Det er nesten så man må gni seg i øynene når man leser om hvordan Storbritannia behandler sine egne etniske innbyggere. Landet som ga verden lov og orden, som ga oss den industrielle revolusjonen og gikk foran som et skinnende eksempel ved å avvikle slaveriet.
Landet som ga oss Beatles, Winston Churchill og Shakespeare, fengsler nå mennesker som kjemper for barn og kvinners rettigheter.
Og media henger seg på med svulmende og negative karakteristikker av disse menneskerettighetsforkjemperne, der de selv er stille som graven når overgrepene og drapene finner sted. Et media som er farget like rødt som fanene de stiller seg under ideologisk.
Et land hvis hovedstad i disse dager har 60 brutale ran daglig og flere drap enn New York City. Et land der bilister blir ranet på høylys dag mens de kjører sine barn i barnehage og skole. Et land hvor kvinner får syre kastet i ansiktet på gaten og muslimer dreper kristne og hvite briter i religiøst betingede hatangrep.
Men, pytt, pytt. Dette er ifølge den muslimske borgermesteren i London «en del av pakken av å bo i en storby«. Ordrett.
Men skulle man imidlertid kritisere utviklingen og sette søkelys på de etniske rasistiske gjengene som har skapt ikke-gå soner for hvite kristne, som dreper uskyldige på gater, offentlig transport eller under konserter, ja da har både myndigheter og lovens lange arm både innsatsvilje og ressurser til å gripe inn. Da sparkes det inn dører hos gamle damer og fengsles over en lav sko.
Der arresterer og fengsler man den samme dagen en person med en mobiltelefon utenfor en rettssak der 39 muslimske menn står tiltalt for de mest horrible og voldelige overgrep mot mindreårige jenter helt ned i 11-års alderen. De samme politifolkene som altså ikke var tilstede når disse 39 mennene i årevis mishandlet og gjengvoldtok småjenter til de blødde fra underlivet eller måtte ta abort.
Under en rettssak der man ikke kunne skimte et eneste TV-kamera eller journalist fra de etablerte mediene på mils avstand. De samme mediene som nærmest stormet rettsbygningen da en komiker ble dømt for å ha lært hunden sin å strekke ut poten da han sa «Hitler» bare uker i forveien.
Ja, du leste riktig. Da ble ingen journalister lagt i jern og satt i fengsel samme dag, som i et tredje verdensland. Men en enslig mann med en telefon som sendte direkte på sin Facebook-side ble det. Til venstresidens fornøyelse og humor på sosiale medier og i avisartikler der man kunne æresdrepe ham med uttrykk som «høyreekstremist» og «islamofob».
Det er greit å ta seg en tenkepause akkurat nå.
Les også: Fascismens nye ansikt i Europa – Journalist pågrepet og fengslet
Den enslige mannen er 35-årige Tommy Robinson som altså for tiden sitter fengslet for å ha forsøkt å avsløre de massive muslimske og rasistiske voldtektsgjengene som har misbrukt så mange som en million kristne og hvite jenter.
I går samlet mange tusen mennesker seg med britiske flagg og plakater i London sentrum. Deriblant partileder Geert Wilders fra det nederlandske frihetspartiet. Wilders lever selv med livvakter 24 timer i døgnet etter drapstrusler og fatwaer utstedt mot seg av muslimer.
Også den svært populære og folkekjære musikeren Morrissey har gått ut med offentlig støtte til Tommy Robinson. Noe som har skapt stor frustrasjon og sinne hos den venstreorienterte kultureliten som i mange tiår har hyllet ham og musikken hans grenseløst.
Ifølge venstremedia er det å kjempe for ytringsfrihet, demokrati og kvinners rettigheter i dag nemlig «høyreekstremt«. Å kjempe for sin kultur og sin nasjon er i dag sidestilt med å «hate» andre. Selv om man altså ikke finner noen aktivister eller grupper som har sagt noe i nærheten av dette. Det er en påklistret merkelapp venstresiden har funnet på for å rettferdiggjøre sine personangrep og voldelige overgrep mot sine politiske motstandere.
Hvis du ikke er enig med oss så er du en «rasist», en «hater», en «høyreekstremist». Klistremerkene er like mange som de er løgnfulle. Men venstresiden må bruke dem, da argumentering eller debatt ikke fungerer. Da logikken deres faller sammen som et korthus i flau vind. Og da må man jukse med superlim.
Hundrevis, tusenvis eller enda flere?
En morsom observasjon er hvordan venstreorienterte og sosialistiske medier i England beskriver demonstrasjonen i går som «voldelige protester», da fem politimenn ble lettere skadet. Det ble ikke kastet brennende molotov-cocktailer mot politiet. Biler, bildekk og søpletønner ble ikke satt i brann. Butikker og restauranter ble ikke vandalisert, fikk sine vinduer knust eller fikk bestjålet hele inventaret. Du vet, slik som under rødgrønne demonstrasjoner. Demonstrasjoner (les: Opptøyer) som vanligvis får merkelapen «uroligheter» og «sammenstøt» av hovedstrømmedier som deler deres ideologi.
Og så har vi dette med å ikke kunne telle igjen da. Ifølge avisen Independent så var det «hundrevis» av demonstranter på gatene i går. Men sannheten er at det var mange tusen. Enkelte uavhengige medier har nevnt 20.000.
Men, det er jo akkurat på grunn av dette at hovedstrømmedia er i ferd med å ta livet av seg selv og bli erstattet av folkelig journalistiskk i form av alternative nyhetssider og sosiale medier.
Se bildene og videoene og bedøm selv. Og skjenk en tanke til en trebarnsfar som sitter i en celle for å ha forsøkt å skape mer åpenhet rundt overgrep, voldtekter og rasisme i sitt eget land. Hadde han vært ikke-vestlig og overgrepene hadde vært utført av etniske briter mot muslimske jenter, så ville media hyllet ham og han hadde mottatt medaljer av etablissementet i overdådige seremonier for sin kamp for «menneskerettigheter».
Men han er altså en hvit, kristen, heteroseksuell mann, nederst på den samfunnslige totempålen.