Å rette lommelykten mot Human-Etisk Forbund er det ikke mange som har gjort i Norge. Jeg mener det er på overtid at noen gjør det, så jeg deler her min egen historie fra forbundet.
Human-Etisk Forbund er et livssynssamfunn som ble stiftet 9. april 1956 i Oslo. Grunnleggeren var botanikeren Kristian Horn, som i løpet av tenårene fant ut at han ikke lenger var personlig kristen. Til tross for at Horn selv hadde vokst opp i et svært kristent miljø. I Oslo møtte Kristian Horn sin kone, og ifølge ham selv var biblioteket til svigerfaren viktig for Horns avstand til kristendom og kristen lære. Horn grunnla dermed det som i dag er kjent som Human-Etisk Forbund.
Forbundet har frem til i dag eksistert med hovedkontor i Oslo. Kjernesakene har offisielt vært sekularisme og fornektelse av kristendom; samt borgerlig dåp, konfirmasjon og begravelse. I dag omtaler forbundet gjerne human-etikken sin som livssynshumanisme.
I løpet av 1990-tallet oppsto en slags splittelse innad i Human-Etisk Forbund. En splittelse som den gang som nå fikk lite offentlig oppmerksomhet. Kanskje fordi saken ikke ble ansett å ha særlig nyhetsverdi. Likevel var det en alvorlig splittelse. Radikale kommunister hadde kommet inn i forbundet, og de forsøkte å kuppe det fra innsiden. Trolig fordi et livssynssamfunn har en langt større slagkraft enn hva organisasjoner som AKP (m-l) og NKP hadde isolert sett. Etter hvert ble Lars Gule generalsekretær i forbundet. Det var her ting begynte å vise seg for alvor å ha sklidd helt ut. Likevel prøvde de egentlige humanetikerne å holde forbundet på beina så godt det lot seg gjøre. Noe de har holdt frem med til i dag. Til tross for at forbundet nå i dag diskutabelt er å anse som en radikal politisk bevegelse.
Min side av historien
En gang utpå 2000-tallet ble jeg selv medlem av Human-Etisk Forbund. Mest fordi jeg var interessert i livssyn, men også fordi jeg ville se nærmere på hva ståa rundt forbundet grunnet i. I løpet av min tid i forbundet møtte jeg mange flotte mennesker som jeg har stor respekt for, også i dag.
Etter hvert som tiden gikk ble jeg (noe motvillig) forfremmet til lokallagsleder for Humanistisk Ungdom i Trondheim. En oppgave som bidro til at jeg dro på landsmøter og annet i forbundet. Slik fikk jeg se hvordan forbundets mørkere irrganger tok form. Utad er forbundet en tilforlatelig geskjeft, men lenger inne i gemakkene er det mye rart som foregår. I påfallende likhet med sekteriske kristne bevegelser.
Forbundets dogmer er ufravikelige. «Prestene og «pastorene» i forbundet har en enorm makt. Når de sier noe skal det aldri stilles spørsmål ved det. Budskapet deres er den eneste sannheten. Mennesker som stiller spørsmål ved forbundets lære, eller som lever «syndige» liv, opplever å bli utstøtt. Både sosialt og i verste fall av egne familiemedlemmer. Makten til forbundet er skremmende. Derfor er det ikke mange som tør å lufte kritiske innspill og annet som bryter med forbundets lære.
Jeg trakk meg ut av forbundet fordi jeg ikke ville være medlem i en sekt. Min avskjed ble møtt med sterk fordømmelse den gangen. Jeg ble sett på som en frafallen. Som en vantro. Hadde det ikke vært for at flere andre jeg har snakket med deler mine erfaringer, ville jeg trodd det hele kunne være snakk om en misforståelse fra min side. Men den gang ei. Forbundet er ikke nådige overfor frafalne og kjettere.
I ettertid har jeg opplevd de groveste omtaler og forfølgelser av forbundets medlemmer. Navn som kan nevnes er Didrik Søderlind, Liv-Torill Evenrud, Lena Solli Sal, Lars Gule, Øivind Bergh og Jan-Arild Snoen. Forbundsmedlemmer som alle har lagt meg for betydelig hat. Noe jeg heller ikke er alene om. Sjekker man profilene til disse figurene i sosiale medier holder de på til flere tidligere medlemmer av forbundet. For ordens skyld skal det nevnes at Evenrud nå er gått bort.
Selv har jeg ingen kontakt med dette miljøet i dag. Men jeg omtales fortsatt som en styggedom. En vantro. En kjetter. Senest nå denne uken.
Didrik Søderlind sammenligner meg med professor Johan Galtung. Som også er regnet som en frafallen fra forbundet. Galtung beskyldes gjerne for å være rasist, nazist, fascist og antisemitt på grunn av sin forskning. Disse skjellsordene og merkelappene er svært vanlige og mye brukt av miljøet i og rundt forbundet. Mange opplever å bli utsatt for slik sjikane fra forbundets mørkere gemakker.
Åpenbart at forbundet har lagt meg for hat.
Selv har jeg aldri møtt Didrik Søderlind. Jeg har bare såvidt snakket med ham på telefonen en gang for mange år siden. Den gangen ble Søderlind svært sint og begynte å kjefte meg huden full. Det var etter sigende ikke måte på til svikefullt, utakknemlig og dårlig menneske jeg var. Jeg skulle passe meg. De kom til å ta meg, var beskjeden.
Til tross for at jeg aldri har snakket særlig med Søderlind, og følgelig ikke diskutert noe som helst med ham, setter han seg til doms over det han hevder er mine meninger. Da uten å ha noen nærmere kjennskap til disse angivelige meningene. Jeg mener det vitner om fanatisme og uærlighet.
I løpet av de siste årene har det dessverre gått noen kuler varmt i kommentarfelt og på SoMe mellom meg og Søderlind. Noe jeg riktig nok ikke er stolt over. Jeg burde holdt kjeft og ignorert problemet. Men det har likevel skjedd. Søderlind innehar en slags pastorstilling i forbundet. Han er en av portvokterne for forbundets dogmer og ideologiske direktiver. En av forbundets fremste talspersoner og representanter. Naturlig nok en person med mye makt innad i forbundet.
Konspirasjonsteorier
Forbundet er preget på innsiden av mange ulike søkte forestillinger. Både om samfunnet som sådan, om grupper og om enkeltpersoner. Blant de mest utpregede konspirasjonsteoriene som verserer innad i forbundet er troen på at Hitlers nazister fortsatt søker å overta makten i Norge. Blant annet har forbundets nettpublikasjon Fri Tanke aktivt frontet slike konspirasjonsteorier. Med ingen ringere enn forbundets egen «pastor», Didrik Søderlin, som ekspertvitne. Tidligere har profilerte størrelser i forbundet diktet opp at en norsk redaktør fra Vestlandet angivelig var leder for den franske identitærbevegelsens fraksjon i Norge. Påstander som i ettertid ble tilbakevist. Det var John Færseth og Kristian Bjørkelo fra forbundet som hadde hevdet dette på et foredrag om «ekstremisme». Et fagfelt som ingen av de to har formell kompetanse på.
Samtidig forsøker forbundet å undergrave faktisk forskning og objektive sannheter. Blant annet med å sause det sammen med åpenbare falsum. Eksempelvis med å sammenligne legitim kritikk av sionisme eller jihadisme med søkte påstander om romvesener og illuminati. En klassisk hersketeknikk som jeg selv også lærte i min tid i forbundet. Brønnpissing skulle gjøres gjennom guilt by association, samt å sidestille legitime poeng motparten har med andres helt søkte påfunn om noe annet.
En annen mye brukt metode er å utsmykke seg med udiskutable sannheter. Eksempelvis det at vaksiner virker mot sykdom. Klart vaksiner virker, det er jo vitenskapelig bevist. Men vaksinediskursen brukes instrumentelt av forbundet, for at forbundets representanter skal lage seg en maske av troverdighet også i andre spørsmål. Meningen er at publikum skal se på forbundets representanter som rasjonelle og kritiske. Slik for å på den måten «sukre» forbundets mer obskure ideologiske fundament. Gjøre pillen lettere å svelge for den som ikke kjenner forbundets metoder.
– Slik vinner vi troverdighet. Det handler ikke om å overbevise den du diskuterer med, men om å overbevise publikum, sa en profilert person i forbundet til meg under en samling på Østlandet.
Hersketeknikkene brukes helt bevisst av forbundet for å tåkelegge og punktere debatter som går på akkord med forbundets lære, samt forbundets ideologiske program.
Kunnskapsforakt
I forbundet er det svært vanlig å omtale ting som går på akkord med forbundets lære som usanne og tvilsomme konspirasjonsteorier. I mange tilfeller kan dette riktig nok stemme. Som når forbundet kritiserer enkeltes tro på at smarte strømmålere installeres i private hjem for å gjøre folk syke. Eller når forbundet kritiserer enkeltes tro på at jødeforfølgelsene under andre verdenskrig er bløff fra ende til annen. Sannheten er jo at det skjedde veldig mye grusomt under andre verdenskrig. I alle retninger. Men forbundet søker å umuliggjøre en opplyst og faktabasert debatt med å offentlig avvise alt nytt som konspirasjonsteorier. Underforstått bullshit.
Et eksempel jeg selv var vitne til i den forbindelse, var da forbundets representanter prøvde å hevde at data fra Skatteetatens aksjonærregister, som viste hvem som eier norske medier, bare var en konspirasjonsteori. Materialet ble forsøkt avfeid kontant som rasistisk og antisemittisk. Nå var ikke dette snakk om gamle data som ble fremlagt av amerikaneren William Luther Pierce i sin tid, og som gjaldt for Amerika den gangen. Men data fra et offentlig tilgjengelig norsk register, offentliggjort av skatteetaten.
Når forbundet omtaler slike ubestridelige data som konspirasjonsteorier, så blir den fanatiske holdningen som råder innad i forbundet svært tydelig.
På samme måte har forbundets representanter forsøkt å avvise kriminalstatistikk, medisinsk forskning på bivirkninger av medikamenter, samt forskning på sosiale forhold som konspirasjonsteorier. Fordi materialet ikke passer inn med forbundets lære og verdensbilde. Det mener jeg er uærlig. Særlig når forbundet utad fronter det de selv kaller kritisk tenkning.
Kritisk tenkning fordrer også at man evner å være kritisk til egne overbevisninger. Kritisk overfor egen gruppe. Slik er det ikke med Human-Etisk Forbund.
Les også: Humanismens overdrevne tro på mennesket
Den som går mot forbundets lære, på uriktig eller uriktig grunnlag, blir raskt stemplet som en kjetter. Gjerne med begreper som rasist, nazist, fascist, islamofob og antisemitt. Det er slik forbundet holder kustus i egne rekker.
Å være kritisk
Selv er jeg av den sorten som liker å se beviser for noe før jeg helt tror på det. Samme hvem som hevder noe. Jeg er litt gammeldags sånn. En slik kritisk holdning er svært viktig for å danne seg et sannferdig og godt verdensbilde. Ikke uten grunn at nettopp dette premisset legges til grunn for all seriøs forskning. Både innen realfag og humaniora.
Ikke alle er like interesserte i beviser. Særlig ikke folk som lar seg styre av ideologi og religion. Som lar sitt verdensbilde dikteres på forhånd av vedtatte sannheter. Noe som kan være svært lett å la seg rive med av. Spesielt dersom familie og venner gjør det samme. Sånt er menneskelig. Men det er likevel kritikkverdig.
Samme hva det gjelder – om det er spørsmål rundt innvandring, holocaust, vaksiner, internasjonal politikk eller sport – så må jeg ha bevisene foran meg for å kunne akseptere noe som en fullverdig sannhet. Når de håndfaste bevisene for påstander uteblir, uteblir også min tillit og tiltro. Kanskje er jeg firkantet sånn, men det er helt klart en tilnærming som jeg foretrekker.
Forbundet derimot fremmer og markedsfører denne tilnærmingen utad. Men de fraviker den når det kommer til en rekke sentrale problemstillinger som forbundet har vist seg å være spesielt opptatte av. Eksempelvis innvandring, islam og multikultur. Forbundet har på forhånd bestemt seg for at multikultur er noe bra. Noe samfunnet må trakte etter. All saklig og legitim kritikk og informasjon avfeies deretter som konspirasjonsteorier og tøys. Den som fraviker dogmene utstøtes, og sekten er komplett.