Av Johan Slåttavik, Motorsyklist og låsentusiast
Du lever i et samfunn bygd på bunnløs gjeld. Staten låner penger den aldri kan betale tilbake, samtidig som den krever at du holder orden på hver eneste krone i skatteoppgjøret ditt. Digital masseovervåkning gjennomsyrer alle deler av hverdagen. Telefonen din lytter, bankkortet ditt spores, og alt du skriver på nettet lagres for alltid. Barnevernet tar barna dine hvis du nekter å sende dem på den offentlige skolen, og der sørger systemet for at de formes til å tenke de «riktige» tankene og mene de «riktige» tingene. Hver gang du slår på TV-en, blir du bombardert med propaganda forkledd som underholdning, nyheter og reklame.
Som antifascist er oppgaven din å angripe arbeiderklassen hver gang de ytrer noe myndighetene misliker. Du går aldri etter EU-parlamentet, der de virkelige maktbeslutningene tas bak lukkede dører. Du går aldri etter overklassens privatskoler i Europa, hvor barn av bankdirektører, politikere og medieledere skjermes fra det systemet du selv er satt til å forsvare. Du går aldri etter datasentrene hvor overvåkningsdataene lagres, eller de multinasjonale selskapene som eier infrastrukturen for kommunikasjon, energi og matproduksjon.
I stedet bruker du tiden på å kaste maling på arbeidsfolk som demonstrerer mot strømprisene, trakassere småbedriftseiere som stiller kritiske spørsmål, og merke gamle fabrikker med slagord du selv ikke forstår. Du angriper bønder som protesterer mot reguleringer, sjåfører som klager over drivstoffpriser, og lærlinger som tør å snakke om nasjonal identitet. Alt som kunne vært en kamp mot makteliten, blir i stedet en kamp mot de som selv er fanget av den.
De fleste som kaller seg antifascister gjør det ikke fordi de har analysert maktstrukturer eller studert hvem som egentlig sitter med kontrollen over økonomi, politikk og kultur. De blir antifascister fordi systemet gir dem en rolle å spille. Det føles trygt å kjempe mot fascismen når fascismen alltid defineres som naboen, arbeidskollegaen eller en tilfeldig demonstrant på torget – aldri som bankdirektøren, mediemogulen eller teknologiselskapet som samler inn alle dataene dine.
Antifascismen fungerer som en ventil. Den kanaliserer ungdommers frustrasjon, usikkerhet og opprørstrang inn i former som ikke truer makta. I stedet for å rette sin vrede mot gjeldssystemet, overvåkningen eller de globale konsernene, får de en fiende de kan se og slå på, nemlig folk flest.
For mange er antifascisme dessuten en identitet. Det gir tilhørighet å male bannere, gå i tog og føle at man står på den rette siden av historien. Samfunnet belønner dem også indirekte. Medier og politikere nikker anerkjennende når fascismen bekjempes, selv når det i praksis betyr at vanlige mennesker knebles og skremmes til taushet.
Kort sagt blir folk antifascister fordi det er en trygg form for opprør. Den gir følelsen av å slåss mot undertrykkelse samtidig som den beskytter selve systemet som undertrykker.