Bakgrunnen for de politiske og etniske motsetningen i Israel ble spesielt tydeliggjort ved det nylige valget i Israel, der ulike jødiske grupperinger støttet ulike politiske partier.
Den største og kanskje politisk tydeligste sprekken i landet går mellom de såkalte askenasijødene og mizrahijødene, skriver AP.
Askenasijødene er fremfor alt etterkommere av jøder fra Europa som begynte å innvandre til Palestina under 1800-tallet, når regionen ennå var under ottomansk kontroll.
Innvandringen av jøder fra Europa tiltok under 1900-tallet og i særdeleshet årene etter andre verdenskrig.
Mizrahijødene har i all hovedsak bakgrunn fra Midtøsten og er i stor utstrekning etterkommere av jøder som innvandret fra land med en muslimsk majoritet. Mange ganger inkluderes de også sammen med sefardiske jøder som er etterkommere av jøder som bosatte seg i Spania og Portugal under Middelalderen, når disse landene var under muslimsk okkupasjon.
Jødene med europeisk bakgrunn ble ganske fort under 1900-tallet en etnisk elite i Israel og tok den politiske, økonomiske og militære kontrollen over landet. Alle statsministere, de fleste presidenter og majoriteten av alle høyerestående offiserer i det israelske militæret har vært askenasijøder.
Dette har gjort at mizrahijødene har følt seg diskriminerte og mange har klaget på at de ikke har de samme rettighetene som de som er askenasere.
Den eksakte befolkningsfordelingen er vanskelig å kalkulere fordi blandingsekteskap er veldig vanlig i Israel. Men mizrahi eller israelitter med delvis mizrahi-bakgrunn, utgjør ca. halvparten av Israels jødiske befolkning.
Mange av mizrahijødene husker ennå godt hvordan de ble nektet gode jobber, ble oversett for forfremmelser i militæret og politiet, hvordan de ble slått på skolen og nektet en god utdannelse. De mener også at Israels grunnlegger, David Ben-Gurion, ikke ville at de skulle komme til landet.
– Vi bør bli behandlet som overlevende av Holocaust, sier Uri Barzilai (60). Vi ble behandlet som tredjerangs borgere og vi føler oss fremdeles ødelagt.
Netanyahu og Likud sin nylige valgseier er i så måte en «etnisk seier», hvor mizrahijødene viste at de ikke godtar diskriminering lenger.
Nehemia Shtrasler som skriver for avisen Haarets skrev følgende etter Likud-seieren:
– Valget handlet ikke om diplomati eller sikkerhet, det handlet om etnisitet og valgseieren er et resultat av mange års diskriminering.
Lenge har konflikten mellom de to store jødiske gruppene i landet vært overskygget av konflikten med palestinerne og omkringliggende araberstater, men ved parlamentsvalget nylig så blomstret konflikten opp igjen.
Askenasijødene er i større utstrekning tilhgengere av arbeiderpartiet ‘Den sionistiske unionen’, mens mizrahijødene istedenfor sympatiserer med den sittende statsministeren Benjamin Netanyahus Likud-parti, dette selv om Netanyahu selv er askenasijøde.
Det ultra-ortodokse partiet Shas benyttet seg dessuten av en oppsiktsvekkende frase i valget – «En mizrahi stemmer på en mizrahi» – i håp om å vinne sympatier for partilederen Aryeh Deri som kommer fra Marokko.
En del israelske debattører hevder imidlertid at konflikten er overdrevet. En av dem er den jemenittiske jøden Ben-Dror Yemini, som mener at det handler om ekstremister på begge sider som forsøker å skape en konflikt som egentlig ikke finnes.
Han tar allikevel opp et eksempel på at en del askenasijøder ser på seg selv som mer verdifulle og raseoverlegne enn de jødene som har opphav i Afrika eller Midtøsten.
Denne tankegangen er ikke ny i det moderne Israel. Helt siden staten Israel ble grunnlagt i 1948, har det innen visse kretser funnets en ide om at askenasijødene er et herrefolk og at mizraijødene, eller de sefariske jødene, er intellektuellt underlegne dem.