I dag måtte jeg le av NRK. Saken er riktig nok trist, men den påfallende vinklingen NRK brukte er direkte komisk. I løpet av fredagen ble det arrangert et antirasistisk folkemøte på Tøyen i Oslo. Foranledningen er at en fremmedkulturell kvinne på Tøyen adde blitt utskjelt av det som skal være en kvinnelig rusmisbruker. Noe som får såkalte antirasister til å reagere. De må jo rettferdiggjøre sin egen virksomhet.
Under møtet på Tøyen kommer Lars Thorsen fra organisasjonen SIAN tuslende, for å filme litt med mobilen sin. Kort tid etter at Thorsen kommer til stedet, blir han overfalt av en voldelig aktivist. NRK filmer seansen. Politiet er på stedet. Saken ble anmeldt til politiet. Alt sammen er fanget på videoopptak.
Under NRKs kveldssending har NRK klippet filmopptakene sine av hendelsen, og fremstiller saken som om Thorsen er den som angriper de stakkars antirasistene. Selv om de opprinnelige filmopptakene viser en langt annen historie. Jeg synes naturlig nok hendelsen er tragikomisk. Ikke bare fordi det viser hvor voldelige såkalte antirasister er, men også fordi det viser hvor langt NRK er villige til å gå for å presentere falske nyheter og forvrengte narrativer. Noe de selvfølgelig gjør helt bevisst. Hvert eneste klipp, og hvert eneste sekund av en nyhetssending, er nøye planlagt. Ingenting overlates til tilfeldighetene i NRK. De skryter også hvor opptatte de selv er av å være ryddige i sin nyhetsdekning. Noe jeg tillater meg å tvile veldig på.
Jeg er likevel ikke overasket over hendelsen på Tøyen. Antirasister er voldelige hooligans, noe alle vet. At NRK er falske nyheter og propaganda er også noe alle vet. Det latterlige er hvor påfallende og utilslørt de driver sin virksomhet. Hvordan de hauser opp og legitimerer hverandre. Hvordan de bevisst lyver og sprer usannheter. Videre er det latterlig hvordan en antirasistisk protest, som er arrangert mot vold og utskjelling av en muslimsk kvinne, kulminerer i at antirasistene selv utøver vold og utskjelling mot en uskyldig nordmann. En hendelse som forvrenges og understøttes av det politiske og mediale etablissementet.
Kameraet lyver ikke
Flere og flere nordmenn blir heldigvis klar over denne utviklingen. Moderne teknologiske hjelpemidler som mobiltelefoner med kamera har bidratt til å avsløre denne utviklingen ytterligere. Videoopptak er gull verdt når det gjelder å dokumentere dagsaktuelle hendelser. Men selv om hendelser blir filmet på video, blir de likevel, til alt overmål, forsøkt løyet om av etablissementet og de løgnaktige mediene. Noe som bare er egnet til å gi disse virksomhetene ris til egen bak. Det er nemlig ikke helt bra for troverdigheten når man går ut og fornekter fotografier, videoopptak og lignende. Til alt hell er det slik at folk begynner å reagere på dette. Folk flest er ikke idioter. Åpenbart har norske medier og norske venstreradikalere undervurdert den gjengse befolkningen kraftig.
Selv har jeg vært klar over denne utviklingen lenge. Så jeg lar meg verken forbause eller overraske. I fjor høst offentliggjorde jeg en sak om en redaktør i Oppland Arbeiderblad. En sak hvor den omtalte redaktøren hadde bidratt til å skape opptøyer på Gjøvik. Saken på bloggen min var basert på nettopp videoopptak, fotografier, artikler redaktøren selv hadde skrytt av, samt politiforklaringer fra Innlandet politidistrikt. Likevel valgte presseorganisasjonen PFU å symbolsk «felle» bloggsaken min. Da etter at PFU hadde nektet å motta nødvendig dokumentasjon fra meg. De hevdet at videoopptakene og fotografiene var «falske nyheter». I ettertid har aktører innen mediene også hevdet at saken var «høyreekstrem propaganda». Dette til tross for at tre personer ble dømt for vold mot politiet i forbindelse med de omtalte opptøyene. Klagen til PFU var innlevert av redaktørens nærmeste overordnede i Amedia.
Kanskje er det ikke så rart at jeg og mange andre har mistet all tillit overfor norske medier, til norsk offentlighet og til norske politikere. Det er jo ingen grunn til at vi skal ha tillit til dette maskineriet når vi ser hvordan de holder på. Når vi ser hvordan de forskjellsbehandler, lyver, forvrenger, driver nepotisme og direkte korrupsjon. Jeg tillater meg å le av det hele.
Kanskje er jeg heldig som evner å se det komiske i denne utviklingen. Men mange lar seg likevel provosere. De blir forståelig nok sinte. Rett ut forbannet. Noe jeg på ingen måte kan klandre dem for. De har min fulle forståelse.
Noe jeg også stusser litt over er det glødende hatet som ulmer blant norske venstreradikalere og kulturmarxister. De hater alle som de observerer at gjennomskuer dem. Noe som ytterligere får dem til å fremstå som irrasjonelle og tåpelige. Kombiner dette med patologisk løgnaktighet, infamitet og hvordan de sammen jager enkeltpersoner i flokk, så vitner dette om et grunnleggende holdningsproblem.
Akademia, medier og aktivister
I løpet av de siste ukene har det også vært flere tilfeller som er verdt å merke seg. Nå i slutten av september ble det begått et tragisk dobbeltdrap i Trondheim. Noe som førte til en omfattende pressedekning i hele landet. Nettavisen Resett hadde i sakens anledning intervjuet en forsker ved NTNU som heter Øyvind Eikrem. Forskeren uttalte at kulturforskjeller og omstendigheter kunne ha en rolle å spille i det tragiske dobbeltdrapet. Noe som førte til at forskeren ble hundset av instituttets ledelse ved NTNU, samt uthengt av venstreradikalere i LO-publikasjoner som Fontene. Blant annet mente venstreradikale krefter ved universitetet at forskeren hadde ødelagt instituttets omdømme med å uttale seg til Resett.
Universitetsavisa publiserte også en sak om hendelsen. Hvor det ble klart fra toppledelsen fra NTNU at forskeren ikke hadde gjort noe som helst galt med å uttale seg til Resett.
Saken med forskeren og NTNU kan muligens fremstå som en storm i et vannglass. Men det vitner om hvordan politiske aktivister fra den regresive venstresiden i Norge har inntatt sentrale verv og posisjoner også innen akademia. Det vitner også om hvordan politiske og ideologiske føringer kommer foran faglig dyktighet og faglig etterrettelighet. Antirasisme og venstreradikal ideologi kommer først. Vitenskap og kunnskap kommer i andre rekke. Noe som på alle måter er en tragisk utvikling innen akademia. Men det kommer dog heller ikke som noen overraskelse. Disse miljøene har fått herje fritt og uhemmet innen norsk offentlighet i flere tiår.
