Tekstforfatter Morten Lorentzen gikk nylig ut i bransjebladet NOPA, Norsk forening for komponister og tekstforfattere sitt medlemsblad og påpekte at vår nasjonalsang er moden for modernisering.
– Vi har justert grunnloven ut fra at ting blir upassende og umoderne. Hvorfor gjør vi ikke det samme med nasjonalsangen?
– Thorbjørn Egners «Vesle Hoa» har blitt svartelista fordi ordet negergutt ikke var passende. Da lurer jeg på hva kvinnene mener om Bjørnsons syn på kvinners krigsinnsats, sier Lorentzen.
«Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn,» synger vi i tredje verset av «Ja, vi elsker». Komisk, mener Lorentzen.
– Men ingen reagerer på det fordi vi aldri synger de versene. Vi hopper over det i stedet for å be Bjørnson ta seg sammen.
– Skal ikke nasjonalsanger være litt pompøse?, spør Vårt Land.
– Litt svulstighet hører vel med. Men kunne ikke teksten inneholdt andre elementer enn at vi nordmenn er et sympatisk folkeslag? Det finnes andre samfunnsspørsmål som burde vært nevnt, for eksempel miljøvern eller det flerkulturelle Norge.
Lorentzen bet seg også merke i at etter 22. juli, da vi skulle stå sammen i sorgen etter terrorangrepet, var det «Til ungdommen» og «Mitt lille land» som ble brukt, ikke nasjonalsangen.
Møter motstand
Lorentzen møter motstand hos professor emeritur i nordisk litteratur ved universitetet i Oslo, Vigdis Ystad, som påpeker at det er det norske folk som selv har valgt «Ja, vi elsker» og at den har en helt spesiell plass hos nordmenn.
– Det betyr at «Ja, vi elsker» lever videre i oss som er felles uttrykk for hva det vil si å være norsk. Under felles kriser griper nordmenn fortsatt til Bjørnsons ord som uttrykk for samhold og fellesskap. Blant annet ble sangen sunget spontant av folkemassen som deltok i rosetoget i etterkant av terrorangrepet, selv om den ikke sto på programmet.
Vigdis Ystad har ingen problemer med Bjørnsons framstilling av kvinner.
– På den tiden diktet ble skrevet, var det radikalt, men ikke uvanlig å framstille kvinner som stridende. Bjørnsons tekst skildrer ulike menneskelige reaksjoner: Både modige handlinger og uttrykk for sorg virker på meg svært realistisk når man ser befolkningen under ett.
Ystad syns heller ikke «Ja, vi elsker» er særlig pompøs.
– Diktet har en veldig enkel metaforikk som uttrykk for enkle og grunnleggende følelser. Jeg mener at det ikke er pompøst å ha følelser. Teksten viser en ydmyk holdning, ikke en brautende og selvhevdende.
Avisen Vårt Land informerer også at det i en undersøkelse gjort av Stiftelsen Kirkeforskning så svarer et sterkt flertall av de spurte nordmennene at de har blitt rørt av å synge «Ja, vi elsker».
Minerva kommenterer
Den konservative tenketanken Minerva ved Nikolai Hegertun kommenterer saken slik:
Kjære Lorentzen (og Dagsnytt 18), for det første: det er neppe særlig mange som snakker om dette. Og eksemplene Lorentzen nevner er også i stor grad hentet fra de fem versene vi aldri synger. For det andre så er det et 150 år gammelt dikt. Opponenten, professor Vigdis Ystad, forsøkte å fortelle at diktet må forstås i sin kontekst og at det også kan tolkes på måter som absolutt ikke er kvinnefiendtlige. Eksperter mener altså at sangen kan tolkes som inkluderende. Men Lorentzen var ikke fornøyd. Han mente at nasjonalsangen måtte bringe inn elementer som miljøvern og integreringsdebatt (!). Hvorfor ikke lav-karbo og Norway Cup i samme slengen? Det utviklet seg etter hvert til en livløs samtale om forkortelse av sanger og fortolkning. Personlig skjønner jeg ikke alt av låta, men den gjør jobben.
Tilhold på venstresiden
Morten Lorentzen har 20 år i det populære NRK-programmet bak seg og som tekstforfatter, revyinstruktør og foredragsholder.
På nettsiden dramatikeren kan man lese at Lorentzen i 2013 har en allsidig arbeidshverdag med blant annet forestillinger med mindreårige asylsøkere i regi av barnevernet og at han finner inspirasjon hos den kommunistiske forfatteren Dag Solstad.
Ja, vi elsker
Vi publiserer for sikkerhets skyld hele teksten til «Ja, vi elsker» her for våre lesere slik at de selv kan bedømme om vår nasjonalsang har utgått på dato.
«Ja, vi elsker», av Bjørnstjerne Bjørnson
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor,
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlik.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødresammen,
og skal sådan stå!
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.