Hva har alle på venstresiden i media, organisasjonsliv, fagforeninger, politikk, miljøbevegelse, menneskerettighetskamp, humanitære organisasjoner og akademia til felles?
De er hvite, europeiske, rike, heterofile, utdannede og mektige. Og urovekkende mange er kvinner. Hvite middelaldrende, enslige, barnløse kvinner. Bitre. Sinte. Uten tro eller sjel. Uten moral eller livsverdier.
Marie Simonsen, Ervin Kohn, Eivind Trædal, Sveinung Rotevatn, Rune Berglund Steen, Jens Stoltenberg, Bjørnar Moxnes, Jonas Gahr Støre, Martine Aurdal, Anniken Huitfeldt, Gro Harlem Brundtland, Trine Skei Grande. Og mange med dem. De fyller opp den offentlige sfæren med sin blendahvite og melaninfattige tilstedeværelse. Med sin syke trang til å dominere. Være først. Rope høyest. Mobbe. Moralisere. Diktere. Regjere.
De representerer ikke de fattige eller syke, minoritetene eller de svakeste i samfunnet. Ei heller den norske kjernefamilien. De hater dem alle. Har du sett ledelsen hos AP, SV, MDG, Rødt, SP, Dagbladet, VG, NRK, UiO, Røde Kors, LO og Antirasistisk Senter? Trykk på hvert partinavn og organisasjon. Hvit hud så langt øyet kan se. Privilegerte, utdannede, rike. De snakker om likeverd, sosialisme, urett, rasisme og fattigdom. Ord de har lært seg, men ikke vet hva betyr.
De bor i millionboliger, med millionlønninger. De har hytter på fjellet og ved sjøen. De har privatsjåfører og flyr på første klasse, mens de snakker om miljøet. De bor på fine hoteller og spiser på flotte restauranter, mens de snakker om økte skatter. De bor på eksklusive adresser med dyr kunst på veggene, mens de snakker om fattigdom. De har levd hele sitt voksne liv betalt av skattebetaleren.
De har høye pensjoner og fallskjermer den dagen de kaster inn håndkleet. Eller hopper fra den ene toppjobben til den andre, da bestevennene og partikollegene styrer ansettelsesprosessen. Og stigen er trukket opp bak dem. De er i all hovedsak hvite, heterofile og har aldri opplevd sult eller fattigdom. De har aldri opplevd diskriminasjon eller urett. De har skummet fløten, og møtt åpne dører og røde løpere gjennom hele livet sitt.
De er den norske eliten. De er den ene prosenten av den ene prosenten helt øverst på pyramiden. Men de påstår at de snakker for de fattige, syke og folket. De påstår at de vet hva som må til for redde dem. Hva som må til for å skape harmoni og fellesskap i samfunnet. De snakker om å redde verden fra miljøforurensning, fattigdom og korrupsjon. Men deres motto er; «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør».
De er fulle av løgn og dobbelttale. De bryr seg ikke om noen eller noe. Alt de ønsker er makt, penger og folkets hyllest. De er sjarlataner og svovelpredikanter. Arroganse, maktsyke og narsissisme er deres fellesnevner. I sin ungdom hyllet de massemordere som Stalin, Mao og Che Guevara. De stakk av fra bilulykker. De kommer hjem til operasjoner mens de bor skattefritt i utlandet. De fikk ministerstillinger de ikke hadde utdannelse til. De betalte for sort arbeide på sine eiendommer. Eksemplene er like mange som løgnene som kommer ut fra deres munnviker.
De er de privilegerte og blendahvite rødgrønne politikerne, journalistene, akademikerne, fagforeningslederne og samfunnseliten som møtes på hagefester på beste vestkant. Der slipper ikke verken Ola eller Ali inn. Der skåles det i sjampanjer, mens pensjonister, syke og barnefamilier må telle kronestykker på butikken.
Tenk på det neste gang du ser dem i avisen, i radio eller på TV der de protesterer, peker og virker opprørte. Alt de gjør er å sørge for seg selv, fremme sin karriere og fylle sin bankkonto. Og de tråkker over gamle, syke og hele det norske folk for å komme seg dit.
De er den privilegerte hvite venstresiden.