Forestill deg en verden og en tid der enkelte temaer ikke kan snakkes om. Langt mindre forskes på innen akademia, eller dekkes nøkternt av mediene. Temaer som objektivt sett omhandler meget kritikkverdige forhold. Temaer som er tabu.
Forestill deg at organiserte grupper, trossamfunn, statlige myndigheter, medier og andre bruker mye av sin tid og energi på å hindre at nevnte temaer ikke blir berørt i offentligheten. Alle som forsøker å berøre nevnte temaer blir umiddelbart utsatt for organiserte heksejakter, med påfølgende utskjelling og beskyldninger om å være både kjettere og blasfemikere.
La oss si at en slik verden er vår verden. At den tiden dette skjer er nå.
Farlig saklighet
Plutselig en dag dukker det opp en mann i offentligheten, som likevel begynner å problematisere disse forbudte temaene. Med en farlig saklighet begynner mannen å berøre disse hellige tabuene.
Mannen er velutdannet, veltalende, saklig og grundig. Han forholder seg kaldt og nøkternt til etterprøvbare fakta og etterprøvbare hendelser. Mannens rasjonelle og faktabaserte tilnærming blir umiddelbart et stort problem for dem som ikke ønsker at nevnte temaer skal problematiseres. Et problem for alle dem som risikerer å tape ansikt, makt, penger og posisjoner på at de «forbudte» temaene blir belyst for en større offentlighet.
Naturligvis vil en slik mann skape panikk. Ikke bare litt panikk. En veldig panikk. Grupper, trossamfunn, statlige myndigheter, medier og andre som ikke ønsker at tabuene skal rokkes ved, vil med ett gjøre alt hva de kan for å hindre denne mannen. Stoppe de ubehagelige faktaopplysningene. Stoppe de ubeleilige spørsmålene. Hindre at tabuene blir rokket ved.
De kan riktig nok aldri imøtegå denne mannens kjølige og rasjonelle tilnærming og fakta, uten å samtidig bite hånden som mater dem. Ikke kan de motbevise de faktiske opplysningene som mannen fremlegger heller. Unektelig blir de nødt til å ty til både skitne og ulovlige metoder for å stanse denne mannen – og viktigst av alt stanse de strømningene av undring og forferdelse som denne mannen skaper i samfunnet.
Historien om denne mannen er historien om amerikaneren William Luther Pierce III, født i 1933 og død i 2002. Pierce var en amerikansk professor i fysikk og forfatter, som var opptatt av temaer som hvit separatisme og jødisk makt i vestlige samfunn. Politiske temaer som ikke uten videre kan røres uten å skape et helsikes lurveleven. Kriminelle organisasjoner, medier, myndigheter og andre jobbet som besatte med å stoppe Pierce og organisasjonen hans, The National Alliance. Frykten for at kunskaper og faktabasert diskusjon skulle ramme tabuer og eliter var enorm. Fortsatt den dag i dag, 16 år etter Pierce døde, beskrives han som person i de verste og mest hatefulle ordelag av sine fiender.
Måtte vi alle være så heldige å få oppleve slik omtale fra folkefiender og kulturmarxister etter vår død.
Mannen som skapte furore
Organisasjonen The National Alliance ble grunnlagt av William Luther Pierce i 1974. Ved utgangen av år 2002, da Pierce selv døde, er det estimert at organisasjonen hadde 2.500 medlemmer over hele USA, samt en årlig inntekt på én million dollar. Organisasjonen The National Alliance eksisterer fortsatt i dag, og har en egen engelskspråklig nettside.
For å se nettsidene til The National Alliance i dag, kan du følge denne lenken.
Pierce var tidlig ute med formatet som i dag heter podcast. Talene hans ble blant annet distribuert via radio, samt lydopptak som ble sendt rundt til folk. Blant annet kunne Pierce i sine taler avsløre hvordan den amerikanske organisasjonen Anti Defamation League hadde tette bånd til kriminelle bander, samt var involvert i korrupsjon innad i det amerikanske politiet. Slike ting var ikke populært, så det ble lagt mye energi i å diskreditere både Pierce selv og organisasjonen hans. Blant annet med å skrike opp om angivelig antisemittisme og nazisme. Noe som i dag fortsatt er svært populære hersketeknikker blant grupper og enkeltpersoner som ikke ønsker at enkelte temaer skal problematiseres eller debatteres. I dag brukes også neologismer som «hatprat» når noen rokker ved etablerte tabuer, eller på annen måte tar opp temaer som oppfattes som uheldige eller ubeleilige.
Pierce var også svært kritisk til den delen av befolkningen som han kalte «the lemmings». En beskrivelse av mennesker som levde sine liv uten å vite hvilke undergravende strømninger som beveger seg i samfunnet – og som heller ikke har noen interesse av å vite det. Med andre ord TV-slaver og sofapoteter. En kritikk som Pierce tilsynelatende var berettiget i. Apati og ignoranse er som regel et primært problem innen alle såkalte demokratier.
Å lytte til Pierce med et åpent sinn
I dag er talene til William Luther Pierce tilgjengelige på sosiale medier som YouTube, Vimeo, som torrenter og via sider for nedlasting av lydfiler. Selv har jeg i løpet av de siste månedene hørt de fleste av talene til Pierce etter å ha lastet dem ned. Noe jeg har gjort med et åpent sinn.
Det skal for ordens skyld nevnes at jeg ikke nødvendigvis er helt enig med William Luther Pierce i ett og alt. Det finnes også temaer som Pierce tar opp, som jeg personlig ikke bryr meg nevneverdig om. Særlig gjelder dette temaer som er utelukkende aktuelle for USA og det amerikanske samfunnet. Men likevel er det en del generelle temaer som Pierce tar opp, som er gyldige for nær sagt alle vestlige land; også i dag.
I ledige stunder har jeg også faktasjekket en del av påstandene som Pierce har kommet med. Blant annet når det gjelder eierskap av medier i USA, samt politiske strømninger som Pierce kritiserte. Påtander som har vist seg å være sanne. Jeg kan derfor godt skjønne hvorfor norske «forskere» og «samfunnsdebattanter» føler et slikt hat for Pierce. De kan ikke imøtegå de faktiske påstandene som Pierce her rett i. Da er det enklere for dem å heller ty til personangrep og beskylde pierce for å være såkalt antisemitt eller såkalt nazist. Slik unngår de å forholde seg til selve innholdet. Noe som ofte eller alltid er tilfellet med ekstremister og aktivister som skal illudere i rollen som forskere og bedrevitere i norsk offentlghet.
Jeg vil oppfordre alle mine lesere til å se nærmere på William Luther Pierce. En av de farligste mennene i moderne historie, på grunn av sin saklige og faktiske tilnærming overfor tabuer i samtiden. Videre vil jeg på alle måter oppfordre til å ta alle påstander, også fra Pierce, med en klype salt. Alle kan ha rett i noe, slik alle også kan ta feil i noe. Men det å ta seg tid til å faktisk lytte til Pierce, og selv gjøre seg opp en mening om hva han faktisk sto for, vil i alle tilfeller være mer fornuftig enn å bare høre på aktivister og subversive figurer som ønsker å hysje ned de tabuene som Pierce rystet ved.
Jeg mener det alltid er riktig å selv sette seg inn i hva antatt kontroversielle personer faktisk sier, skriver og mener. I stedet for å lytte til hva deres motstandere sier om dem. Slik vil man kunne tilegne seg en mer nyansert tilnærming til aktuelle temaer.
Når det også er slik at enkelte temaer aldri må røres, er det som regel en god grunn til at noen ikke ønsker dette. Bare det at et tema er et tabu, er i seg selv en indikator på at vi alle bør sette oss nærmere inn i det. Både for å bedre kunne forstå hva som er så kontroversielt – men også for å bedre kunne forstå hva som er ønsket å holde skjult.
Johan Galtung og Pierce
Jeg ble først kjent med hvem William Luther Pierce var da jeg var vitne til hvordan grupper som Human-Etisk Forbund, venstrevridde norske «forskere» og kriminelle NGO-er som Antirasistisk Senter omtalte Pierce. Da jeg ble vitne til hvorda disse konsekvent unnlot å ta opp de faktiske temaene som Pierce berørte, og i stedet ta mannen og ikke ballen, forsto jeg at det kunne være noe mer. I ettertid kan jeg med sikkerhet konstantere at dette var helt riktig. Oppriktig talt er jeg i dag svært glad for at jeg skjønte at det måtte være ugler i mosen slik disse omtalte Pierce, og at jeg selv gikk ned i materien for å undersøke hva kontroversen dreide seg om. Etter å ha hørt talene til Pierce, samt lest hans artikler og publikasjoner selv, er jeg overbevist om at han fortsatt må være ansett som en svært farlig mann. Bare fordi han rokker ved de hellige tabuene til globalister, samt sto for en uovertruffen og saklig kritikk av disse.
Den norske professoren Johan Galtung hadde for en del år siden publisert en artikkel på bloggen Humanist, som var/er drevet av den radikale populisten Didrik Søderlind. En mann som er kjent for å stå bak personforfølgelser, drive nettmobbing av meningsmotstandere, samt å spre generelt misvisende informasjon. For meg er det fortsatt underlig hvordan Galtung slapp til med et tilsvar i Humanist. Men i tilsvaret henviste Galtung til arbeider som Pierce hadde skrevet. NRK fulgte opp saken med å ville diskreditere både Galtung og Pierce, bare fordi de stilte spørsmål ved det som gjerne omtales som jødiske maktstrukturer. I utgangspunktet en helt legitim problemstilling, som bør og skal forskes på som alle andre temaer. Men som av ulike årsaker har blitt en av vår tids største tabuer. Et så sterkt tabu at de minste forsøk på å omtale temaet blir avfeid som såkalt antismittisme og såkalte konspirajsonsteorier. Noe som bare ytterligere forsterker min personlige nysgerrighet rundt hva som kan være de underliggende årsakene til at temaet er så forbudt å håndtere.
Johan Galtung har selv berørt en del av disse forbudte temaene som forsker. Noe han har fått gjennomgå for i norsk offentlighet. Men Galtung har likevel på ingen måte gått såpass i dybden, og med et slikt patos, som Pierce gjorde. Trolig vitner dette om at Pierce hadde langt sterkere personlige grunner til å bevege seg ned i disse temaene enn hva vår egen Johan Galtung har. Men forfølgelsene og stigmatiseringen av Galtung vitner også om at noe ikke er helt som det bør være i norsk offentlighet – og langt mindre innen norsk akademia. Det bør ikke finnes noe som defacto er forbudte temaer å forske på. Akademia bør være en arena for åpenhet og ærlighet. En arena hvor man søker å finne svar på til dels kompliserte problemstillinger og spørsmål. Ikke et sted hvor politisk korrekthet og normer skal sette dagsorden, eller på annen måte diktere hva som er greit å håndtere av intellektuelt materiell eller ikke.