Den norske folkesjela er sjenerøs. Vi skal redde alt og alle. Med norske skattepenger og oljefondet som garanti, selvfølgelig.
Etter at Arbeiderpartiet åpnet den norske grensa på vidt gap på 1970-tallet og trakk Norge inn i den ene krigen og konflikten etter den andre de neste 50 årene, så sitter vi i dag med vann i kjelleren og brann på taket. Og en stor faktura i postkassa.
Oslo er straks en minoritetsby for nordmenn og norske familier flykter fra hovedstaden som aldri før. Samtidig har vi økt terrorberedskap, bevæpnet politi og hijab på talerstolen på Stortinget.
Og da har vi ikke kommet til rosinen i pølsa. Norge fostrer og sender ut hundrevis av radikale muslimske jihadister, hvis eneste ønske er å drepe alle utro og ikke-muslimer. Inkludert kvinner og barn.
Nå sitter mange av barna, konene og familiene til disse jihadistene i ulike land i den tredje verden og venter på at Norge skal hjelpe dem «hjem». De tapte nemlig kalifatet sitt.
Og ønsker dem hjem gjør vi.
Kristelig Folkeparti står først med utstrekte armer og millioner av kroner klare for å integrere jihadistenes familier tilbake i norske borettslag, barnehager, skoler og på arbeidsplasser. Spesialister, psykologer og psykiatere står klare uten ventelister eller begrensninger på noe område. Gamle Olga på eldresenteret må derimot vente på både operasjon, terapi og omsorgsplass. Sammen med Ola og Kari Normann og deres barn, som står bakerst i alle offentlige køer.
Og det norske folket fortelles av media hva de skal tro og mene i tårevåte artikler og innlegg. Godt hjulpet av vår statsminister fra Høyre som er med på det hele med partiapparatet og FrP i ryggen. Ikke glem de internasjonale hjelpeorganisasjonene som også har sugerør i den norske skattekista og ber Norge «ta ansvar».
Bare IS-familiene alene vil koste norske skattebetalere hundrevis av millioner av kroner i utgifter til sosialstøtte, boliger, barnehager, skoler, helse, rettssaker, advokater, fengsel og et evig liv utenfor arbeidsmarkedet. I tillegg har vi en urovekkende stor andel muslimer i Norge som ikke tar avstand fra IS-terroristene. Og en ytterligere stor andel som ville stått stille og sett på om det kom til krig og konflikt mellom jihadistene og det norske samfunnet. De følger jo den samme boka. Kun en håndfull ville forsøkt å stoppe dem.
Det er bare et tidsspørsmål før konflikten fra Midtøsten eksisterer midt i samfunnet vårt. I mellomtiden opplever vi knivangrep, skyting og bombetrusler i hverdagen fra folk som skriker Allah Akbar. Men ta det med ro. Politiet og media har kommet frem til at det ikke er terror.
Og slik går livet videre i eventyrlandet Norge, der terrorister kan være trygge på at deres rettigheter og familier ivaretas, med de utro og skitne hundenes penger trygt på konto hver måned.
