Folk som er politisk korrekte kan ytre seg fritt, uten å måtte bekymre seg for konsekvenser. Det er ikke disse som ytringsfriheten er ment å verne om.
Likevel har vi nå en debatt om ytringsfrihet og såkalt ytringsansvar.
Side opp og side ned skrives i norske aviser om hvor viktig det er med ytringsfrihet. Samtidig som det også skrives om hvor viktig det er med ytringsansvar. Noe som betyr at den som har upopulære meninger, og som ikke følger strømmen, må stilles til ansvar for sine meninger og ytringer.
I praksis betyr dette ytringsansvaret at folk som ytrer «feil» meninger, skal miste arbeidsplass, inntekt, hus og hjem. Fordi de er politisk ukorrekte. Fordi de våger å mene noe annet enn det som er programfestet at de skal mene i et sosialdemokrati.
På alle måter er dette kritikkverdig. Ikke bare er holdningene som ligger til grunn for ønsker om et slikt ytringsansvar kritikkverdige. Også måten dette såkalte ytringsansvaret begrenser mennesker på er kritikkverdig. Ofte rammer dette såkalte ytringsansvaret mennesker som ellers kunne hatt verdifulle innspill å komme med i offentligheten
I stedet for å verne om det upopulære og politisk ukorrekte, har ytringsfrihet blitt omdefinert til å bety at den som er politisk korrekt kan ytre politisk korrekte ting. Den som ikke er politisk korrekt, kan ikke ytre politisk ukorrekte ting; ikke uten alvorlige konsekvenser for den enkelte.
Frihet for meg, ansvar for deg
I et samfunn som Norge er det vanlig å snakke varmt om ytringsfrihet. Om hvor bra vi har det her i dette landet. Om hvor åpent alt er. Om hvor frie og uavhengige mediene er. Om hvor fint og flott vi har det med ytringsfrihet, og friheten til å kunne mene hva vi vil. Samt at vi står så fritt til å kunne ytre hva vi mener.
Hvor mange som nå har mistet jobben, fått familien ødelagt, eller blitt hjemløse og fattige som følge av sine ytringer i Norge, føres det ingen statistikker over. Likevel har mange tilfeller kommet for dagen. Et eksempel er politimannen Stein Robin Bergh, som mistet jobben fordi han kritiserte en av Norges mektigste politikere, Hadia Tajik. Et annet eksempel er læreren Max Hermansen, som mistet jobben ved Kuben videregående skole fordi han på fritiden var kritisk til islam.
Disse eksemplene er likevel bare den mest synlige toppen av et enormt og digert isfjell. Det finnes et ukjent antall mennesker rundt om i Norge som har opplevd tilsvarende alvorlige konsekvenser, bare fordi de har «feil» meninger.
Ytringsfriheten er ment å beskytte slike mennesker mot represalier fra både stat og samfunn. I disse tilfellene sviktet flere mekanismer. Noe som gjorde at disse menneskene måtte gjennomlide alvorlige konsekvenser, bare fordi de hadde «feil» meninger.
Jeg skal ikke engang gå inn på hva jeg selv har måttet gjennomleve av konsekvenser, bare fordi jeg har ytret «feil» meninger. Men dette er et tema til en annen gang.
I et samfunn som påberoper seg å ha ytringsfrihet, så fremstår Norge som temmelig autoritært i forhold til det glansbildet som males opp i både Grunnloven og i mediene. Men hva er det å forvente? Ikke alt som sies i produktreklamer er sant heller. Sannheten pyntes på, litt for ofte. Noe som også er tilfelle med Norge og den såkalte ytringsfriheten.
Reelt sett har ikke Norge verken menings-, ytrings-, eller forsamlingsfrihet, før alle kan være åpne og ærlige – uten at dette får alvorlige konsekvenser.
Aggressiv politisk korrekthet
Flere ganger bare i 2018 har norsk offentlighet fått demonstrert hvor aggressiv den politiske korrektheten kan være. Hvis «feil» personer, med «feil» meninger, prøver å avholde en politisk tale offentlig, blir det arrangert skrikende og hylende motdemonstrasjoner. Med det formål at det som er politisk ukorrekt ikke skal bli verken ytret eller hørt.
Tidligere har det også blitt arrangert hylekor utenfor Stortinget. Hvor en gruppe autoritære tullinger bare sto og skrek. Uten noen rasjonell grunn, eller argumentasjon å komme med.
Da snakkes det om at de politisk korrekte bruker sin ytringsfrihet til å hindre at politisk ukorrekte ytringer kommer frem. Argumentet er ofte at du har rett til å ytre deg, men at du ikke har rett til å bli hørt.
Med andre ord kan du skrike så mye du vil, men ingen vil høre deg.
Noe som på alle måter er et grovt overgrep mot mennesker som kan ha legitime og viktige politiske, eller samfunnsmessige, budskap å formidle. Budskap som kan være politisk ukorrekte, og som dermed må forhindres.
Denne aggressive politiske korrektheten vitner om sterke ønsker om å innskrenke menings- og ytringsfriheten. Slik at bare de politisk korrekte får slippe til. Slik at bare de politisk korrekte, de som har de «riktige» meningene, får mulighet til å ytre seg uten risiko. Slik at bare det politisk korrekte skal bli hørt.
Norge har med andre ord et svært alvorlig problem her. Et problem som krever problematisering, vedtak og resolusjon. Et problem som krever holdbare løsninger. Fortrinnsvis gjennom en offentlig utredning.
En løsning kan være å nekte motdemonstrasjoner som er ment å hindre én part fra å ytre seg, og bli hørt. En annen løsning kan være å innlemme politisk syn og ytringer som en del av likestillings- og diskrimineringsloven som trådte i kraft 1. januar 2018. Noe som på alle måter vil være å leve opp til Grunnlovens bestemmelser om ytrings-, menings-, og forsamlingsfrihet.
Vi kan ikke ha et samfunn hvor én politisk korrekt elite får bestemme hva som er greit å mene eller ytre. Både fordi dette vil være grunnlovsstridig, samt fordi det er å undergrave selve fundamentet for demokrati. Men også fordi viktige synspunkter og innvendinger kan forsvinne ut i stillheten, på grunn av frykt.