De spør alltid hvorfor. De som overlevde attentatet på Utøya i 2011.
– Hvorfor gikk han til angrep på oss? Er det noen som kan forstå det? Hvorfor dette hatet mot oss? Er det noen som vet?
Spørmsålene stilles retorisk. Svarene vil de ikke ha.
Og hvem har vel hjerte til å svare dem ærlig?
Svare dem at årsaken er enkel.
At organiserte forfølgelser og systematisk marginalisering av dissidenter provoserer. At ondsinnede løgner, vold og skadeverk utført av deres egne, gjør folk sinte. At korrupsjonen og nepotismen deres skaper mistillit.
Svare dem at deres egne ledere ikke får sove om de ikke har gjort noe ondt.
Svare dem at familiene de har ødelagt, inntektene de har frarøvet folk, og selvmordene de har tvunget folk til, gjør folk distansierte.
Svare dem at synet av overgjødde hyklere i 1. mai-togene gjør folk kvalme. At de synger «Internasjonalen» falskt. At synet av luksusbilene deres fyller folk med avsky.
Svare dem at de opptar arbeidsplassene og boligene som folket de hater skulle hatt.
Svare dem at problemene som deres egne har skapt for det norske folk fører til raseri. At problemene attpåtil er skapt med vilje, og at folk vet dette. At problemene er blitt til for at deres egne skulle bane seg vei til penger og materielle goder.
Hvem har vel hjerte til å svare det?