Frieord har tidligere videreformidlet Målmannens utførlige reportasje fra folkemøtet den 11. desember. I reportasjen fortelles det blant annet om Åsane-prost Øystein Skauge sitt forsøk på å få de frammøtte til å gi sin tilslutning til asylmottaket ved akklamasjon – et forsøk som åpenbart mislyktes da det bare var et mindretall som applauderte – og som dermed åpenbarte at det i salen satt en stor og taus majoritet som ikke delte ordfører, lensmann og prest sin høylytte entusiasme for asylmottaket.
Avisa Nordhordlands første reportasje den mest etterrettelige
Om vi sammenlikner Målmannens reportasje med den aller første reportasjen som ble publisert i Avisa Nordhordland, så ser vi at disse to reportasjene samsvarer på de fleste punktene – bortsett fra i ingressen og i det avsluttende avsnittet.
Avisa Nordhordland publiserte sin reportasje like etter folkemøtets avslutning (“Lindåsingane møtte opp i hopetal”, Nordhordland 10. desember klokka 19.13). Både i ingressen og sluttavsnittet hevder Avisa Nordhordland – i motsetning til Målmannens reportasje – at det var et “stort fleirtal” for asylmottaket blant de frammøtte. Denne påstanden underbygges imidlertid ikke med noenting av det som blir fortalt inne i selve reportasjen, tvert imot refererer reportasjen til mye av den kritikken som kom fram på møtet mot etableringen av mottaket. Blant annet ble det fortalt at folk “frykta antasting” og det ble fortalt om en mann som “konfronterte ordføraren” med det manglende demokratiet i saksbehandlingen.
Strilen med kampanjejournalistikk – NRK med eventyrfortelling
Mye seinere på kvelden kommer den konkurrerende lokalavisa, “Strilen”, med sin reportasje. Bare tittelen alene bærer bud om en langt mer asylvennlig vinkling: “Ønskte dei førti flyktningane velkomne” (Strilen 10. desember klokka 22.55). Blant annet fortelles det at prosten i Åsane, Øystein Skauge, fikk spontan og hjertelig applaus for en oppfordring om å legge fordommer mot asylmottaket til side.
Dagen etter blir saken rapportert på NRK. Da lyder tittelen: “Ordføreren i Lindås rørt til tårer etter asylmøtet” (NRK 11. desember klokka 11.25). Denne tittelen omarbeides litt senere til “Innbyggernes hjertevarme rørte ordføreren til tårer”. “Folkemøtet endte med jubel og tårer”, lyder det i reportasjens ingress. Det påstås videre at “kritikerne var langt unna å ha flertallet med seg”.
Den tendensiøse rapporteringen i Strilen har fått et etterspill i avisens eget kommentarfelt. Her opplyser Målmannens redaktør om at det slett ikke var noen spontan applaus, men tvert imot Skauge som bad om applaus. Han får svar fra Strilens redaktør som hevder at ingen av dem som de hadde snakket med hadde sett noe til prostens oppfordring om å applaudere. Det skulle han imidlertid ikke ha sagt, for nettopp denne oppfordringen bekreftes av Skauge selv i en etterfølgende kommentar som framfor alt er et personangrep på Målmannens redaktør. I et raserianfall som neppe er en kirkelig autoritet verdig så oppfordrer han Strilens lesere om å google Målmannen-redaktørens navn. Han får svar på tiltale så det synger etter fra Målmannen-redaktøren (Kilde: Kommentarfeltet i Strilen).
Ser vi et mønster her?
Om vi begynner med Nordhordlands reportasje, som var den første reportasjen som kom ut om saken, så samsvarer den veldig godt med Målmannens beretning – med unntak for at det på begynnelsen og slutten av reportasjen legges inn en ubegrunnet påstand om at et “stort fleirtal” var positive til asylmottaket.
Når Strilen kommer med sin reportasje flere timer etterpå, så påstås det at de frammøtte ønskte asylsøkerne velkommen og at den asylvennlige Åsane-prosten Øystein Skauge ble møtt med spontan og hjertelig applaus. Dette på tross av at Målmannen kunne rapportere at det motsatte var tilfelle: Applausen kom etter oppfordring fra Skauge selv. Det var et forsøk på å få asylmottaket vedtatt ved akklamasjon, men det var bare et mindretall som valgte å applaudere.
Med NRK dagen etter tar det fullstendig av: Der heter det at mottaket ble møtt med jubel og at ordføreren ble rørt til tårer av innbyggernes hjertevarme for asylsøkerne.
Man kan dermed konkludere at det alltid er viktig å se hvor lang tid det tar fra noe har hendt og fram til en nyhetsreportasje er ute. Jo lenger tid det tar, jo mer tid har journalistene hatt på seg til å tilpasse saken deres egen agenda – og den er som kjent temmelig venstreorientert (som for eksempel “Seks av ti journalister stemmer rødgrønt”, TV2 10. mai 2012).
På samme måten som med matvarer må man altså passe på “stemplingsdatoen” for en sak. Blir saken for gammel, begynner den raskt å stinke, spesielt om temaet er varmt…