ansvar for Norges sikkerhet og beredskap under et terrorangrep mot nasjonen. Statsminister Jens Stoltenberg måtte ikke gå av, eller stå til ansvar for de mange og klare manglene som fant sted i tiden frem til Breiviks pågripelse.
Brundtland og Saddam, som er avbildet øverst i artikkelen, er/var to ledere som begge var gode og onde. De skapte begge et trygt og et utrygt samfunn. Men der Saddam endte sitt liv med hodet i en løkke, så fikk Brundtland skattefri millionlønn, luksusvilla, privatsjåfør, reiser på første klasse og hylles unisont i media og av den politiske venstresiden. Saddams nasjon har sluttet å eksisterer som følge av Saddams død. Brundtlands nasjon vil i løpet av dette århundre være avviklet som en stat for nordmenn, erstattet av et muslimsk kalifat/selvstyre, hvis dagens innvandring fortsetter. En politikk hun startet med Stortingsmelding nr. 74 i 1979, som åpnet Norge for fremmedkulturell og muslimsk innvandring i stor skala.
Baghdad på 1980-tallet var ikke mindre trygt enn det Oslo er i dag. Faktisk er byer som Malmø, London, Paris, Berlin og Brussel farligere å bevege seg i enn mange byer i Midtøsten og Afrika.
Så sammenligningen mellom lederne av land som Irak, Libanon og Syria, og av land som Tyskland, Frankrike og Norge kan oppfattes som noe søkt. Men lener man seg litt tilbake og faktisk forsøker å få en oversikt over situasjonen i Europa i dag, så kan man ikke kaste den i søppelkassa helt uten videre.