Produksjon av varer og tjenester har fundamentalt sett til hensikt å fremskaffe de varer og tjenester som stamme og folk trenger for å overleve og for ha et trivelig liv. Den må skje på grunnlag av de ressurser av biologisk og mineralsk art som forefinnes i det territorium man behersker. Den bør også skje innenfor de rammer som gjenvekst og sparehensyn setter. På dette grunnlag må livs- og kulturmønsteret utformes efter folkets evner og lynne. I et slikt ekte samfunn er man i stand til å frembringe alle de goder som er nødvendige.
De beste varer og tjenester får man gjennom arbeids-spesialisering og bytte av de derved frembragte ekspertprodukter.
Utvekslingen av goder skjer lettest ved at man tilegner seg et redskap også for bytteaktiviteten. Da kan produsentene utgi leveranse-løfter som betaling til dem de selv ønsker varer fra. Slike bytte-symboler kan da av mottageren føres tilbake til produsenten når dennes varer ønskes. Mottageren kan også gi symbolet videre til tredjemann som kanskje har mer behov for å utstederens varer, og da som betaling for tredjemanns produkter.
Men for at slike symboler for et halvt utført bytte skal være mest mulig effektive i et samfunn, må disse «penger» være standardiserte og gjelde som betaling for alle slags produkter. Det blir da samfunnsledelsens oppgave fritt å utstyre alle nyttige produsenter med slike pengestykker. Men får da et fripengesystem, og pengemengden kan alltid reguleres efter behov. De enkelte pengestykkene kan være laget av hvilket som helst billige materiale, for det er stemplet som gir dem deres gangbarhet. Pengemengden blir ikke begrenset av tilgangen på slike sjeldne varer som kobber, sølv eller gull. Pengene er kun symboler som forteller at bæreren har gjort en innsats for folket og har krav på en motytelse. Når produsentene arbeider med medhjelpere, er det disses arbeidstjenester som i føste omgang blir betalt.
Når det er ønskelig å innføre fremmede varer til forbedring og utvidelse av det egne produksjonsapparat, betaler man dette ved å gi et tilgodehavende i eget lands penger. Dette vil bare kunne brukes til å kjøpe av landets egne produkter for så vidt disse er godkjent for eksport. Selgeren av importvarene kan også overføre tilgodehavendet til tredjeland for varer han kjøper derfra.
I dag ser man at bedrifter blir lagt ned, solgt vekk, fusjonert eller går konkurs. Hele produksjonsgrener forsvinner fra landet og folket blir mindre og mindre i stand til å hjelpe seg selv i en situasjon av krise, avsperring eller krig.
Årsaken til dette er at man ikke lever under et fripengesystem, men at man er kommet under bankenes pengesystem, et låne-pengesystem. Pengene er dermed blitt gjeldsbeviser i stedet for innsatsbeviser. De sirkulerende penger forteller at bankvesenet har tatt pant i folkets verdier for å få de utlånte penge tilbake igjen. Pengene strømmer fra bankvesenet og tilbake til bankene. På sin vei tilbake river pengene med seg panteobjektene, folkets verdier, og dette kommer av at det kreves mer tilbake enn det er satt i sirkulasjon gjennom utlånene. Man krever nemlig renter i tillegg.
Denne ubetalelige del av gjeldsbyrden forøkes derefter i største grad gjennom alle fond-oppleggene. Humanitære og religiøse organisasjoner så vel som forsikringsselskaper og pensjonskasser samler sammen fra pengestrømmen og låner disse pengene ut på ny for selv å ha renteinntekter. Slik vokser gjeldsoverhenget voldsomt. Dette gir fart til nedleggelsene og bedriftskonsentrasjonene. Folk og land blir plyndret og sitter tilbake med hjelpeløshet, arbeidsløshet, fattigdom og elendighet. Så får de humanitære stadig mer å peke på når de foretar sine innsamlinger til hjelp for de lidende. I bankvesenets ende av pengestrømmen samler verdiene seg opp, og efter som man er internasjonalt sammenkoblet gjennom omvekslingsretten, konvertibiliteten, ender verdiene hos de kjøpedyktige, internasjonale storkonserner som igjen kontrolleres av de største finansfyrstene.
Også når fondspengene går til medeierskap i bedriftene (askjer etc.) drives de samlede priser opp. Prisene må da innbefatte også overskuddsforventninger for eierne i tillegg til gjeldsbetalinger. Det blir da mer og mer umulig å få avsatt hele produksjonen, og det følger en vill konkurranse om å få tak i de penger som det er alt for lite av og som utgjør efterspørselen efter godene. Dette skaper nødvendigheten av reklameutgifter, og dette så vel som de lange varetransporter under frihandelen driver prisene ytterligere opp.
Også regjeringene selv må delta i kappløpet efter pengene. Den harde konkurranse driver bedriftens inntjening ned, og dermed også skatteinntektene som ellers lider på grunn av arbeidsløsheten. Så blir man tvunget til å søke bankeierne om å investeringer i landet til forøkning av pengemassen.
Men bankfyrstene stiller sine krav: Regjeringen må holde landet under frihandelen den må godta og fremme innvandring. Hensikten med dette kravet er å oppløse folket og kulturen og skape gruppekonflikter i landet slik at ingen samstemmighet kan oppnåes om pengereform og selvbergingspolitikk. Så blir det parlamentariske selvstyre en illusjon og samfunnet selv forsvinner til fordel for at administrasjonsområde under bankfyrstenes kontroll og utsuging. Det som gir livsunderhold blir unndratt politikken, folket blir nedlagt og fedrelandet avstått.
Bankvesenet selv får også sine problemer. Den fallende inntjeningen hos bedriftene reduserer deres panteverdi og dermed også deres kredittverdighet. Det må da finnes nye panteobjekter for å holde pengestrømmen oppe, hindre kriser og fortsette inntjeningen. Av dette blir det krig når pantene må finnes i nye landområder.
Jordens folk har i dag den store fellesoppgave å bevege sine regjeringer til å stryke all gjeld og innføre selvbergingsøkonomi.
Lektor Phil
Tidligere innlegg: