Krigen i det østlige Ukraina har nå pågått i snart ett år, men konflikten går tilbake til 2013.
Viktor Janukovitsj var president i Ukraina frem til februar 2014, da det ukrainske parlamentet fjernet ham fra makten. Janukovitsj hadde størst støtte i det østlige Ukraina hvor det bor flest etniske russere.
Massive demonstrasjoner med flere hundre tusen demonstranter startet i november 2013, etter at President Janukovitsj avsto fra å undertegne en assosieringsavtale med EU.
Myndighetene i Kiev slo hardt ned på demonstrantene og resultatet ble at Janukovitsj ble fjernet fra makten.
I april 2014 erklærte Luhansk og Donetsk-republikkene seg uavhengig fra Ukraina. Dette var som et direkte resultat av frykten for en større avstand til Russland og en framtidig deltakelse i EU.
Ukrainske myndigheter valgte da å kjøre det de kalte en ‘antiterrorist-operasjon’ i sørøst-Ukraina og sendte styrker med panserkjøretøy, helikoptre og jagerfly inn i regionen.
Opprørerne i Luhansk og Donetsk valgte da å gripe til våpen og borgerkrigen var i gang.
Opprørerne har erklært sin egen stat, Novorossija.
Intervjuet
Norske medier har i lang tid forsøkt å få et intervju med Veliki Slavian. Frieord.no har vært så heldige å få et eksklusivt intervju med nordmannen som siden i sommer har kriget ved den ukrainske fronten.
Først av alt må vi spørre deg Slavian; hvorfor velger en ung mann som deg å forlate trygge Norge for å delta i kamphandlinger i det østlige Ukraina?
Jeg er født ved Bajkalsjøen i Sibir og har en russisk bakgrunn. For meg var det et enkelt valg å delta i borgerkrigen. Jeg så på Maidan-opprøret fra det startet og hvordan Maidan-bevegelsen har forandret seg.
Hovedmålet for Maidan-demonstrantene var å fjerne oligarkenes makt og skape en selvstendig og uavhengig stat. Men det ble etter hvert store forandringer i holdningene overfor russere og de ønsket å komme inn i EU, ved hjelp av vestlige rådgivere.
Det kom et stort antall mennesker som begynte å støtte en russo-fobisk holdning. De skapte en ny holdning. Først var det motstand mot alle oligarkene og plutselig utviklet det seg til et sterkt russer-hat.
Da ble det umiddelbart stort oppstyr og Øst-Ukraina tok sterk avstand fra det opprøret som kom fra Kiev. De hadde ingenting å gjøre med den blodige revolusjonen i Ukraina.
Da jeg så at den nye regjeringen valgte å sende inn militærstyrker for å kjempe mot folket i Øst-Ukraina, så skjønte jeg at nå kommer det en borgerkrig.
Da ble det veldig tydelig for meg at enten vil det vaie russiske flagg i Øst-Ukraina eller EU-flagg.
Da bestemte jeg meg for å delta i konflikten som en frivillig kriger.
I Norge kan vi ofte lese at det er Putin som står bak opprørerne i Øst-Ukraina. Hvem er opprørerne og hvem er de som kjemper for Novorossija?
Opprørerne består hovedsakelig av lokale folk som tidligere var gruvearbeidere og fabrikkarbeidere.
Sommeren 2014 kom det en stor gruppe frivillige fra hovedsakelig Russland, men det fantes ingen regulære styrker fra Russland i regionen.
De fleste av opprørerne er russere og de er glade i Russland. De forventer støtte fra Russland og den hjelpen de får fra Russland er humanitær hjelp som vann, mat, varme klær, byggematerialer, medisin og hygienisk utstyr. De får ingen våpen eller militær hjelp.
Men hvor kommer alle våpnene som opprørerne bruker?
Opprørerne brukte i starten hagler og rifler som de hadde som jaktvåpen. Da klarte de å ta over statlige bygninger som politistasjoner og da fikk de mer våpen.
Etter hvert klarte de å ta over de lokale militærbasene som var inne i byene og da fikk de automatvåpen og rakettkastere.
Det var veldig lite våpen for alle som ville kjempe for Donbass, så det var et stort problem med å skaffe nok våpen i starten.
Ukrainerne hadde derfor stor makt i starten til å kunne knuse opprørerne. Da begynte de å bombe byene med jagerfly og artilleri. Det ble også brukt rakettartilleri-systemer mot opprørerne. Opprørene spredde seg veldig fort rundt, siden det var mest vanlige folk, så de klarte å ta kontrollen over viktige veier for å stoppe ukrainske militære styrker inne i de største byene i regionen.
Etter hvert som konflikten skred fram så klarte opprørerne å ta våpen og kjøretøy fra flere militærbaser og ukrainske soldater.
Det meste av de nye våpnene og tyngre artilleri fikk opprørerne derfor som krigsbytte.
Da begynte ting å forandre seg.
Ønsker opprørerne en selvstendig stat i Øst-Ukraina eller ønsker de å bli en del av Russland?
Opprørerne ønsker seg en selvstendig stat som heter Novorossija, med sterke bånd til Russland og de vil bryte alle bånd til Ukraina.
Novorossija består nå av Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Luhansk som er delvis okkupert av ukrainske styrker.
Hvordan er forholdene for sivilbefolkningen inne i de områdene som opprørerne kontrollerer?
Store deler av sivilbefolkningen støtter opprørerne og de hjelper opprørerne når de kan.
Når vinteren kom så hjalp også opprørerne sivilbefolkningen med å bygge opp igjen hus og bygninger som var ødelagt av krigen.
Siden opprørerne hovedsakelig består av lokale folk så ønsker de å beskytte sine familier og sitt land.
Det er grusomt for dem å se hvordan den staten de engang var en del av nå bomber dem og dreper sivile folk i byene og områdene rundt.
Befolkningen i de områdene som opprørerne får kontroll over forteller om grusomme overgrep fra ukrainske styrker. Særlig fra de frivillige ukrainske bataljonene. Voldtekter, ran og tortur.
De regulære ukrainske styrkene er ikke så glade i denne krigen, men de frivillige styrkene er som pirater. De raner, voldtar, dreper og lager kaos. De kommer der for å drepe. Ikke for å beskytte.
Vi sitter med et inntrykk i Norge at det er den russiske siden og Putin som er den aggressive parten i konflikten. Hvordan forholder du deg til det?
Det jeg ser er at det er ukrainere og ukrainske styrker som er den aggressive part. Det er de som kom inn i Donbass området. Det er de som begynte å bombe og sende jagerfly mot de fredelige byene. Det er den ukrainske siden som er aggressorene i Donbass regionen. Det får du ikke lese i de fleste vestlige medier. De er bare et verktøy for å skape hat mot russere.
Opprørerne sitt mål er å frigjøre Donbass fra ukrainske styrker som kom inn med aggresjon.
I de områdene som vi kjemper i, så bor det hovedsakelig etniske russere. De har bodd der i hundrevis av år. Det er et russisk område både geopolitisk og historisk.
Vi kriger ikke mot sivilbefolkningen. Vi kriger mot de styrkene som kom inn i Donbass regionen og vi beskytter sivilbefolkningen. Vi er som et skjold som skal beskytte befolkningen i de russiske områdene mot ukrainske styrker.
Målet for opprørerne er å frigjøre Donetsk og Luhansk regionene. Og vi er halvveis i dette arbeidet.
Vi kjemper ikke for Putin, vi kjemper for Novorossija og den russiske befolkningen av Novorussija.
De sier at vi kjemper for Putin, men vi føler at de ukrainske styrkene kjemper for Obama og NATO.
Hadde Putin vært der så hadde krigen vært over på en uke.
Ingen ukrainske bomber ble sluppet over Krim. Det er fordi det var russiske styrker som tok over Krim i løpet av tre dager. Uten at sivilbefolkningen fikk lide.
Det skjedde også uten kamper.
Hva slags posisjon har du i Novorossija?
Jeg er visekommandør i en spesialstyrke som bedriver avledningsmanøvrer og stormangrep. Den heter Rusich. Det er en av de mest kampaktive styrkene i Folkerepublikken Luhansk og har bevist sin lojalitet og profesjonalitet i kamphandlinger.
Rusich består mest av frivillige fra Russland og andre europeiske land. De fleste av oss er hedninger og vi følger Norrøn krigstro som er en del av vår felles skandinaviske/slaviske kultur.
Vi kjemper for det store Novorossija og framtiden for vårt folk og våre familier. Vi ser på fienden som separatister som ønsker å rømme vekk fra vår felles kultur og historie. Vi var engang et felles stort russisk rike og vi har den samme bakgrunn og opprinnelse. Det er ikke EU og NATO som skal diktere over vårt felles land.
Min tropp deltok i forsvaret av byen Luhansk når de ukrainske styrkene prøvde å ta seg inn under den mest kritiske fasen i konflikten. Vi deltok også i kamphandlinger på flyplassen i Luhansk og gjennomførte avledning- og stormoppdrag bak fiendens linjer.
Vi har frigjort flere av byene rundt Luhansk fra ukrainske styrker.
Vi er mest kjent for et bakholdsangrep på den frivillige ukrainske bataljonen Aidar, mellom byene Metallist og Schastie. Området var da under kontroll av ukrainske styrker.
Troppen min Rusich, tok ingen fanger fra Aidar bataljonen under det slaget. Vi tar ingen fanger fra frivillige bataljoner, bare fra regulære styrker. Ukrainsk side mistet 35 soldater og ca. ble 10 skadde i det slaget, på vår side ble 2 lettere skadet. Det er det største tapet i et enkelt slag som de ukrainske styrkene har hatt siden andre verdenskrig.
Troppen Rusich deltok også i kamphandlinger i Folkerepublikken Donetsk. Sammen med andre opprørsstyrker var vi på flyplassen i Donetsk og gjennomførte stormoperasjoner med stor suksess.
Vi har også gjennomført mange andre operasjoner, men det for tidlig å snakke om det nå.
Vil det si at de russiske opprørene ser annerledes på regulære ukrainske soldater enn de frivillige ukrainske bataljonene?
Hovedfienden vår er de frivillige bataljonene som hovedsakelig består av ekstremister fra Ukraina og andre land.
Det er de som begår de verste overgrepene mot sivilbefolkningen, som drap, ran og voldtekter.
De kom inn i regionen Donbass kun for å drepe russere og for å ødelegge infrastrukturen og fabrikkene i regionen.
Regulære styrker er hovedsakelig sendt inn i regionen for å kontrollere viktige knutepunkter. De fleste av disse har ikke lyst til å krige, men de blir tvunget av myndighetene.
Når regulære ukrainske styrker overgir seg til opprørerne får de god behandling. De får medisinsk behandling og mat og drikke.
De frivillige ukrainske styrkene består av veldig mange krigsforbrytere og de får en mye røffere behandling. Og det synes jeg de fortjener.
Hva skjer videre for deg nå?
Akkurat nå har jeg perm med rekonvalesens og trener meg opp sammen med venner i Norges eldste by, Tønsberg.
Snart skal jeg reise tilbake til kampen for det store Novorossija.
(Artikkelen er oppdatert).