Lørdag 17. november gjør Lasse Josephsen i Minerva et iherdig forsøk på å demonisere menn han ikke forstår. Alt fra såkalte incels, til MGTOW-ere og alt-right får gjennomgå i lys av kjente massemordere.
Josephsen er ikke den første til å prøve en slik øvelse. Men det går som det må gå. Det jeg ser i Minervas artikkel er politisk korrekte forsøk på å male fanden på veggen.
Videre ser jeg forsøk på å fremstille maskuline arketyper som noe skummelt.
Såkalt toxic masculinity, eller giftig maskulinitet, som det kalles, er åpenbart «problemet».
Navn som Alek Minassian, Elliot Rodger, Chris Harper-Mercer, William Atchison, Nikolas Cruz, Ted Kaczynski og Anders Behring Breivik blir trukket opp av hatten.
Lavthengende frukt for alle som vil moralposere.
Tross alt har disse figurene begått den største forbrytelsen som kan begås, ifølge vestlige normer – nemlig å drepe.
Men likevel evner ikke verken Josephsen, eller andre som forsøker seg på samme tema, å forstå hva som er drivkreftene bak disse figurenes handlinger.
Drivkraften bak handlingene disse har utført, er svært ofte en sterk underliggende rettferdighetssans.
Populære antihelter
For Josephsen er disse figurene helt sikkert skumle. Jeg innser det. Mannemenn som ikke venter på at verden skal gi dem rettferdighet – men som bestemmer seg for å skape den selv.
Gjennom handling.
Resolutte menn. Som holder kjeft og gjør det de må gjøre.
I og for seg en beundringsverdig egenskap, i en verden hvor underkastelse og konformitet er normen. Såpass skal jeg medgi. Selv om handlingene bryter med lover, regler og etiske normer.
På mange måter minner disse mennenes handlinger om hvordan den fiktive karakteren Roland Deschain massakrerer en hel landsby alene, i bokserien The Dark Tower av Stephen King. Eller hvordan rollefiguren Bill Williamson etterlater seg en tilsynelatende uendelig mengde lik, fra sine brutale massakrer i Rampage-filmene av regissør Uwe Boll.
I både litteratur og populærkultur blir slike antihelter gjerne idealisert. De blir forhøyet til å være mennesker som hever seg over normalen.
Noe som i og for seg er helt naturlig.
Handlekraft og mot er maskuline egenskaper, som trigger en følelse av tilfredshet i mennesker. Det er noe dypt tilfredsstillende i å være vitne til mennesker som iverksetter en vanvittig hevn etter å ha blitt tråkket på.
For den som har rettferdighetssans, that is.
Åpenbart ikke uten grunn at flere såkalte revenge-movies har blitt anerkjente kultfilmer.
Eksempelvis filmklassikere som I Spit on Your Grave, eller mer moderne filmer som Kill Bill, Sleepers, The Punisher og Payback. Også innen spill er slike makabre forestillinger et populært tema. Selv har jeg funnet mye glede i spill som Carmageddon, Postal-spillene og Hatred.
I likhet med romaner og filmer kan også historier fra virkeligheten oppnå mange av de samme virkningene hos publikum.
Nettopp fordi det blir en renselse, en katarsis, å oppleve protagonistens vendetta.
Den enes død, den andres brød
Trolig er denne underliggende menneskelige rettferdighetssansen en delforklaring på at enkelte her hjemme i Norge fortsatt nekter hardnakket å ta avstand fra Anders Behring Breivik.
Noe Minerva har sutret over tidligere.
Mennesker som har opplevd mye urett, og blitt tråkket på, kan naturlig nok skimte en slags rettferdighet i hendelser som andre utelukkende anser som meningsløse og grusomme. Særlig når disse hendelsene rammer demonene som plager oss i våre egne liv.
Selv har jeg opplevd så mye løgn, forfølgelser og urett fra den norske venstresiden, at jeg aldri vil kunne tilgi dem.
På grunn av disse opplevelsene over tid, vil jeg heller aldri riktig kunne fordømme handlingene som fant sted 22. juli 2011. Ganske enkelt fordi det for meg vil være irrasjonelt å gjøre det.
Jeg vet med sikkerhet at mange andre som er ofre for gangstalking, organisert heksejakt og ondskap føler det på samme måte.
Ulike aspekter på verden
Vi mennesker opplever verden subjektivt – ut ifra oss selv. Våre opplevelser og tolkninger kommer an på hvilke aspekter vi har på ting. Fra hvilken vinkel i ser og forstår hendelser og omverdenen.
Naturlig nok er det vanskelig å forsvare massemord og massakrer. I det minste sånn helt uten videre. Men i en større kontekst kan også slike hendelser forstås på en annen måte.
I tilfellene med de navnene som nevnes av Minerva, er det snakk om personer som gjerne har opplevd stor urett. De har opplevd mye vondt. Noe som resulterer i at de tyr til aktiv handling i et forsøk på å konfrontere verden rundt seg.
Så kan det selvfølgelig diskuteres hvorvidt dette er riktig måte å ta grep på eller ikke. Men hendelsene kan likevel forklares, helt eller delvis, ut ifra hva gjerningspersonene har måttet gjennomlide i forkant.
Slik sett kan handlingene deres bli mer forståelige. I det minste får handlingene en rasjonell forklaring og årsakssammenheng. Handlingene får en kontekst som folk kan relatere seg til.
Noe som kanskje kan virke ekstra skremmende, eller som kan virke oppklarende. Alt ettersom hvordan man ser ting. Jeg tror mye avhenger av hvorvidt en selv har opplevelser i livet som gjør at en kan forstå, eller ikke.
Den skumle rettferdigheten
For mennesker som mangler en sterk rettferdighetssans, kan objektiv rettferdighet virke skremmende og frastøtende. Det kan virke uforståelig og fremmed.
Noe som åpenbart er tilfelle for Lasse Josephsen.
Han har veldig tydelig levd et privilegert liv med lite motgang. Et liv med lite behov for å verken søke eller forstå rettferdighet. Et liv hvor menneskets dypere natur, og vår verdens brutalitet, har vært på trygg avstand.
Jeg kan ikke klandre Josephsen for dette.
Den blinde er jo ikke ansvarlig for det han eller hun ikke kan se.
Men jeg oppfatter det som patetisk når noen begynner å forklare ting som de mangler grunnleggende forståelse for. Kanskje særlig når det gjelder hendelser som ender i historiebøkene, på grunn av sin alvorlighetsgrad.