Nettavisen Resett publiserte 19. februar en sak om at Oslo tingrett har vedtatt forbud mot å gjengi navnet på en kjent barnepsykiater. Barnepsykiateren er dømt for å besitte over 200.000 bilder og videoer som viser overgrep mot barn.
Oslo tingrett har i beslutning av 30. september 2018, i medhold av domstolloven § 130, vedtatt restriksjoner i dommens offentlighet. Slik at gjengivelse på nettet eller i annen offentlighet kun kan skje i anonymisert form.
Noe som har fått mange til å reagere.
Her er lenke til saken på Resett.
– Hvorfor skal udyr av denne typen beskyttes? Syk og uforståelig dom, skriver en person i kommentarfeltet til Resett.
– Et pill råttent rettssystem som gir kriminelle alle rettigheter. Har dommeren misforstått sin rolle, eller er det kameraderi som ligger til grunn? skriver en annen.
Folk har all grunn, og rett, til å lure på hva det er som foregår. Jeg har likevel noen teorier om hva som kan være årsaken til at Oslo tingrett har fattet vedtaket slik de har gjort.
Ikke rettskraftig
Barnepsykiateren ble funnet skyldig og dømt i tingretten. Men saken er anket videre til lagmannsretten. Dommen mot barnepsykiateren er derfor ikke endelig og rettskraftig. Man skal i utgangspunktet være varsom med å identifisere mennesker når det ikke foreligger rettskraftig dom.
Men det finnes unntak også her. Eksempelvis hvis saken har stor offentlig interesse. Noe denne saken har.
I alvorlige saker kan identifisering skje allerede før tiltale er tatt ut også. Som i saken med 22. juli-attentatet, eller Baneheia-saken.
I denne saken med barnepsykiateren har det oppstått en viss internasjonal oppmerksomhet. Blant annet har saken blitt behørig nevnt i en dokumentar av britiske BBC, som omhandler norsk barnevern. Fordi barnepsykiateren har fungert som sakkyndig i et betydelig antall barnevernssaker som har blitt ført for retten i Norge.
Identifisering av barnepsykiateren er derfor i utgangspunktet noe som kan gjøres i denne saken. I det minste ifølge presseetiske normer. Samt ifølge normal rettspraksis.
Men domstolloven § 130 kan likevel brukes til å vedta anonymisering av mannen.
Hva sier loven?
Domstolloven § 130 er diskutabelt en noe elastisk paragraf, som tillater at paragrafen kan brukes i et ulikt antall tilfeller.
Loven sier følgende:
§ 130.
Retten kan forby at hele eller deler av en rettsavgjørelse gjengis offentlig hvis
a. hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, eller
b. etterforskningshensyn krever at en kjennelse eller beslutning avsagt i en straffesak utenfor hovedforhandling ikke blir offentlig gjengitt.Forbudet gjelder til retten beslutter at det skal oppheves. Forbud etter bokstav a gjelder ikke en domsslutning så langt den kan gjengis uten å røpe noens identitet. Enhver kan anke et forbud eller en nektelse av å oppheve et forbud etter leddet her.
Retten kan forby at rettsavgjørelser gjengis offentlig før avgjørelsen er meddelt partene og fornærmede eller etterlatte i lovbestemt rekkefølge, jf. straffeprosessloven § 93 a annet ledd annet punktum. Slikt forbud gjelder likevel ikke for lengre tid enn to uker etter avsigelsen av rettsavgjørelsen.
I saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, kan rettsavgjørelser bare gjengis offentlig i anonymisert form. Det samme gjelder i tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere.
Kjennelse som forbyr bruk av opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd, som bevis, kan bare gjengis offentlig i anonymisert form.
Her er det med andre ord to mulige årsaker som retten har lagt til grunn for sin kjennelse. Nemlig hensynet til privatlivets fred, og hensyn til pågående etterforskning.
Jeg tror ikke hensynet til privatlivets fred med tanke på barnepsykiateren vil veie like tungt i norsk rett som hensynet til pågående etterforskning. Det er noe med at statens interesser alltid vil trumfe enkeltmenneskets eller sivilborgernes interesser.
Derfor velger jeg å anta at retten kan ha begrunnet sin avgjørelse med hensynet til pågående etterforskning.
Politiet vil åpenbart prøve å finne ut hvor barnepsykiateren har fått tak i overgrepsmaterialet han ble tatt med. Videre vil nok politiet prøve å finne ut om barnepsykiaterens omgangskrets kan være involvert. I verste fall kan materialet komme fra ansatte i politiet eller påtalemyndigheten, eller fra barnepsykiaterens kolleger.
Å foregripe i en situasjon
Problemet som oppstår i slike saker, er at kriminelle som ser at én medskyldig blir dømt (og omtalt), fort kan få kalde føtter – og kvitte seg med bevismateriale. Noe som på alle måter er en naturlig reaksjon. Men ikke desto mindre kompliserer det opprullingen av kriminalsaker.
Når nettsider og privatpersoner da går ut og navngir barnepsykiateren, kan de i verste fall bidra til at eventuelle medskyldige slipper unna.
Dette er også en eldgammel presseetisk nøtt. Som ofte kan føre til at mediene unngår omtale av saker som er under etterforskning. Ikke for å hjelpe politiet og påtalemyndigheten, men for å ta tiden til hjelp og se hvordan et sakskompleks utvikler seg, før man griper inn og går ut med informasjon.
Slik er det også ofte i sjakk, hvor man tar såkalte ventetrekk for å se an hvordan ting utvikler seg, før man griper inn i situasjonen.
Nå er ikke jeg noen jurist. Eller noen person som har særlig greie på verken juss eller politiets metoder. Men jeg kan til en viss grad forstå hvordan domstolene og politiet tenker og fungerer. I det minste med utgangspunkt i det som er å finne i lovtekst.
Derfor er jeg svært skeptisk til å foregripe og identifisere den omtalte barnepsykiateren. Fordi jeg vet at slik identifisering fort kan skape ringer i vannet, og dermed forpurre etterforskning.
Når det derimot kommer en endelig og rettskraftig dom, så er saken naturlig nok en langt annen. Da kan eventuell identifisering gjerne skje. Men ikke før.