Verdensledere, mediekritikere, forfattere, forskere, politikere og andre mener pressen ofte ikke gjør jobben sin. Mange mener at de også er fiendtlig innstilte overfor sitt eget publikum.
Medarbeidere i pressen belønnes aktivt for overtramp og løgner. Når de forfølger uskyldige er de helter. Ødelegger de liv og karrieremuligheter for uskyldige mennesker, blir de selv forfremmet. Når noen tar til motmæle, er de plutselig stakkars ofre.
Pressen i Norge har blitt et problem for samfunnet. På langt flere måter enn før.
Ikke bare sprer de falske nyheter, og snylter på skattebetalerne gjennom pressestøtte. Men de krever også et ekstra vern mot å bli motsagt og oppleve pushback.
Noen eksempler
Selv har jeg opplevd å bli hengt ut med alle mulige løgner. Daniel Ramberg som tidligere var redaktør i Natt og Dag spredde løgner om at jeg skal ha vært kastet ut av Den Nordiske Motstandsbevegelsen. En organisasjon jeg aldri har hatt noe med å gjøre. Som belønning for dette grove overtrampet, ble Ramberg klekkelig påskjønnet med en kremjobb i NRK P3. En jobb han ikke engang er kompetent til å utføre.
Min historie er på ingen måte unik.
To kvinner som spredde løgner om den norske doktorfysikeren Olav Torheim, ble på samme måte belønnet for overtrampene sine i ettertid. Henholdsvis med kremjobber i VG og Vårt Land.
Gard Michalsen, som drev grove overtramp mot nettavisen Resett med å forfølge og sjikanere annonsørene deres, ble belønnet med en kremjobb i VG-konsernet.
Historiene er veldig mange. Tilsynelatende må uærlige skikkelser i mediene gjennomgå en slags «ilddåp» for å demonstrere sin uærlighet og hensynsløshet. Slik at de deretter kan forfremmes og belønnes.
Er det virkelig slik vi nordmenn ønsker at pressen vår skal være?
Vi bidrar til legitimering
Til tross for disse tvilsomme strømningene i norske medier, kjøper nordmenn abonnement og betaler kringkastingsavgift for mange tusen kroner i året. Vi lar våre politikere overstrø disse medieforetakene med enorme pengesummer i form av pressestøtte. Og kanskje verst av alt, så uttaler vi oss til disse mediene når vi blir angrepet av dem uten grunn.
Min største feil her i livet, er at jeg har snakket med mediene. Mest for å få bekreftet mine daværende mistanker. Men likevel var det et alvorlig feiltrinn fra min side. Jeg legitimerte deres posisjon og eksistens med å gjøre dette.
I ettertid innser jeg naturligvis at jeg burde holdt kjeft.
Et internt helvete
Den nest største feilen jeg har gjort i mitt liv, var å utdanne meg til journalist selv. Jeg har erfaring fra flere norske aviser. Erfaringer jeg med fordel kunne vært foruten.
Jeg fikk innblikk i en verden hvor løgn og interne konflikter er hverdagen.
Også under studietiden min fikk jeg innblikk i dette. En av mine medstudenter begikk selvmord grunnet dette da jeg var på siste året. En av dem som skal ha drevet frem denne hendelsen ble i ettertid belønnet med en stilling som skribent for en kjent norsk «konservativ» publikasjon.
Norske medier er et lukket miljø hvor nepotismen er sterkere enn seksualdriften. Og sistnevnte er av betydelig størrelse. Noe som klart ble demonstrert da ansvarlig redaktør for fagbladet Journalisten måtte fratre sin stilling for å være en kåtbukk, med en sterk forkjærlighet for unge praktikanter.
Jeg er overbevist om at norsk mediebransje er den verste å jobbe i. Trolig langt verre enn politiet, da iberegnet all den dritten politiansatte vasser i på daglig basis. Jeg ville heller ruslet rundt på et grisete kriminalåsted, enn å rusle rundt i en norsk redaksjon igjen. Såpass vet jeg.
En oppsamlingsplass
Norske mediehus fungerer også som en oppsamlingsplass for bisarre typer, som ikke passer inn andre steder. Mennesker som er for klønete til å ta yrkesfag, og som er for dumme for realfag ender om i mediene. Forutsatt at de har bakgrunn fra det venstrepolitiske landskapet.
I og med at mediene er så tungt statsstøttet, kan man også trygt regne dem som en slags vernede bedrifter. På mange måter er de en slags dagsenter for skikkelser med svært alvorlige forstyrrelser.
Selv om det sikkert er greit å samle disse folka på ett sted, så er veldig kritisk til at offentlighet må holde liv i denne bransjen. Derfor har jeg sterke ønsker om fullstendig kutt i alle former for pressestøtte og lisensavgift. Jeg tror det er riktig vei å gå fremover. Skal vi kunne bevare en viss verdighet i det norske samfunnet.
Samtidig ønsker jeg også en fullstendig boikott av disse mediene. Folk burde ikke benytte dem.