Av Dag Myhre
For å si det med et slagord: ”Demokrati betyr at folket skal velge sine ledere, ikke at det skal styre dem”. Lederskap betyr ansvar. Den som skal ta avgjørelsene, må stå personlig ansvarlig for dem. Det forutsetter igjen en regjering med tilstrekkelig makt til å gjennomføre den politikk den er valgt inn på.
Folket har allerede utøvet sin rettighet gjennom valg. Styring av et land krever mennesker som er spesialister på de forskjellige områder og som kan gi fornuftige råd til statslederen. Dersom regjeringen hele tiden må legge sin kurs etter press fra pressgrupper og Storting, får vi neppe de rette avgjørelser.
Likeså meget som det er en demokratisk rettighet å kunne si sin mening i et fritt land, så er det også en like viktig rettighet å kunne få slippe å si sin mening.
Det er derfor vi har hemmelige valg. Det er velgerne gjennom valg som skal ha innflytelse på politikken, ikke de som roper høyest på TV eller skriver i avisene. Jeg ser det derfor som en fare for demokratiet når pressgrupper presser en politiker eller en regjering til å forandre den politikken som den ble valgt inn på. Stortinget, som i dag er som beruset av sin makt over regjeringen, blander seg opp i alle detaljer. Samme hvor dyktige fagfolk som sitter i de forskjellige departementer og de utredninger som blir presentert for politikerne, så blir resultatet alltid et produkt av smålige intriger og personkamp mellom representanter for de forskjellige partier, som med alle midler må demonstrere at nettopp han eller henne, eller partiet har innflytelse. Det som er virkelig patetisk i denne sammenheng er at i vårt land tror vi at det er slik et sant demokrati må fungere.
Visse historiske spor antyder faktisk at dersom folket mister troen på demokratiets styringsevne så kommer ropet på ”den sterke mann”. Weimar republikken i Tyskland og tilstanden i den italienske republikk før Mussolini overtok, kan kanskje være en vekker. Demokrati skal ikke være grasrotstyrt, men må ha en utøvende makt som kan styre effektivt.
Det Norske Storting er ikke en representativ forsamling for det norske folk.
Grunnen til dette er at Stortinget ikke er formet eller valgt for å styre Norge. Stortinget er valgt og har en struktur i Odelsting og Lagting som er konstruert med henblikk på sin opprinnelige funksjon, som er lovgivning og godkjenning av statsbudsjettet. Derfor kan det være rimelig at valgordningen tilgodeser tynt befolkede fylker og at en stemme til en velger i Finnmark teller mer enn stemmen til en velger i Oslo. Hadde det ikke vært slik ville jo ikke de tre nordligste fylker hatt noe representanter på tinget i det hele tatt. Det som imidlertid ikke er rimelig og i høyeste grad ikke er demokratisk, er at ikke hver manns eller kvinnes stemme skal telle likt i utenriks-, forsvars-, allianse-, innvandringspolitikk, kort sagt alle ting som ikke har med distrikter og fordeling av midler mellom disse å gjøre.
Grunnen til det er parlamentarisme.
Dersom vi hadde hatt individuelt valg på president, ville Norge hatt en statsleder som et flertall av folket, i hemmelig valg, stod bak. En kunne tenke seg en ordning der de to kandidatene som fikk mest stemmer ved første omgang gikk videre til en ny avstemming.
Den valgte presidenten ville kunne velge sine statsråder blant individer med spesiell kunnskap relevant til departementet, eller som det står i Grunnloven: Kongen velger selv sitt råd. Ikke disse halvstuderte politikerne som nå leder departementene. Slik kunne vi fått en virkelig demokratisk styreform og kongen kunne likevel fortsette som seremonimester.
Vi kunne igjen fått et Storting som kunne fylle sin opprinnelige, demokratiske rolle som kontrollorgan for regjeringen og ikke som nå blande denne funksjonen sammen med den utøvende maktens funksjon. Vi kunne fått en regjering som var i stand til å gjennomføre den politikken den ble valgt på, og som var ansvarlig først og fremst overfor velgerne i et statsministervalg der alle stemmer tellet likt. Er det ikke et tankekors at partier «på vippen» i Stortinget, vakende i sperregrensen og med stadig mindre oppslutning, får avgjørende innflytelse på politikken? At velgernes dom ikke får noen betydning. De blir likevel utmanøvrert av maktkampen og intrigene i Stortinget.
Grunnen er igjen parlamentarisme.
Konklusjonen på dette er etter min mening:
Norge og de fleste europeiske land har en styreform som er en tilpasning mellom demokrati og kongedømme. Parlamentarisme ble innført for å nøytralisere kongemakten, men den svekket også maktfordelingsprinsippet som er vesentlig for demokratiet.
Vi betaler en pris for dette i dag som er lite effektivt styre av landet, en urettferdig valgordning som ikke sikrer at regjeringen er valgt av et flertall i folket.