Av Tore Rasmussen
Aftenposten skrev tirsdag 17. desember om en hjerteskjærende barnevernssak.
En ung muslimsk mor ble gravid i et afrikansk land da hun var 15 år. Barnefaren nektet å vedkjenne seg barnet og grunnet muslimsk-afrikanske tradisjoner måtte hun flykte for livet.
Etter en ukjent migrasjon fra et naboland i Afrika, hvor hun fødte sønnen under dramatiske omstendigheter, endte hun på mystisk vis opp i Sverige for å så få asyl i Norge.
Vel fremme i Norge fikk den da 16 år unge kvinnen et ublidt møte med norsk barnevern og ble fratatt sønnen gjennom tvangsadopsjon. Hennes babygutt ble plassert i fosterhjem på hemmelig adresse uten at hun fikk ha samvær.
Denne saken har bare tapere og setter søkelys på et system som ikke fungerer, et multikulturelt universalistisk eksperiment, dømt til å mislykkes. Den norske fosterfamilien, som er dypt kristen har blitt glad i gutten og ønsker å skifte guttens navn og få han døpt.
Da saken ble behandlet i tingretten i Norge, understreket moren og advokaten hennes at hun ikke ønsket adopsjon fordi det ville innebære et endelig brudd med sønnens kulturelle og religiøse røtter. Moren mente nettopp at en eventuell dåp og kristen oppdragelse kunne ha en negativ påvirkning på identitetsutviklingen til sønnen senere i livet.
Det mest absurde ved det er jo at Norge påtar seg ansvar for å løse et familiedrama som oppstår i Afrika. – Tore Rasmussen
Nå har altså Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fattet en avgjørelse til den biologiske morens favør hvor det nettopp vektlegges at spørsmålet om religion ble behandlet under artikkel 8 om rett til respekt for privat- og familieliv.
Om norske myndigheter mot formodning ikke vil ta Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) dom til etterretning har staten frarøvet et lite barn sin kulturelle arv og sin familie. Om barnet blir gjenforent med sin mor og blir oppdratt som muslim, står fosterfamilien igjen med smerten av å tro at deres fostersønn havner i skjærsilden.
Det mest absurde ved det er jo at Norge påtar seg ansvar for å løse et familiedrama som oppstår i Afrika. Det har lenge vært kjent at vi er verdens trygdekontor, men i det siste er vi visst også blitt verdens familievernkontor.
Denne situasjonen burde være unngått. Ethvert folk har krav på å sikre sin etnokulturelle kontinuitet. Her bør alle nordmenn som er glad i sin egenart være konsekvente og kreve samme rett for andre distinkte folk og kulturer, i sine etniske og kulturelle nærområder. Kun en slik etnopluralistisk tilnærming kan sikre menneskehetens mangfold.
Kvinnen og sønnen skulle ikke ha vært i Norge. Aftenposten avslører selv at hun først kom til Sverige, men så søkte asyl i Norge. Dette er et klart brudd på Dublin-avtalen som sier at flyktninger skal søke asyl i det første Europeiske landet de ankommer.
Nå som skaden er skjedd og hun er i Norge burde vi vise hjerterom og tilby økonomiske insentiver slik at hun og andre afrikanere og muslimer kan ta med seg sine barn og reise tilbake til sine etnisk og kulturelle nærområder, og dermed sikre den etnokulturelle utfoldelsen til sine familier.