Stortinget vedtok tidligere i år å innføre et forbud mot halvautomatiske rifler i Norge. Et forbud som rammer alle som innehar slike våpen lovlig, men som på ingen måte rammer kriminelle som har ulovlige våpen.
Begrunnelsen for det nye forbudet er 22. juli 2011. En hendelse som har lagt til rette for mye meningsløs symbolpolitikk. Blant annet en omstrukturering av norske politidistrikter. En tid var det også snakk om å forby ammunisjonen som gjerningsmannen brukte, nemlig .223 Remington. En mye brukt ammunisjon blant jegere og sportsskyttere. Den gangen det var snakk om å forby denne ammunisjonen, sto såkalte Utøya-fedre frem i mediene og var fortvilte. Som om det spiller noen rolle hvilken ammunisjon gjerningsmenn bruker når de utfører attentater.
Forbudet mot halvautomatiske rifler gir nå norske våpeneiere tre år på å kvitte seg med halvautomatiske rifler. Enten med å selge våpnene, eller på annet kvitte seg med dem. Særlig rammer det nye forbudet folk som driver med dynamisk skyting med rifle, samt en del jegere.
Meningsløs symbolpolitikk
Norge er et land med mye meningsløs symbolpolitikk. Tidligere har lakrispiper vært forbudt, Pirate Bay har blitt «sperret» av norske nettleverandører, og så er det politikken bak de søndagsåpne butikkene. Butikker som skal være små og trange slik at folk skal skubbe borti hverandre når de handler på søndager. Sånn for å symbolisere noe meningsløst.
Hva konkret man ønsker å oppnå med å forby lovlydige borgere i Norge å ha halvautomatiske rifler, syv år etter et attentat med dødelig utgang, er frem til nå uvisst. Trolig er argumentet at man ikke ønsker at nye attentater skal skje på samme måte. Problemet er bare at kriminelle som ønsker våpen til å gjennomføre ulovlige handlinger ikke har noen problemer med å skaffe slikt. Eksempelvis er de såkalte kryptomarkedene på det mørke nettet et yndet sted for ulovlig våpenhandel. Også innenriks i Norge. Da bestiller folk bare hva de ønsker, betaler med Bitcoin, og får det sendt rett hjem i postkassen fra utlandet. På samme måte er det med narkotiske stoffer, dopingmidler, utstyr til å drive såkalt skimming av minibanker, samt en hel del andre rekvisitter for den som har et litt uavhengig forhold til lov og orden.
Trolig ønsker Stortinget og Regjeringen å fremstå som handlekraftige i saken. Forteller folket at de foretar seg noe konkret. Noe håndfast. En til dels forståelig innstilling i og med at attentatet i 2011 etterlot halve nasjonen med skjegget fullt av postkasse. Derfor har de trolig nå øynet en billig og enkel løsning på problemet med terrorfrykt. Nemlig å avvæpne lovlydige borgere, samtidig som man ikke lager for mye ståhei av den reelle våpenflyten i det norske samfunnet. Sånt kunne jo fort skape uønsket uro i befolkningen om det kom ut.
I en tid hvor Europa også står overfor trusler fra utsiden, terrortrusler that is, så fremstår slik symbolpolitikk som ekstra meningsløs. Men det er vel ikke annet de kan gjøre for å fremstå som handlekraftige og vise handlingsvilje. Selv om det kanskje heller vitner om en fåfengt desperasjon og kunnskapsløshet rundt hvordan problemstillingen egentlig arter seg fra et objektivt aspekt. For hva hjelper det om man forbyr visse kalibre, slik at patronene ikke lenger er i salg i sportsbutikkene, eller om man forbyr visse typer våpen – når de som ønsker å begå ugjerninger ikke lar seg affisere nevneverdig av slike forbud? Ingenting.
På samme måte er det med annen meningsløs symbolpolitikk i Norge. Ta for eksempel saken med sperringen av Pirate Bay og et par andre lignende nettsider i Norge. En sperring som attpåtil ble vedtatt i Oslo tingrett. Dette er nok et eksempel på hvor meningsløs norsk politikk kan arte seg. De som ønsker å laste ned piratkopierte filmer og lignende, altså drive fildeling, kan fortsatt enkelt gjøre dette med å omgå de såkalte sperrene. Kun med noen få tastetrykk, med en metode som er så enkel at selv eldre og små barn greier det lett. Her kan det også være relevant å snakke om kostnader for symbolpolitikk i Norge. Å kjøre slike saker gjennom rettssystemet er kostbart. Advokater skal ha penger, retten skal ha penger, alle andre skal ha penger av hverandre, og pengesummene blir etter hvert svært høye. Penger som helt klart kunne vært brukt på andre ting.
Inkompetansen lenge leve
Men slik blir et samfunn når det styres av babyboomere og figurer som knapt evner å bruke en smarttelefon. De tror at alle andre må være minst like dumme og udugelige som dem selv, så de kjører på med symbolpolitikken sin – i god tro å at ingen skjønner hvor tåpelig det er. Trolig skjønner de ikke engang selv hvor tåpelig slik symbolpolitikk egentlig er. Ja, de tror sikkert at de selv er noen virkelige genier som greier å gjennomføre de håpløse prosjektene sine. Symbolsakene sine.
Jeg mener derfor at sosialdemokratiet slik det ser ut i dag kan ha utspilt sin rolle på mange måter. Kanskje er det nå på tide å erstatte det med noe nytt. Meritokrati for eksempel. Noe som medfører at fiskere tar seg av fiskeripolitikk, yrkesmilitære tar seg av forsvarspolitikk, økonomer finanspolitikk, leger og helsepersonell tar seg av helsepolitikk og så videre. Trolig ville dette være en langt bedre løsning for Norge enn slik ting er i dag, hvor samfunnet må slite med inkompetente yrkespolitikere som ikke har den fjerneste anelse om hva de egentlig holder på med.
Problemet med å effektivisere norsk politikk slik vil jo være at folk føler at de mister «demokratiet» sitt. En illusjon av at velgerne egentlig kan påvirke noe som helst ved såkalte Stortings- og kommunevalg. Når alt de egentlig gjør bare er å stemme hvem av den samme trøtte gjengen av inkompetente yrkespolitikere de kjenner så godt fra mediene skal oppta ministerpostene de neste fire årene. Eller rettere sagt, hvem som skal klippe snorer de neste fire årene. Hvem som skal vedta symbolpolitikken fremover. For det er jo ikke noe annet.