I dag kom nyheten om at professor i sosialantropologi, forfatter og kjendisakademiker, Thomas Hylland Eriksen (62), gikk bort etter en mangeårig kamp mot kreft.
I statsmediene får han en nærmest unison hyllest, og den lille kritikken som kommer er mer på hans politiske og humanitære engasjement som kunne flyte over i hans leserinnlegg og kommentarer. Men at dette bare viste at han var en ivrig deltaker og engasjert stemme i det norske samfunnet.
Det som ikke kommer frem i hyllestene er at han var en av mange intellektuelle på venstresiden og i akademia som forsøkte å rive ned grunnmuren i vårt samfunn, gjennom sitt forfatterskap og politiske engasjement. Han var en av de belærte og beleste som aldri måtte ta konsekvensene av sitt verdenssyn.
Han hadde en giftig penn som ofte slo nedover mot sine medmennesker på sin personlige blogg.
Fra Friord.no:
«White trash
Thomas Hylland Eriksen skal også ha benyttet seg av det rasistiske og svært smaksløse uttrykket «white trash-parti» om FrP og deres velgere. Også karakteristikker som stupide, velfødde, , medløpere, norskinger, høyreekstreme, høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige, er tidligere brukt av professoren i sosialantropologi, som også mener at det er en «hårfin» forskjell mellom den jevne FrP’er og massemorderen Anders Behring Breivik.»
Men hans mest berømte og kjente uttalelse da han ble intervjuet av UiOs egen avis og uttalte følgende om nordmenn og Norge:
Fra Frieord.no:
«Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger.»
Fra Morgenbladet:
«I boken Typisk Norsk konkluderer Hylland Eriksen for eksempel med at den norske nasjonen ‘strengt tatt ikke finnes’.»
Som mange av sine kolleger på ytre venstre bodde Eriksen i en eksklusiv gate med boligpriser i titalls millioner-klassen. Han var selv en millionær med høy lønn via sin stilling som professor, samt som relativt profilert bidragsyter innen faglitteraturen.
Deres verden besto av fargerike illustrasjoner og forklaringer på verdens problemer, alt sett gjennom marxismens røde prismer. At vi alle er «ett folk», kosmopolitiske og grenseløse. At nasjonalisme og etnisk, kulturell og religiøs identitet kun var sosiale konstruksjoner.
Under Hylland Eriksens tid i akademia og som politiker har Norge gått fra å være et trygt, homogent samfunn, med høy tillit og samfunnslim, til et fragmentert, flerkulturelt samfunn, med lav tillit og oppløst samfunnslim. Med utenforskapsområder, barnefattigdom, klan- og gjengkriger, gjeng- og overfallsvoldtekter, barneransbander, eldreransbander, utrygge bysentrum, åpenlys narkotikasalg og en rekke andre usosiale tilstander.
Hylland Eriksen hadde et ansvar som professor, som forsker, som forfatter og som en nærmest kjendisakademiker, å styre den norske diskursen, den norske debatten og våre offentlige organer i en trygg og bærekraftig fremtid. Men han gjorde det motsatte. Han sto på barrikadene for masseinnvandring, ulovlig innvandring og befolkningsutbyttet i sin egen nasjon. Av sitt eget folk.
Han vil av mange nordmenn bli husket som en offentlig person som valgte å gå feil vei, ideologisk og menneskelig. Han valgte å være med på å rive ned det landet som ga ham selv en trygg barndom, velferd og rikdom som voksen. Han dro opp stigen bak seg og marsjerte inn i den sosialistiske solnedgangen. Hans sykdom tok ham tidlig slik at han ikke rakk å se den endelige resultatet av sin egen blindhet for konsekvensene av sitt virke.
Som en ensom svale huskes ennå venstreaktivisten og talsmannen i Fremtiden i våre hender, Steinar Lem, som på sin siste tid med sin kreftsykdom, innrømmet realiteten om Norges fremtid pga masseinnvandringen. Han sa han ikke turte å gjøre det da han var frisk av frykt for å miste jobben sin.
Thomas Hylland Eriksen tok med seg sin aktivisme i graven. Han viste ingen anger eller skyld der han lå på sykesengen, mens ambulansene hylte forbi vinduene hans i Oslo-mørket etter nok et drap, knivstikking, macheteangrep eller gjengvoldtekt på gatene.
I mellomtiden blir han hyllet av sine egne innen akademia og media. For de vil aldri kunne innrømme sine feil.
