Hvilken troverdighet har et vitne i en rettssak der det kan dokumenteres at vedkommende mottar nesten 400 millioner årlig av den ene parten? Null! Ingen advokat ville vel finne på å bringe med seg vitner i retten som mottar gigamidler fra en av partene og følgelig med god grunn kan omtales som kjøpt og betalt!
Men i prinsippet er dette nær beslektet med det som finner sted mellom politikerne som sluser over millioner av kroner fra vanlige folks skatteinnbetalinger til norsk presse og mediene årlig via den statlige etaten Medietilsynet plassert under kulturministeren.
For medienes primæroppgave er jo nettopp å utgjøre hverdagsvitner for folket og skrike opp når politikerne er korrupte eller ikke tar hensyn til den lille mann som finansierer gildet.
Fra idealet i festtalene om å være relativt objektive og tilnærmet nøytrale observatører, og videreformidlere av samfunnets viderverdigheter, er «journalistene» nå konverterte til servile bladsmørere i underholdningsbransjen. – Vox, tidligere pressemann og samfunnsdebattant
Åndelig hor
På denne måten ligger alt til rette for at vi er vitne til reinspikka åndelig horeri. Sett fra den politiske maktelitens ståsted må det være gefundenes Fressen å besitte både bukken og havresekken, der det årlig skal utdeles milde gaver nettopp til dem som i et demokrati skal sørge for å holde de samme makthaverne i ørene.
Det var Senterpartiets Per Borten som i 1969 initierte denne paradoksale ordningen og bare Høyre stemte i mot på Stortinget. Og som om ikke dette var nok har de samme politikerne besluttet å «gi» de «godkjente» aktørene voldsom indirekte pengestøtte i form av momsfritak for aviser, noe som for Norges største aviser – som Aftenposten, VG og Dagbladet – beløper seg til hundreder av millioner kroner årlig og gjør aviser rimeligere i utsalg så flere aviser selger bedre til inntekt for de private aktørene som eier dem.
Politisk korrekthet
I det konsensusregimet vi i dag gjerne kaller politisk korrekt, er det ikke vanskelig å oppdage at medier med alternative og kritiske syn på makthaverne faller utenfor de rammer for tildeling som hvert år foretas i etaten.
Ærlige, informerte borgere er derfor i stor, og ikke minst økende grad, vitner til at hele poenget med medier og aviser ser ut til å gli vekk fra forsidene, til fordel for en og annen alibi-artikkel innimellom silikonpupper og rent vås. Slikt som i hovedsak ikke tråkker karrierepolitikerne i Stortingspartiet for nær. Heller ikke et kvidder om hva noe så revokusjonært som «det grønne skiftet» vil koste nasjonen og borgerne. Eller at mikroplast fra havvindmøller kan komme til å gjøre havbruksnæringen og fisken uspiselig. For bare å nevne litt. Hvor er journalistene? I lomma på eliten?
Servile bladsmørere
Fra idealet i festtalene om å være relativt objektive og tilnærmet nøytrale observatører, og videreformidlere av samfunnets viderverdigheter, er «journalistene» nå konverterte til servile bladsmørere i underholdningsbransjen.
Som om heller ikke dette skulle være nok, er den politiske slagsiden formidabelt altomfattende. Reell høyreside kan latterliggjøres eller ties i hjel, mens venstresidens woke etc. degges for spaltelangs. Dette gir venstresiden i politikken gigantiske fordeler – finansiert og utvalgt av nettopp sistnevnte.
Bananrepublikk
Nærmere åndelig og politisk korrupsjon er det vel neppe mulig å komme. Der en unnselig bladlapp på et mini-tettsted får penger i lanken av konsensuspartiene, mens større kritiske medier avslås den samme støtten år etter år. Konklusjonen er snublende nær: Skriver du dritt om den til enhver tid rådende makteliten kan du se langt etter tilskudd. Et slikt system ville ikke overraske oss å finne i bananrepublikker. Og kanskje er det på mange måter nettopp det vi er blitt.
