Hatet mot de som er annerledes enn dem selv har kjennetegnet Arbeiderpartiet og deres trofaste norske mediehus i Akersgata siden midten av forrige århundre. Den harde kjernen av Ap-familier, LO-ledere, NRK-sjefer og avis-redaktører har formet en formidabel jernring rundt staten og maktstrukturene.
Alle som tør å gå imot deres politiske ideer og daglige politiske virke blir umiddelbart kastet ut i en storm av personangrep, psykisk og fysisk voldsaktivisme, og i verste fall medfører det total utestengelse fra samfunnet eller døden. Og de siste årene har de vist at de ikke går av veien for å angripe både kvinner, innvandrere og barn om de ser det nødvendig for å beholde makten.
Etter 22. juli-angrepet valgte Ap å bruke hendelsen som en brekkstang for å stilne sine politiske motstandere. Alle som ikke gikk med på deres politikk var potensielt en «Breivik». Og med på laget sitt hadde de et nøye oppstilt kavaleri med NRK, riksavisene, LO, samfunnsdebattører og en gresshoppersverm på sosiale medier.
Den ene bredsiden etter den andre kom ut fra de ovennevnte Ap-styrte avdelingene, avhengig av hvem motstanderen var. Drapstrusler, hets, utfrysning, mobbing – ingenting var for grovt til at det kunne benyttes for å stilne motstanden. Helst fjerne dem permanent. Her skulle alt som ikke fulgte ordre jevnes med jorden.
Problemet for Ap og deres haleheng av trofaste leiesoldater er at en slik overdådig og stadig altoppslukende fremgangsmåte etterhvert skaper en motreaksjon. Mange som før satt på gjerdet eller var i tvil trekker seg tilbake når de ser fremgangsmåten til det nye Arbeiderpartiet. De ser respekten, moralen og dannelsen ikke lenger er der. De kjenner seg ikke lenger igjen i Aps politiske sfære. Et parti som er så fullt av intriger, personalkonflikter og interne oppgjør at det ligner mer på et ormebol enn et respektabelt og historisk norsk parti. Nå er det erstattet av politiske karrierejegere med horn og høygaffel som skal opp og frem – koste hva det koste vil.
En etter en ligger partimedarbeidere – og ledere – i veikanten, overkjørt av den neste kandidaten på stortingslista. #Metoo og #Giskegate var den siste utrydningen.
Arbeiderpartiet har et betydelig merkevareproblem. De har historisk lav oppslutning. Deres lederkandidater feiler en etter en. Samtidig sitter deres tidligere ledere i millionvillaer rundt omkring i Europa, med fallskjermer og bonusordninger som er større enn det en industriarbeider i Norge tjener gjennom et helt arbeidsliv. Det er langt mellom liv og lære for Brundtland, Jagland og Stoltenberg.
Det er ingen som hater Arbeiderpartiet, mer enn de misliker og ønsker dem ut av maktsentrum. Fordi de er uenige i deres politikk og grep om både organisasjonsliv og den dype staten (utdanningsinstitusjoner, rettsvesen, media, interesseorganisasjoner/lobbyvirksomhet m.m.)
Massemorderen Breivik – Fjotolf Hansen – var et produkt av Arbeiderpartiets politikk. Født inn i en arbeiderpartifamilie og som gikk gjennom en skole som var satt på plass av Arbeiderpartiet. Han levde i et samfunn som var etablert og styrt av Arbeiderpartiet. Det er ingen andre enn Arbeiderpartiet som eier ham. Å forsøke å dytte ham over på noen andre er både uærlig og umoralsk. Han kunne like godt vært en av de som i åresvis besøkte Utøya om han hadde fulgt i sin families politisk spor.
Arbeiderpartiet har lagt Norge på sotteseng med avskaffelsen av statsreligionen og kjernefamilien, åpne grenser, massive stat og stadige radbrekking av det norske arvesølvet. (Skog, olje, gass, vann, infrastruktur, byplanlegging m.m.) Det er DET folk misliker og jobber imot politisk.
Jeg repeterer – det er ingen som HATER Arbeiderpartiet. Vi ønsker dere bare så langt vekk fra styrespakene som mulig. Og kritikk må dere tåle, ellers har dere ingenting i politikken å gjøre.