Forakter sine egne
I politikken må tilstanden kunne sies å passe godt inn der langvarig velstand har gjort maktelitene høye på seg selv. Og det i en grad at de i sin egen-beundring ser med forakt på sine undersåtter. Paradoksalt nok de som muliggjorde deres opphøyde posisjoner.
Mental endeholdeplass
Rundt seg plukker de ut rene heiagjenger som i egen ambisjonsiver aldri kunne drømme om å kritisere dem. For da er det over og ut. Slik eksponerer politiske sjarlataner sitt udugelighetsnivå. Tror man bunnen er nådd, dukker nye mer bisarre påfunn enn det forrige opp. Og ut av forvirrede sinn som klemmer på huene sine, gulper de opp sin mentale endeholdeplass.
Jeg, meg og mitt
Tar man for seg hva intelligensiaen i disse dager er opptatte av, er boktitlene en god indikasjon på hva forlagene utgir i kjølvannet av Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Årets mammut-katalog presenterer tidsbilder basert på jeg, meg og mitt. Med lykkekurer, fylleordbok, «bare meg», vakker som middelaldrende etc. Følelsesbomber i bøtter og spann akkompagnert av strikking til kjæledyret, livsstilsdagbok og kanskje indrefilet og laks på hundre måter.
Intet nytt under solen
Vi ser altså at flere tusen år gammel mytisk visdom manifesterer at intet er nytt under solen. Og at lik solens evige rundgang gjentar historien seg ditto. Å tro at det nytter å eliminere menneskenes grunnleggende runddans ser ikke lovende ut. Gode tider skaper svake mennesker og omvendt. Kulminasjonen av velstandsperioder er aldri noe vakkert skue.
Forfall
Lik Narcissos har dagens vestlige samfunn i ren selvforelskelse glemt at også en vinnerkultur må vedlikeholdes. Ja, kontinuerlig med samme nidkjærhet og harde arbeid som da den ble skapt. Å tro at velstand og trygghet kan oppnås en gang for alle, er å erklære naturlovene krig. Overlates et byggverk til seg selv forfaller det kjapt.
Historiebevissthet
Men et oppmerksomt vedlikehold betinger årvåkenhet. Og ikke minst historiebevissthet. Hva gjorde oss i sin tid bedre? Hva måtte vi kjempe mot? Uten det konverterer samfunnet raskt henimot mental blindhet midt i velstandsjaget. Kulturell sløvhet og materiell velstand kan da være en livsfarlig kombinasjon. Livstrette, overmette mennesker viser seg å generere fallerte samfunn. Og da står det alltid fremmede klare for å overta.
Narsissisme
Enden på visa, før kollapsen, preges da av «stort behov for oppmerksomhet og beundring, overdreven oppfatning av egen betydning, arroganse, utnyttelse av andre og lite empati.» Akkurat det psykiatrien per definisjon knytter til begrepet narsissisme. Og nettopp det vi idag ser vestlige politikere eksponere, i sin ustoppelige apetitt etter å påføre resten av verden den samme uløkka de selv befinner seg midt oppe i.
Feige rådgivere
Selv om alle ser utviklingen rasere fremtiden, tør ingen nasjonale rådgivere ymte et kvidder om at «keiseren» må få på seg klærne. Toppene blir dermed aldri korrigerte og seiler videre i lukkede miljøer livredde for å avsløres. Og skulle det piple frem den minste kritiske røst fra folkedypet skremmes den politiske livskiten ut av dem for å miste full kontroll.
Frem fra glemselen. pic.twitter.com/n8zSuzWU26
— Norge først – Lykten.no 🇳🇴 (@Lykten_no) March 13, 2023
Mobiliser ditt mot
Vesten er derfor som et tog i full fart der lokføreren ser seg i speilet i stedet for forover og bremsene ikke er vedlikeholdt på årtier. Resten av sunne, normale livsbejaende mennesker med ønske om å overlate sine etterkommere et godt samfunn, kan da ikke annet enn å spørre: Finnes det lys i tunnelen? Vel, det forutsetter at man våkner og mobiliserer mot. Men viljen og lysten til å forsvare alt som ga oss frihet, fred, velstand og trygghet ser for mange ut til å underkues av feighet. Hvem er jeg, og hva vil nabo’n si? Kombinasjonen med en religiøs tro på at «det går seg til av seg selv» blir da det naturstridige halmstrået.
Kjemp for alt hva du har kjært
Og tror du maktmennesker er av en edlere støpning enn røkla, vil du bli sørgelig skuffet når det du trodde var uendelig velstand kollapser midt i fleisen på din egen dørterskel. For den gjengen som i dag troner i limousiner bak mørke, skuddsikre ruter, ser ikke ut til å tenke på deg i det hele tatt. De tenker kun på seg selv og sitt. Det eneste de fremdeles frykter er at stadig flere vender seg mot dem. Eneste håp er derfor å løfte hodet og tørre å snakke med nabo’n, familien, kolleger og arbeidskamerater.
Kjemp for alt hva du har kjært!
