Det har vært slutt for storbyene en god stund nå. Oslo er selvfølgelig det klareste eksempelet på avviklingen av det norske samfunnet, menneskefiendtlig arkitektur og ren og skjær dekadense. Å oppholde seg i hovedstaden nå er som å være i et kaldt, umenneskelig og åpent fengsel. En mild utgave av en fremtidsdystopi fra en novelle som fikk det til å gå kaldt langt nedover ryggen din. Ja, det er mennesker som går rundt overalt, men alle befinner seg i et mentalt diktatur. Grensene er overalt. Terrorbarrierer, bevæpnet politi, kameraer på gatehjørner, i butikker, på busser. Gå dit. Stopp. Videre. Sitt. Betal. Gå videre. Betal igjen. Hjem til bomaskiner og trange borettslag bygd for å huse flest mulig mennesker på minst mulig arealer. Og slik går den hedonistiske karusellen rundt og rundt med innbyggerne redusert til zombielignende droner som drikker starbuckskaffen sin, kjører sin Tesla eller sitter som sild i tønne på busser, tog og trikker. På vei til sine kontorer under kunstig lys i åtte timer, før de henter sitt ene barn i oppsamlingsplassen og propagandainstitusjonen som kalles barnehagen og skolen. Deretter kjører de hjem til sine fuglekasser med naboer over, under og på alle sider, innestengt i borettslag med oppslåtte regelverk på husveggen. Ikke spill musikk. Ikke lek. Ikke spark ball. Ikke grill på balkongen. Ikke vann plenen. Parkering kun etter borettslagets regler. Husk å være stille etter klokken 22.
Høres ikke dette ut som paradis på jord?
Ingen ser på hverandre i byene. Ingen kjenner hverandre. Ingen bryr seg om hverandre. Å hilse har blitt en ukomfortabel gest. Og færre og færre rundt deg i hverdagen ligner deg selv, som deler din etniske bakgrunn, din kultur og dine hobbyer. Ikke sjelden forsøker du å finne en annen nordmann å møte blikket til ute i samfunnet. Nikke kort og anerkjennende, mens du er omringet av fremmede i alle verdens fasonger, farger og lukter. Vi er her ennå tenker du som en enkel trøst. Men i bakgrunnen har vi en kakofoni av støy og tordentale fra media, politikere og politiske organisasjoner som kappes om hvem som får mest oppmerksomhet om ting ingen bryr seg om. Hvem som hadde sex med hvem på partimøtet i fjor. Hvilken politiker som sa feil ord under den siste TV-sendte debatten. Hvor mange klimakvoter Norge bør kjøpe for å få anerkjennelse internasjonalt. Hvilke avgifter som må innføres og økes. Det settes opp nye restriksjoner og avgifter raskere enn folk rekker å forstå hva de betaler for. Skattene økes. Det debatteres i de kontrollerte mediene om hvor mange kvinner, innvandrere og minoriteter det finnes til enhver tid på enhver arbeidsplass og om deres rettigheter ivaretas godt nok. Nordmenn nevnes kun i negative sammenhenger. Det diskuteres om hvilke kriger og konflikter Norge skal delta i og hvor mange internasjonale konvensjoner Norge skal skrive under på. Vi har ikke noe valg, visstnok. Vi kan jo ikke risikere å å få kjeft fra FN, EU eller NATO. Merkelig nok ser politikerne og de mest høylytte i media ut som deg, og ikke som de nyankomne.
Føler du deg ikke beriket?
Dagens makthavere ønsker at vi skal begå kulturelt selvmord selv ved å følge alle deres regler og påbud. Men ingen reiser seg og sier, nok er nok. Få eller ingen tør å si høyt; «Dere er svindlere og forrædere. Ha dere vekk». Det verste man kan gjøre med et menneske er å ta fra det deres identitet. Det kan være nasjonal, kulturell eller religiøs identitet. Det kan være lokal identitet fra området der man er født og oppvokst. Det kan skade et menneske for livet og påføre psykiske og fysiske mén, som fører til et liv i uro, depresjon og angst. Faktisk finner man dette i FNs menneskerettighetskonvensjoner og beskrivelse av hva et folkemord er. Det er ikke nødvendig å bli slaktet eller invadert av en fremmed nasjon med soldater for å bli utsatt for folkemord. Det holder hvis det føres en aktiv og konkret politikk hvor et unikt folk og nasjon blir utsatt for en politikk som vil avvikle dem som et folkeslag og ta fra dem deres egenart og kulturelle identitet. Høres det kjent ut? Det er jo dagens Norge i et nøtteskall.
Dagens nordmenn blir presset og truet til å følge disse nye reglene og påbudene. Hvis du ikke gjør som myndighetene og media sier så mister du den fine bilen din. Leiligheten din. Jobben din. Statusen din blant venner og familie. Kanskje du mister dine sosiale medier, hvis noen rapporterer deg for et innlegg du delte som ikke fulgte de politisk korrekte «retningslinjene». Du risikerer å gå alene i samfunnet hvis du ikke føyer deg og dessverre fungerer det fordi vi har mistet vårt samfunnslim, vårt etniske samhold og solidaritet med hverandre som nordmenn. Som en egen folkegruppe. I dag kan «alle» være nordmenn, uansett hvor de kommer fra på kloden, uansett hva de tror på eller hvilken religion de følger. Så raskt de har satt sine føtter, eller sandaler, på norsk jord er de akkurat som oss. Det finnes ikke lenger noe som er «vårt» eller unikt for nordmenn som folkegruppe og nasjon. Den grenseløse verden har kommet til vår dørstokk.
Dermed er det mye lettere å bruke overfladiske ting i livene våre til å kontrollere hverdagen vår. Å ta fra oss ytringsfriheten, bevegelsesfriheten og friheten til å bære våpen eller forsvare oss selv. I dag bærer vi alle usynlige lenker til myndighetene i form av utallige overnasjonale lover og regler skrevet av ansiktsløse byråkrater uten kjærlighet eller tilhørighet til nasjonalstaten Norge. Vi har skrevet over våre liv på papirer til banker, finansinstitusjoner og globale selskaper som ser på Norge som blodtilførsel til sin eksistens, makt og rikdom. EU, NATO, FN. Bokstavorganisasjonene er like mange som de er uhyggelige og mektige. De overstyrer våre nasjonale lover og ønsker å ta fra oss vår suverenitet som en selvstendig og unik nasjon. Vi har skrevet under på papirer som sier at vi skal være stille, gå i rekke og ikke skape uro ved å tenke selv. Hvis de sier hopp, så spør vi hvor høyt. Vår frihet er i all praksis borte og alt snakk om selvstyre er nettopp bare det, snakk. NATO-flyene står klare til å sette nasjoner på plass, bare spør Serbia.
Men fienden er ikke bankene, institusjonene og selskapene som utnytter oss. De gjør bare hva de har fått tillatelse til å gjøre. Fienden er heller ikke innvandrerne fra fremmede strøk som dominerer vårt gatebilde og kriminalitetsstatistikken. Noen tillot dem å komme inn og etablere seg. Noen inviterte dem hit og ga dem alle rettigheter og goder. Noen åpnet døren og sa, «velkommen». Det var våre egne ledere og politikere. Prester og avisredaktører. Ordførere og politisjefer. Professorer og bedriftseiere. De som har tatt på seg rollen som våre forbilder og ledere. De vi så opp til og søkte for lederskap har dolket oss i ryggen, og etterlatt vårt folk og land for å dø. Alt for makt og penger. Det er de som har krummet ryggen og åpnet for vår undergang. Sitt eget folk! Moralsk korrupte, grådige og uten nasjonal identitet har deres ønske om anerkjennelse, rikdom og makt vært deres høyeste mål. Vi har latt dem styre vår nasjon på vei utfor stupet. Og vi har tillatt dem å gjøre det, gjennom politiske valg og vår stillhet på gater og torg. Det er vår tids største tragedie. Er vi virkelig så svake og hjernevaskede?
Der man før skrek «heks» og «kjetter» for å stilne folket, roper man i dag «rasist» og «hvit». Det trekkes usmakelige og ulogiske koblinger til kriger og konflikter som utspant seg for snart hundre år siden, for å stilne all motstand mot masseinnvandringen og det grenseløse samfunnet. Og alle virkemidler er tillatt. Hvis vi ikke stopper utviklingen og monsteret som står ved roret på det vi kaller «Norge», så vil vi ikke lenger ha en nasjon igjen i løpet av dette århundret. Statistikken og tallene finnes tilgjengelig for de som tør å lese dem hos Statistisk sentralbyrå, selv om politikere og media i all sin tid har forsøkt å skjule det. Det er altså et ubestridt faktum at vi nordmenn vil bli en minoritet i våre egne byer, og deretter i landet vårt som helhet. Og det vil skje allerede i dette århundret. Det er dette vi etterlater våre barnebarn.
Men det handler ikke om «frykt» eller «hat» for medmennesker fra andre land eller kontinenter. Det handler om retten til å kunne eksistere og blomstre som et eget folkeslag, med vår egen unike karakter, kultur og historie. Hvis vi som folk og nasjon blandes ut med «resten av verden», så mister vi oss selv som nordmenn. Spør en innvandrer fra Pakistan om hva de synes om tanken på at deres land ble befolket med europeere, asiater og afrikanere. At deres religion, islam, ble avskaffet som statsreligion og sidestilt med kristendom, buddhisme og ateisme. At de som pakistanere ble en minoritet i sitt eget land på noen få generasjoner. Om deres familier ble en minoritet i sine egne byer og nærmiljøer, omringet av hvite, sorte og gule mennesker, med fremmede språk og klesdrakter som dominerte gatebildet. Om deres folk og kultur ble vannet ut og integrert med andre etnisiteter, tro, og ritualer. Og alt dette med pakistanske myndighetenes velsignelse og økonomiske støtte på alle plan i samfunnet og av media. Jeg utfordrer deg. Spør en hvilken som helst pakistaner, som bor i Norge om dette. Forestill dem konseptet om at deres eget hjemland ville bli totalt forandret og om de stilte spørsmål eller kjempet mot dette, så ville blitt kalt rasister og intolerante. Av sine egne religiøse ledere, politikere og media. Og av de nyankomne kineserne og afrikanerne som nå satt i regjeringen, og talte på nasjonaldagen deres på TV om at landet deres var for pakistansk og måtte endres fra roten og opp til toppen av treet. At pakistanere ville blitt utstøtt av sitt eget samfunn, forfulgt av myndighetene og politiet, hvis de talte opp mot utviklingen. At de ville mistet status i nærmiljøet sitt og mulig stått uten jobb, bolig og utdannelse som ytterste resultat. At de ville blitt hengt ut i landets aviser og medier som onde og umoralske mennesker. Deres fysiske velvære truet på gater og torg. At de ville blitt behandlet som spedalske i sin egen nasjon, hvis de ikke aksepterte at de til slutt ville ende opp som en minoritet uten rettigheter og fremtid. I sitt eget land.
Spør dem! Og se en helt annen reaksjon enn den vi opplever fra nordmenn i dag.
Et slikt politisk og nasjonalt selvmord må naturlig kollapse. Enten gjennom borgerkrig eller at den opprinnelige befolkningen og kulturen opphører å eksistere. Og byene, myndighetene og politikerne er kreftsvulsten som vokser og har tatt over hele kroppen som er landet vårt. Tilbake ligger et stykke jord uten livskraft og uten håp. Vår tusenårige historie og våre forfedres blod og slit i mange generasjoner vil være kastet på havet for aldri å bli sett igjen. Vi vil avvikles som nasjon og kun være et kapittel i historiebøkene.
Så hva kan man gjøre? Hva bør man gjøre? Hva må man gjøre? Det er ikke for sent, men klokken er fem på tolv. Jeg overlater til deg, lytteren og leseren, å komme til din egen konklusjon. Å kjempe for sin nasjon, sitt land og sine barns fremtid er ikke kriminelt. Det er ikke umoralsk. Det er ikke å hate andre folk eller nasjonaliteter. Vi vil bli hyllet av våre etterkommere hvis vi lykkes å ta tilbake landet vårt. Og dagens myndigheter, politikere og medier vil bli sett på som forrædere, umoralske og ondskapsfulle. La oss putte dem i historiebøkene med den enorme skammen som er deres ettermæle.
For historien står på vår side!