Av Øyvind Eikrem, politisk nestleder Norgesdemokratene.
Den 17. mars 2022 utga jeg artikkelen «Repatriering – på tide å vende hjem» i Lykten. Jeg har nå, i lys av den siste tidens diskusjoner om remigrasjon i Norge, lest min egen artikkel og kommer her med noen tanker i lys av det.
Først noen saksopplysninger: Før jeg henvendte meg til Lykten i 2022, så hadde artikkelen allerede vært forsøkt utgitt hos et annet av de såkalte høyre-orienterte mediene i Norge. Den gangen var det blankt avslag. Tydeligvis var det i 2022 ikke god tone å snakke om slikt.
I Lykten var det imidlertid høyere under taket. Og slik kom tankene på trykk.
I 2022 pekte jeg på at det allerede den gang var i våre naboland, Sverige og Danmark, en politisk diskusjon om repatriering. Det var ikke tilfelle i Norge. Ordet var lite forstått – og ganske foraktet. Men i 2025 er det klart at dette har kommet videre i våre naboland. De leder enda en gang an – Norge følger etter.
Både prinsippet om at folk skal vende tilbake til sine hjemland og bruk av fratakelse av statsborgerskap, f.eks. til vanekriminelle og personer som ikke er integrerbare, er nå standard politikk i Danmark og dels i Sverige.
Dette er et opplagt framskritt.
Samtidig pekte jeg på at spørsmålet om staten bør ha en aktiv rolle i å oppfordre fremmede personer til å reise tilbake dit de kommer langt fra er noe nytt. Det britiske konservative partiet et forslag om støtte til frivillig repatriering som del av sitt valgmanifest i 1970. I ettertid har de gått bort fra standpunktet. Nå virker det som at denne diskusjonen nå på nytt fratvinger seg i Storbritannia.
Nå er det dette året arrangert tre internasjonale politiske konferanser om remigrasjon i Europa, hvorav den siste var i Norge.
Store europeiske politiske partier har gjort ideen til gjeldende politikk.
Dette skjer fordi det eksisterer helt opplagte legitime politiske motiver for ønsket om remigrasjon. Det handler dypest sett om en stopp av kostbar og skadelig innvandring til de europeiske landene, samt om at alle land må sikre kontroll over egen befolkningsmessig framtid. Blikket rettes med dette mot de nødvendige politiske grepene som må tas. Tiltakene er å stoppe og reversere de antatte langsiktige konsekvensene for landets innfødte befolkning ved fortsatt innvandring.
Det er behov for sterk styring av endringsprosessene som finner sted, og diskusjonen om remigrasjon vil medføre at den politiske debatten åpnes om hvem som skal bo og leve i det enkelte land.
Dette handler om suverenitet, om nasjonenes selvstendighet. Med ideen om remigrasjon blir klart at folket må styre sin eget framtid. Det er deres rett. En framtid hvor de innfødte befolkningene skal utskiftes av fremmede er ikke uunngåelig eller et naturgitt faktum som vi bare må akseptere, uansett om vi liker det eller ikke.
Enhver som følger litt med på hva som skjer rundt oss vet at en videreføring av de nåværende innvandringstrendene til Europa vil lede til. En rekke av de vestlige folk i løpet av kort tid vil komme i mindretall i sine egne land. Deres hjemsteder vil bli radikalt endret som følge av bølgene av fremmede som slår inn over Europa.
Men dette er opp til oss selv. Er dette noe vi ønsker?
Samtidig ser jeg at situasjonen i 2022 på mange punkter er lik med 2025. Problemene har ikke forsvunnet. Vi har fortsatt betydelige fremmede grupper som ikke identifiserer seg med Norge. Flere har til og med en uttalt fiendtlig innstilling til Norge og vårt levevis. Kriminalitet er den typiske leveveien deres. Og selv om de rent fysisk lever i Norge, ofte fullt finansiert av landets velferdsordninger, så anses vår sivilisasjon av dem som noe som skal foraktes.
Det er bare å si det rett ut: Slike mennesker hører ikke hjemme i Norge.
Det første tiltak er å «oppmuntre dem til frivillig å reise tilbake til landet som har den kulturen de identifiserer seg mest med» (hentet rett fra fra Norgesdemokratenes program).
Neste tiltak er å skru igjen tilgangen til velferdsordningene. Og det neste er å sørge for at vi privilegerer vårt eget levesett framfor fremmede, ikke-norske måter.
Så kommer neste skritt: Tvang brukes allerede i dag for å håndheve rettsbeslutninger. Det kan ikke være noe annerledes med tanke på hvem som skal ha opphold i Norge. De som ikke tilfredsstiller betingelsene som vi setter, pålegges derfor å reise hjem. Hvis dette ikke etterkommes, så blir det opp til politimyndigheten å håndheve av pålegg etterleves.
Dette er den helt vanlige måten å gjennomføre lovlige vedtak på i Norge. Vi er en demokratisk rettsstat og skal fortsatt være det.
Antagelig blir det like enkelt for personer å reise hjem som det var for dem å komme hit. Å late som at dette er et uoverstigelig problem, er rent tåpelig. Det er en strategi for å hindre at ting skjer i praksis. Vi vet videre at en rekke personer som påstår at de har kommet til Norge som flyktninger, likevel reiser til sine hjemland på ferie! Denne galskapen må ta slutt.
I lys av alle diskusjonene om remigrasjon i Norge den siste måneden, er det liten tvil om at vi som har kjempet for denne ideen i noen år er i ferd med å lykkes.
Nå har remigrasjon blitt en ide som sirkulerer i det politiske kretsløp.
Neste skritt er å skaffe ideen stor politisk oppslutning.
Og så skal vi gjennomføre dette som praktisk politikk.
Godt stortingsvalg 2025!
