Ideen med demokrati var at makten skulle fordeles likt mellom innbyggerne i et land. I vårt land er makten svært ulikt fordelt. Det er en rekke grunner til dette. Men en grunn er at rike mennesker og rike organisasjoner gir store beløp til partiene som har makt.
I et oppslag i E24 den 17. juli i år, ble det meldt om at Høyre har mottatt 14 millioner i valgkampen mens Arbeiderpartiet har mottatt hele 28 millioner.
«LO og de to største LO-forbundene Fagforbundet og Fellesforbundet er Arbeiderpartiets største og faste givere gjennom en årrekke.
Høyre har på sin side fått noen av de største økonomiske bidragene fra Stein Erik Hagen og Christen Sveaas gjennom deres selskaper Canica og Kistefos i årevis. Bare til de siste valgkampene i 2017, 2019 og til årets valgkamp har Sveaas og Kistefos bidratt med 7,3 millioner til partileder Erna Solberg og Høyres valgkampkasse.»
I en situasjon der partiene på venstresiden får enorme summer av rike organisasjoner er det ikke kritikkverdig at rike privatpersoner støtter partiene på høyresiden. Tvert i mot utligner denne støtten skjevheten som oppstår når partiene på venstresiden lar seg finansiere av rike organisasjoner. (Organisasjoner som egentlig skulle ivareta interessene til alle medlemmer, også de som stemmer borgerlig.)
Men denne støtten har farlige konsekvenser. For det første gjør den skjevheten i styrkeforholdet mellom store og små partier større. Det blir således enda vanskeligere for opposisjonelle å utfordre eksisterende maktstrukturer. De etablerte partiene blir da mindre lydhøre overfor folket.
Der nest er det åpenbart at de som gir penger til partiene, skal ha noe igjen. Det benektes selvsagt av de som mottar støtte. Men ingen som lar seg kjøpe innrømmer at så er tilfelle….
Hvordan fungerer det?
Det er neppe slik at Hagen og Sveaas ringer mottagerne og fremsetter krav. Men mottagerne glemmer ikke at de har mottatt gaver. Og de vet at giverne står fritt til å ikke donere i fremtiden.
Da de borgerlige partiene tok makten i 2013, visste de hva de rike onklene ønsket. En del løfter ble droppet tvert da man skulle forhandle om ny regjering. For eksempel ble løftene om innstramninger i innvandringspolitikken ikke holdt. Tvert i mot økte antall kvoteflyktninger med 45% for første budsjettår. Løftene til de rike ble imidlertid holdt. Formuesskatten ble redusert, arveavgiften ble etter hvert fjernet og skattesatsen for bedriftsoverskudd redusert fra 27 til 22 prosent under Ernas regjering.
Under forhandlingene om statsbudsjett visste forhandlerne fra Høyre, FrP, KrF og Venstre at de rike onklene fulgte med. Alle forhandlerne hadde grunn til å frykte at det ikke ville bli mer støtte i fremtiden dersom løftene om skattelette ikke ble holdt.
Partiene fremsetter en rekke løfter før et valg helt uavhengig av donasjoner. Men det er grunn til å tro at det er en grunn til at for eksempel FrP valgte å holde løftene om lettelser i skatten for de velstående mens løftene om strengere innvandringspolitikk ble honorert ved mangedobling av antall kvoteflyktninger. De rike onklene er neppe spesielt opptatt av slikt…
Løsningen
Det er svært mye som må til for at Norge bli en stat der alle innbyggerne har like mye makt. Et nødvendig, men ikke tilstrekkelig tiltak for innføring av ekte demokrati er forbud mot store pengegaver til partiene. De store partiene får millioner i statsstøtte. Og de har drøssevis med heltidspolitikere lønnet av det offentlige. Dette finansieres av folket. Og folket bør da kreve at norske politikere ikke tar i mot støtte fra kapitalsterke krefter, det være seg rike organisasjoner, eller rike personer.