Av Øyvind Eikrem, politisk nestleder, Norgesdemokratene.
For saken er den at ingen nemlig er uenige i at reelle trusler er uakseptabelt, og at ordskiftet er tidvis ubehøvlet. Men avisens ensidige offerframstilling av en mann som tilhører landets politiske elite, vitner om en mangel på kritisk distanse som svekker avisens troverdighet.
«Den forstemmende offerframstillingen i pressen bidrar til å usynliggjøre det reelle demokratiske problemet: At en politiker med stor makt og en nærmest grenseløs oppbakking av mediale allierte bruker utsagn som brekkstang for å begrense andre meningsytringer.»
En behendig utelatt saksopplysning er også at politiet så langt mener at det ikke foreligger straffbare utsagn i saken, på tross av alt medialt hysteri.
Trygve Hegnar og Vebjørn Selbækk har på lederplass pekt på det sentrale problemet: Skjervøs outrerte påstander om sensur. Når en AUF-leder først proklamerer at han mottar trusler og så vil bruke dette til å argumentere for å begrense antallet medier i Norge, har vi å gjøre med noe langt mer alvorlig enn et ensidig offerdrama.
Skjervøs utspill om sensur er et politisk angrep på ytringsfriheten forkledd som offerfortelling. En voksen mann på 31 år, som har vært leder av AUF og sentralstyremedlem i regjeringspartiet, kan ikke påberope seg status som et hjelpeløst offer. For de som følger med, så framstår dette opplagt som et velregissert politisk skuespill, hvor medias høyst partiske dekning iscenesetter ulike personer i rollene som skal utdeles.
Adresseavisens tidligere lederartikkel «Motbydelig hets av AUF-lederen» faller i den samme fellen. Den beskriver hetsen som «utålelig» og viser til noen utvalgte kommentarer fra kommentarfelt. Dekningen til avisen må presist karakteriseres som intet mindre enn et sammensurium, hvor noen få utsagn er valg ut fra angivelig titusenvis, all sammenheng og kontekst er konsekvent fjernet.
I en nylig Adressa-artikkel er jeg også gjengitt med én setning skribenten har valgt ut, og konteksten er satt med en fjollete kommentar fra en eller annen anonym bidragsyter i en sosial media-labyrint. De opplagte spørsmålene, som hvorfor er akkurat dette sentralt og om avisens skribent ikke fatter det selvsagte forskjellen må noen en sier selv og noe andre sier, hoppes det uanfektet over.
Den forstemmende offerframstillingen i pressen bidrar til å usynliggjøre det reelle demokratiske problemet: At en politiker med stor makt og en nærmest grenseløs oppbakking av mediale allierte bruker utsagn som brekkstang for å begrense andre meningsytringer. Dette er et langt mer alvorlig angrep på demokratiet enn noen kommentar i et Facebook-felt.
Adresseavisen burde i stedet stilt de viktige spørsmålene: Er Skjervøs sensur-utspill enda et forsøk på å kvitte seg med politiske motstandere i mediene? Hvorfor får en voksen mann fra den politiske eliten lov til å framstille seg som et offer uten at media stiller kritiske spørsmål?
Hegnar og Selbækk har rett: Det er Skjervøs outrerte påstander om sensur som er det viktige. At Adresseavisen lar dette passere i en ensidig fordømmelse av hets, er et svik mot leserne og mot den opplyste samfunnsdebatten avisen skal tjene.
