På grunn av et generelt høyt kostnadsnivå, opplever mange aleneboere at de befinner seg i en økonomisk krevende situasjon. Målet bør være at de enslige skal få vilkår som reflekterer at antallet single/enslige er stadig økende. Dette kan gjøres ved å se på skatte- og avgiftstrykket for denne store gruppen mennesker.
Er det mulig å senke skatter og avgifter på nødvendighetsgoder som arbeid, bolig og mat, samt at målt forbruk legges til grunn for offentlige avgifter? Situasjonen på boligmarkedet gjør at mange unge og enslige sakker akterut med å skaffe seg egen bolig.
Norge har 900.000 enslige. En fjerdedel av befolkningen over 16 år lever alene. Dette er en formidabel gruppe av Norges befolkning som fortjener å bli tatt på alvor. Mange sliter på boligmarkedet. Kommunale avgifter er like store for single som for par. Økningen av disse utgiftene rammer de enslige hardere, og særlig de eldre. Unge aleneboere har nå fire ganger større risiko for å bli fattige enn de hadde i 1990.
Jeg ser med uro på denne utviklingen, og ønsker at de enslige skal få vilkår som reflekterer at antallet enslige er stadig økende. Husbankens ordninger må ta høyde for at ikke alle boligkjøperne har tilgang til to inntekter og det må innføres ordninger med for eksempel lengre avdragstid.
Demokratene mener at det vil være mulig å få til at avgifter og gebyrer knyttet til bolig i størst mulig grad skal differensieres, ved at det betales for målt forbruk, og ikke etter stipulert forbruk basert på boligens areal. Singelpolitikken har vært lite fremme i den offentlige debatten.
Demokratene vil gjøre mer for å bedre de ensliges livsvilkår ved å innføre et singelfradrag som gjør hverdagen bedre og lettere for aleneboere.
