Første august flyttet jeg fra Avedøre Stationsby.
Det var en deilig leilighet med utsikt over Køge Bugt. Det var grønne omgivelser og gode kommunale tilbud.
Når jeg allikevel flyttet etter godt og vel et år, handlet det om at det bare er for annerledes å bo i et område hvor det bor mange innvandrere fra ikke-vestlige land, samt tidligere østblokkland.
Man har behov for å føle seg hjemme der man bor – ikke bare i sin leilighet, men også i det lokale området. Man har bruk for noen å småprate med – men det kan man ikke, når de man står i køen med på matvarebutikken snakker arabisk eller tyrkisk. Man kan heller ikke snakke med andre kvinner om været og påkledning, når man selv står i shorts og de er dekket fra topp til tå.
I et område som Avedøre Stationsby så slo det meg at det svært ofte var et fremmed språk man hørte folk snakke, og hvis jeg tiltalte folk på dansk, så kunne de enten ikke forstå meg eller de kommuniserte veldig lite eller rett og slett ingenting på dansk.
Man savner en slags fortrolighet
Når man ikke kan snakke med en stor del av de menneskene som bor i nabolaget, heller ikke på foreksempel engelsk, er det neppe gode muligheter for at man vil utvikle et tilhørighetsforhold til sin bydel.
Det er rart å oppleve tilhørighet i nabolaget, vinke til fru Hansen som har hendene fulle av jorbærkurver, eller utveksle litt småprat, mens man venter i kassakøen i lokalbutikken.
Ofte opplevde jeg at det var vanskelig i Avedøre Stationsby, og ikke kun på grunn språklige barrierer.
Men også fordi det er svært vanskelig å finne på noe si til mennesker som signaliserer en meget annerledes kulturforståelse.
Kulturmøtet
Engang i juli står jeg i en kassakø med tre innvandrerkvinner og deres små barn. Ikke at dét i seg selv er usedvanlig, men om sommeren er det som om man legger mer merke til det, at det er en «fremmed» du står ved siden av.
De sto bak meg, så det var først når en av barna deres begynte å gråte at jeg snudde meg rundt og så dem. Det var et trist og meget ugjenkjennelig syn som møtte meg.
Trist fordi kvinnenes ansikter var unaturlig bleke og med sorte ringer under øynene.
Ugjenkjennelig, fordi det ikke gir noen mening å iføre seg varmt tøy med lange bukser, kjoler, lange tunge frakker og tørkleer når termometeret viser 30 grader.
Kvinnenes utseende, væremåte og holdning stod i skjærende kontrast til de glade og livlige menneskene som jeg kort tid i forveien hadde møtt på Amager Strand.
Det er kort sagt trist å se mennesker, kvinner og unge piker, som er underlagt rigide klesregler som dessverre ofte er medårsak til de fysiske skavankene og generelle usunnhet blant kvinnene.
Ettersom månedene gikk i Avedøre Stationsby gledet jeg meg mindre og mindre til å komme «hjem» og se på dette.
Utryggheten
Dessverre var det også andre forhold som trakk ned ved å bo i Avedøre Stationsby. Som i de fleste andre allmennyttige boligområder tett på de store byene, som enten har vært eller er på den nasjonale ghettoliste, så er det et vilkår at man må forholde seg til utrygghet i form av ran, hærverk, voldelige og/eller verbale overfall.
Væpnede ran har stengt flere butikker og området har især gjennom de siste par år igjen vært plaget av blant annet grupper av utilpassede innvandrerungdommer.
Respektløse bøller som stiller seg opp og avkrever kommunen et selvstyrt tilholdssted. Fikk de ikke det ville de brenne ned både biblioteket og gymsalen, truet de.
Og unge som ulovlig bryter seg inn i leilighetene, selvsagt til stor utrygghet for de som bor der.
Vaktene
Som en konsekvens av de utilpassede unge har det vært ansatt vakter for å patruljere og passe på beboerne. I en av dagligvarebutikkene er vakten nesten fast inventar.
Avedøre Stationsby og især Store Hus hvor jeg bodde, er i dag totalovervåket. Det er ansatt mange folk til å holde området pent og ryddig. Men hvis det eneste sted man kan føle seg noenlunde trygg er innenfor kameraenes rekkevidde, så er det i mine øyne ikke så mye å ettertrakte.
Dessverre møtte jeg en del i Store Hus, især middelaldrende kvinner som ikke engang med kameraene følte seg trygge. De hadde foreksempel ikke vært i sykkelkjelleren på årevis, men foretrakk å ta med sykkelen helt opp i leiligheten.
Overvåkingen var ellers god i kjelleren, jeg mistet engang en nøkkel, men fikk bekreftet fra boligkontoret at det i hvertfall ikke var i kjelleren jeg hadde mistet den, det kunne de nemlig tydelig se på opptakene.
En vidunderlig utsikt med en touch av dramatikk
Som beboer i Store Hus i Avedøre/Hvidovre er de fleste selvskrevne til en imponerende utsikt til København og Køge Bugt. Og fra tid til annen kan man også følge med i høydramatiske begivenheter, som da en gruppe innvandrerungdommer var blitt uenige og en av dem «falt» ut over balkongen og måtte reddes av et omfattende oppbud av vektere, politiet og brannvesenet.
En selsom opplevelse ved juletider
I den mere bløte enden av særpregede opplevelser var en islamsk prosesjon julaften 2013. Alt imens jeg var iferd med å sette grøten til avkjøling på balkongen, hørte jeg plutselig støy: «Allahu Akbar – Allahu Akbar», ble det ropt med dype mannsstemmer, imens det ble svunget med islams sorte flagg fra flere følgebiler.
Det var et selsomt syn midt i julefreden den 24 desember. En del av Avedøres islamister hadde samlet seg for å gå i en slag religiøst opptog til ære for muslimenes profet Muhammed. Jeg undret meg mens de satte kurs mot en annen del av området.
Fremtiden for en bydel som Avedøre
Det er blitt brukt gigantiske summer på ghettoene og Avedøre Stationsby er ikke noe unntak. Dels i form av fysiske område-løft og dels som «boligsosiale» prosjekter, med mange ansatte.
Togstasjonen ble stengt på grunn av overfall og annen kriminalitet. I deres optikk er Avedøre idag et rolig sted, og mange sier til seg selv at «litt uro» er det jo på alle steder.
Det er synd, fordi det primært er i de innvandrertette bebyggelsene at det er bruk for overvåking, vakter og utvidede politipatruljer.
I ikke-innvandrertette allmennyttige boligområder er det ikke bruk for ekstra vaktmestere som må samle inn beboernes søppel og tilstedeværelse av politiet skjer kun ytterst sjeldent.
Sånn er det her, hvor jeg bor nå, og jeg kan se at det er nærmest normalt å ikke ha lås på sin bod. Jeg krysser fingrene for den gode tilstand i mitt nye nabolag og at den ikke ender opp som en «sminket» bydel, hvor uro og utrygghet lurer like under overflaten.