Leserinnlegg av Anonym
Den ukrainske mediedekningen har vært enorm. Det kommer tydelig fram at budskapet ukrainske makthavere, under ledelse av sjokoladefabrikanten Petro Porosjenko, ønsker å innprente i den jevne ukrainer er at et framtidig EU-medlemskap fullt og helt henger på om Ukraina er villig til å gi etter for EUs krav om å ta imot asylanter.
Parallelt mistenkeliggjør og fordømmer mediene en manglende vilje til å gi opp egne landområder som et uttrykk for manglende hjerterom og et lite kristent sinnelag. Sentralt plasserte kilder i ukrainsk politikk melder om at mange ukraineres lenge uttalte ønske om å bli en del av Europa og EU, av økonomisk grunner, nå stadig oftere følges av et positivt syn på å åpne for en EU-diktert asylinnvandring.
Propagandaen, i stor grad en reprise på det de vesteuropeiske folkene har vært utsatt for i en årrekke, har sin tydelige effekt. Samtidig retter nasjonale krefter kraftig kritikk mot den politiske klassens ettergivenhet ovenfor EU. Man kan observere en økende polarisering mellom en klasse likegyldige, og i stor grad korrupte kapitaleiere, som i EU ser en kilde til stadig nye overføringer, og den nasjonale bevegelsen, som ubetinget stiller seg på folkets side. Sistnevnte ledet av ukrainske frontkjempere fra den fortsatt pågående krigen mot russiske separatister i øst.
Siste akt i forsøket på å få ukrainerne til å bytte ut sin jord for glassperler, var det av myndighetene organiserte offentlige møte den 11. mars hvor representanter for den nasjonale myndighet for asylsaker og FN hadde møtt opp.
Den sterkt synlige tilstedeværelsen av kampherdede nasjonale veteraner var nok til å få FNs utsendte til å evakuere. Den stedlige ukrainske representanten, Natalie Naumenko, utviste større mot og fremførte sitt budskap for et stadig mindre velvillig innstilt publikum før hun gråtkvalt, fulgt av tilrop om «Skam, skam, skam deg», ble ledsaget bort av det som antas å være det forhatte ukrainske sikkerhetspolitiet. Det rapporteres fra sikre kilder at så vel Naumenko selv som hennes tyve sølvpenger trygt ankom Kiev senere samme dag.
Møtet ble deretter regelrett kuppet av lokalbefolkningen og ukrainske nasjonale som uimotsagt fikk fremføre sitt budskap. Deres evne til å trekke ideologiske og politiske slutninger av det vestlige Europas dødskramper og de nasjonales solidaritet med andre europeere, viste seg ved at en ung svensk mann som fikk tale om den skjebne det svenske folket nå står ovenfor.
«Sverige er nesten ødelagt» var hans budskap til en meget oppmerksom og lyttende forsamling ukrainere. Håpet er at tidsvitner til det som av stadig flere beskrives som et lavintensivt folkemord på de vesteuropeiske folkene skal vekke Ukraina.
Som et første steg i den videre kampen mot etableringen av asylmottaket i Yagotin har man nå i et samarbeid mellom lokalsamfunnet og nasjonale krefter etablert en sperrelinje rundt flyktningkomplekset. I et forsøk på å fjerne de fysiske hindringene og åpne for innflyttingen av asylanter ble fem busslaster med spesialpoliti fra SSU, arvtageren til det fryktede Berkut som møtte sin skjebne på Majdan, sendt inn for å knekke den lokale opposisjonen mot sentralmakten.
Livsviljen i lokalsamfunnet viste seg imidlertid større enn kampviljen til kapitalmaktas leiesoldater, og mer enn ett tusen frivillige holdt stillingen helt til politiet trakk seg tilbake. Kanskje har Majdan lært politiet at man ikke ustraffet kan sette seg opp mot folkeviljen?