Hvite mennesker opplever nå at deres gamle byer og nærmiljø har endret seg radikalt på kort tid i store deler av den vestlige verden. Kriminaliteten har skutt i været, samholdet i samfunnet forvitrer og hverdagen har blitt fremmed. Der de engang kunne leve sammen uten bekymringer, må man i dag leve med alarmsystemer, kameraer, ekstra låser og vektere på patrulje. Blålysene fra politiet og ambulansene har blitt vanlige i bybildet.
I dag har såkalt «hvit flukt» blitt et hett tema i Vesten. I Oslo har det foregått i flere tiår allerede. Reiser du til kommuner og byer som før slet med fraflytting og lite vekst, opplever disse nå en renessanse, med innflytting og utbygging for i all hovedsak nordmenn. Tilbake i hovedstaden mørkner demografien og de eneste nordmennene som beveger seg der gjør det fordi de jobber i byen, eller går på universitet og høyskole.
I USA kommer nå historier om hvordan hvite flytter ut av storbyer som Los Angeles, San Francisco og Portland i Oregon og mot midtvest-stater, som Montana. Der finner de likesinnede, starter bedrifter, åpner restauranter, bygger nye skoler og etablerer familier. Folk som har levd i disse småsamfunnene forteller om hvordan deres engang søvnige lille by plutselig lever og puster med hundrevis av nyinnflyttere årlig.
Fra SFGATE:
«I dag er de gamle sagbrukene for det meste borte. Den billedskjønne hovedgaten, med fjellene i bakgrunnen, har to etasjers butikker. Nesten alle innbyggerne er hvite og konservative. I nabokommunen Ravalli County, så slo Donald Trump demokratenes kandidat Hillary Clinton med 66 mot 28 prosent».
De hvite amerikanerne kjenner seg ikke igjen i hverdagen i storbyene og den påtvungne flerkulturen. En ny hverdag som ikke bare drar med seg en rekke uønskede faktorer som forurensing, kriminalitet og utrygghet, men også fører til at prisene øker fordi det stadig kommer nye mennesker fra den tredje verden som kappes om bolig, jobb og plass. Og kostnadene for å eksistere fyker i været, sammen med skattene og avgiftene til de gale miljøpolitikerne. Samtidig har altså gatene blitt utrygge, urinen flyter, søppelet likeså. Teltbyer har kommet opp i nabolag hvor husene går for millioner av dollar. Fattigere har blitt fattigere og rikere blitt rikere.
Det er et ekte venstreorientert og sosialdemokratisk paradis, der skatter og avgifter til en stadig synkende andel hvite mennesker skal deles ut til en velferdsavhengig og stadig økende andel innvandrere fra ikke-vestlige land. Det er en tidsinnstilt bombe og det er ikke lenge før den går av.
Så mange av etterkommerne av pioneerene snur nå vognene sine og ruller tilbake til områdene deres forferde passerte på vei til vestkysten. Der finner de ennå ånden til nybyggerne. Den hvite og europeiske kulturen. Religionen, historikken, samholdet, naboskapet og tryggheten.
Her finner man ikke narkomane på gaten, ghettoer, politisirener eller etniske gjenger som skyter på hverandre, slik som i storbyene. Her finner man ikke liberale galemattiaser som skal påtvinge deg sine miljø- og klimavisjoner, koste hva det koste vil. Her finner man ikke moderne arkitektur og kunst som gjør at man får vondt i øynene og sjelen. Her finner man rett og slett paradis på jord slik det var ment å være.
Her finnes den europeiske mann og kvinne og deres drøm i full vigør, fra lokalt brygget øl, trygge parker, rolige gater, åpne dører og et vennlig smil fra lokalbefolkningen. En drøm et flerkulturelt og moderne samfunn ikke klarer å by på.
Ettersom Vestens politikere har satt opp farten på vei utfor det sivilisatoriske stupet så ønsker flere og flere europeere og deres etterkommere i USA og Australia å hoppe av toget. Det beste vil nok være å se på kollapsen på god avstand, i et samfunn der alle kjenner hverandre og hjelper hverandre.
I et monokulturelt og trygt samfunn uten sosialister, demokrater, arbeiderpartipolitikere og miljøekstremister.
